Er utslipp av 2,8 millioner liter skadelig?

I denne artikkelen skal vi se nærmere på det spillet som kan finne sted når fagfolk med titler og posisjoner går på akkord med sine egne resultat og sin egen fagkunnskap. I perioden 2001-2004 slapp en bedrift i avfallsbransjen ut 2,8 millioner liter (2 828 tonn) vin, øl og mineralvann ut i Alnaelven i Oslo.

Tekst av spesialetterforsker Dr. scient. Antonio B.S. Polèo, Økokrim. Illustrasjonsfoto: yaymicro.no

I denne artikkelen vil jeg ikke ta for meg det åpenbart absurde ved å slippe så mye godsaker rett ut i en elv, men ta for meg en sak hvor det kan virke som om forskningsresultater har blitt brukt med tanke på å frikjenne en bedrift.

Illustrasjonsbilde av flasker med ulikt innholdBedriften mottok vin, øl og mineralvann som hadde gått ut på dato, og som derfor skulle destrueres. Destruksjonen foregikk ved at en hjullaster kjørte frem og tilbake over varene slik at væsken ble presset ut av emballasjen. Væsken rant ned i en kum som var knyttet til en overvannsledning som ledet vann ut i Alnaelven.

Bedriften hadde ikke utslippstillatelse og ble derfor anmeldt til politiet for brudd på forurensningsloven av Oslo Vann- og avløpsetaten 30. august 2004. Da hadde virksomheten med skvising av pappvin og ølbokser pågått i mer enn tre år, og altså resultert i at Alnaelven var blitt tilført 2 828 tonn drikkevarer med et høyt innhold av karbohydrater (sukker), som normalt brytes ned under forbruk av oksygen når det kommer ut i naturen.

Bedriften ble funnet skyldig og dømt i tingretten i april 2006. Saken ble anket, og bedriften ble frifunnet i lagmannsretten i februar 2007. Saken ble anket igjen, og lagmannsrettsdommen ble opphevet i Høyesterett i august 2007. I april 2008 var saken på nytt oppe i lagmannsretten, men før vi tar for oss hvordan det gikk med saken i retten skal vi se nærmere på spørsmålet om hvorvidt 2,8 millioner liter drikkevarer er skadelig for miljøet når det slippes ut i en elv, nærmere bestemt Alnaelven i Oslo.


Stridens eple

Det som var det store spørsmålet i denne saken var om utslippene av 2,8 millioner liter vin, øl og mineralvann fra bedriften hadde medført nevneverdige skader eller ulemper på miljøet. Som mange av Miljøkrims lesere er kjent med så sier forurensningsloven § 7 at ”Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter § 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11”. Spørsmålet om nevneverdige skader eller ulemper finner vi i forurensningslovens § 8 tredje ledd, som sier at; ”Forurensninger som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper kan finne sted uten tillatelse etter § 11”. Altså var det slik at dersom bedriften kunne argumentere overbevisende om at utslippene av drikkevarer ikke hadde medført nevneverdige skader eller ulemper for miljøet, så ville den etter alt å dømme bli frikjent.

Når det blir avdekket at noen har forurenset, så kan forurensningsmyndighetene pålegge den eller de som er ansvarlige for forurensningen ulike ting, blant annet å utrede konsekvensene av utslippet. Bedriften fikk derfor av forurensningsmyndigheten, som i dette tilfellet var Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune (VAV), pålegg om å utrede eventuelle effekter av utslippet sitt. Til dette engasjerte bedriften et norsk forskningsinstitutt med relevant kompetanse, hvis oppdrag var å foreta biologiske og kjemiske undersøkelser i Alnaelven for å dokumentere virkningen av utslippet.

Forskningsinstituttet gjennomførte sitt oppdrag, og ga ut en rapport i 2005 hvor de presenterer sine resultater og svarer på sitt mandat. Undersøkelsen besto av tre delstudier. Den første delen var en teoretisk modellberegning hvor data om utslippet og Alnaelven ble brukt til å beregne oksygenforbruket (O2-forbruket) i elven ved nedbryting av utslippets innhold. Den andre delen besto av et eksperiment hvor O2-forbruket ble målt ved ulike tilsettinger av vin til vann fra Alnaelven, mens den tredje delen var en undersøkelse av bunndyrforekomsten i Alnaelven på en stasjon ovenfor utslippspunktet og en stasjon nedenfor.


Delstudium 1 – teoretisk modellberegning

Resultatene fra den teoretiske modellberegningen viste at dersom man varierer mengden karbohydrater (de komponentene i drikkevarene som mikroorganismer bryter ned under forbruk av oksygen), utslippstiden og vannføringen i resipienten (elven), vil resultatet variere en del. Alle beregningene viste imidlertid at utslippet teoretisk vil føre til et betydelig O2-forbruk i resipienten. Figur 1 viser at dersom det slippes ut ca. 75 000 liter med en karbohydratmengde på 41 g/liter over et tidsrom på 8 timer, med en vannføring i resipienten tilsvarende ukesgjennomsnittet for Alnaelven, vil O2-konsentrasjonen i resipienten være halvert (fra 12 til 6 mg/liter) 1 km nedstrøms utslippspunktet. Dersom man øker sukkermengden til 185 g/liter og reduserer utslippstidsrommet til 1 time, vil O2-konsentrasjonen i resipienten være null 1 km nedstrøms utslippspunktet (figur 2).

Figur
Figur
Figur 1. Beregnet O2-forbruk når 75 000 liter væske med et karbohydratinnhold på 41 g/liter slippes ut i Alnaelven over en periode på 8 timer. Den stiplete linjen øverst på diagrammet er O2-metningskurven for vann. Den heltrukne linjen viser hvordan O2-metningen i vannet synker med økende avstand fra utslippspunktet (pil), fra høyre mot venstre. Redusert O2-metning indikerer O2-forbruk. Figuren er tegnet etter tilsvarende figur i rapporten fra forskningsinstituttet.
Figur 2. Beregnet O2-forbruk når 75 000 liter væske med et karbohydratinnhold på 185 g/liter slippes ut i Alnaelven over en periode på 1 time. Den stiplete linjen øverst på diagrammet er O2-metningskurven for vann. Den heltrukne linjen viser hvordan O2-metningen i vannet synker med økende avstand fra utslippspunktet (pil), fra høyre mot venstre. Redusert O2-metning indikerer O2-forbruk. Figuren er tegnet etter tilsvarende figur i rapporten fra forskningsinstituttet.

Som vi ser vil altså relevante utslipp av vin, øl og mineralvann i Alnaelven teoretisk ha ført til et betydelig forbruk av oksygen i elven. Et slikt O2-forbruk vil ta av det oksygenet som organismene som lever i elva skulle ha nyttegjort seg, og må etter min mening, teoretisk sett, ses på som en miljøeffekt.

I rapporten sin oppsummerer forskerne at de teoretiske beregningene antyder at utslippet kan ha medført til dels betydelig O2-reduksjon i elvevannet, men de påpeker at den modellen de har benyttet ikke tar hensyn til forsinkningen av nedbrytingen. De hevder at det vil være en forsinkelse før mikroorganismene starter nedbrytingen av utslippet og forbruket av oksygen. Lengden på denne forsinkelsen vil påvirkes av en rekke faktorer som forurensningskomponentenes nedbrytbarhet, vannføring i elven, vanntemperturen i elven, tilstedeværelse av giftige stoffer fra andre kilder i elvevannet, hvordan utslippet blander seg med elvevannet og tilstedeværelsen av ulike mikroorganismer i elvevannet. I rapportens konklusjon tas det til orde for at en stor del av utslippet ikke vil nedbrytes før elvevannet har nådd Oslofjorden, og at O2-reduksjon vil finne sted i havnebassenget. Det er med andre ord ingen god overensstemmelse mellom resultatene fra de teoretiske beregningene og konklusjonen til forskerne.


Delstudium 2 – O2-forbrukseksperiment med rødvin

Eksperimentet ble gjennomført ved å måle forbruket av oksygen i flasker med vann fra Alnaelven tilsatt ulike mengder rødvin (figur 3). Det ble også målt O2-forbruk i rent vann som en kontroll. Resultatene fra eksperimentet viser at O2-forbruket i rent vann og i Alnavann uten tilsetting av rødvin var marginalt. I flaskene med tilsetting av rødvin ble imidlertid alt oksygenet brukt opp. O2-forbruket var raskest i flasken med 0,38 % rødvin, og forbrukshastigheten avtok med økende rødvinsmengde (3 og 10 %). Tilsvarende var det også for tidspunktet O2-forbruket startet. I flasken med 0,38 % rødvin startet forbruket etter 4 timer, med 3 % etter 8 timer og med 10 % etter 19 timer (figur 4).

Figur
Figur
Figur 3. Skjematisk fremstilling av det eksperimentelle oppsettet for O2-forbrukseksperi-mentet med rødvin. I hver flaske var det plassert en O2-elektrode (mørk blå) som registrerte O2-konsentrasjonen i væskene gjennom eksperimentet.
Figur 4. O2-forbruk ved ulike mengder rødvin i vann, målt som endring i O2-konsentrasjon over tid. Figuren er tegnet etter tilsvarende figur i rapporten fra forskningsinstituttet.

Min tolkning av disse resultatene er at stoffer i rødvinen hemmer nedbrytingen av karbohydratene i rødvinen – jo mindre rødvin jo raskere nedbryting. Altså en toksisk respons hvor komponenter i vinen har en giftvirkning på mikroorganismene. Resultatene bekrefter også etter min mening at utslipp av drikkevarer i Alnaelven vil føre til nedbryting og O2-reduksjon i elvevannet, men at en økende mengde rødvin kan forsinke nedbrytingen slik at deler av nedbrytingen først skjer i Oslo havnebasseng.

I omtalen av resultatene fra eksperimentet trekker forskerne frem at vin kan inneholde forbindelser som kan være inhibitorer for mikroorganismene, og at dette medfører en forsinkelsesfase. De tar ikke til orde for at disse ”inhibitorene” er toksiske forbindelser, men hevder at økt utslippsmengde kan føre til at det tar forholdsvis lenger tid før effekten av forurensningen begynner.

Dette er etter min mening en grov feilslutning. Figur 4 viser at utslippet er giftig for mikroorganismene og derfor at effekten av forurensningen starter umiddelbart i det utslippet når elven – altså som en gifteffekt. Forskerne understreker derimot i rapportens innledning at utslippet fra bedriften, altså næringsmidlene øl, vin og mineralvann, ikke er giftig, men biologisk nedbrytbart.

Denne forestillingen kan være grunnen til at forskerne overser den forgiftningsresponsen som etter min mening er ganske åpenbar i deres resultater. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er relevant å påstå at drikkevarene ikke er giftige allerede i innledningen av rapporten, og det gir et inntrykk av at man konkluderer på forhånd og tilpasser resultatene til konklusjonene. Dette blir ikke noe bedre av at forskerne under omtalen av resultatene slår fast at alkohol ikke er en miljø-gift! I retten opprettholdt de denne påstanden, og understreket til og med at alkohol er en rusgift, men ikke en miljøgift. Men hvis man drikker seg i hjel – hva slags gift er alkohol da? Etter min mening er det av liten betydning hva slags gift alkohol er så lenge det er giftig, og det er det neppe uenighet om blant fagfolk.

Forskerne trekker frem et interessant moment i rapporten sin når det gjelder den omtalte forsinkelsen, nemlig at den har sammenheng med at de mikroorganismene som vil kunne bryte ned de spesifikke organiske forbindelsene i denne typen utslipp (vin) ikke naturlig er tilstede i tilstrekkelig konsentrasjon.

De hevder med andre ord at det tar litt tid før det er et tilstrekkelig antall mikroorganismer til stede i vannet til at nedbrytingen blir effektiv. Denne påstanden er ikke logisk fordi nedbrytingen starter raskest når det er lite næringsstoffer for mikroorganismene til stede (0,38 % rødvin) og tar lengst tid når det er rikelig med næringsstoffer til stede (10 % rødvin). Det normale er omvendt, nemlig at økt næringstilgang (vin) vil gi raskere formering. Forskerne diskuterer ikke dette nærmere i rapporten, men slår bare fast at forsinkelsen skyldes fraværet av mikroorganismer i vannet.


Delstudium 3 – Bunndyrundersøkelser

Resultatene fra bunndyrundersøkelsen viser klart og tydelig at forekomsten av bunndyr var betydelig rikere ovenfor utslippspunktet (stasjon 1) sammenlignet med nedenfor utslippspunktet (stasjon 2). Det ble fanget flere dyregrupper (12 grupper) på stasjon 1 enn på stasjon 2 (8 grupper), og antallet individer av de aller fleste dyregruppene var høyere på stasjon 1 enn stasjon 2 (tabell 1).

Tabell
Tabell 2
Tabell 1. Forekomst av hovedgrupper av bunndyr som ble fanget i Alnaelven i forbindelse med undersøkelsen av mulige miljøkonsekvenser av utslippet fra bedriften. Stasjon 1 ligger ovenfor utslippspunktet, mens Stasjon 2 ligger nedenfor. Tabellen er laget etter tilsvarende tabell i rapporten fra forskningsinstituttet.
Tabell 2. Forekomst av noen utvalgte arter fra noen av de grupp-ene av bunndyr som ble fanget i Alnaelven i forbindelse med undersøkelsen av mulige miljøkonsekvenser av utslippet fra bedriften. Stasjon 1 ligger ovenfor utslippspunktet, mens Stasjon 2 ligger nedenfor. Tabellen er laget etter tilsvarende tabell i rapporten fra forskningsinstituttet.

Det eneste unntaket var fåbørstemark, Oligochaeta, som ble funnet i et meget stort antall (3 226 individer) på stasjon 2, sammenlignet med 318 individer på stasjon 1. Det interessante ved dette funnet er at fåbørstemark trives meget godt i O2-fattige miljøer, og ved stasjon 2 utgjorde de 94 % av alle dyrene som ble fanget. Dette er i god overensstemmelse med de teoretiske beregningene som viste at det er mulig at alt oksygenet i elven kan bli brukt opp under gitte betingelser. Det ble også sett nærmere på forekomsten av utvalgte arter fra noen av dyregruppene på stasjon 1 og 2, og resultatet av dette viser det samme – nemlig et vesentlig høyere antall arter og individer av hver enkelt art på stasjon 1 sammenlignet med stasjon 2 (tabell 2). Etter min mening indikerer disse resultatene at utslippet har hatt en klar effekt på økosystemet i Alnaelven nedenfor ut-slippspunktet.

Forfatterne av forskningsrapporten er ikke like klare i sin omtale av resultatene. De skriver i rapporten at resultatene fra stasjon 2 viser at denne stasjonen har en noe fattigere sammensetning enn det som ble registrert på stasjon 1. I diskusjonen av resultatene trekker de frem at status for Alnavassdraget i dag er at resipientkapasiteten på strekningen fra stasjon 1 til 2 er overbelastet. Til grunn for dette argumentet legger de at ”faunasammensetningen indikerer at dette skyldes en forurensningsbelasting utover det som er vassdragsstrekningens selvrensningsevne”, men de kobler ikke dette til utslippet fra bedriften. Tvert i mot – de hevder at det skyldes andre forurensninger av vassdraget.

Det kan godt hende det er riktig at det er flere kilder til forurensning i Alnaelven som kan påvirke bunndyrfaunaen, men rapporten mangler argumenter for hvorfor forskjellen mellom stasjon 1 og 2 ikke kan skyldes utslippet fra bedriften. Det blir derfor noe tendensiøst å tillegge effekten utelukkende andre forurensningskilder.

For å underbygge sine påstander trekker forskerne inn resultater fra en tidligere undersøkelse av Alnaelven (gjort av Universitetet i Oslo), og hevder at forholdene ikke har endret seg noe vesentlig siden 1999. Begrunnelsen for dette er at bunndyrsammensetningen på stasjon 2 var den samme i 1999 og i 2004. Undersøkelsen fra 1999 omfattet imidlertid også resultater fra en stasjon ovenfor utslippspunktet fra bedriften, som tilsvarer stasjon 1 fra undersøkelsen i 2004. Resultatene fra denne har forskerne ikke nevnt i sin rapport, og man kan lure på hvorfor, fordi resultatene viser at det var vesentlig forskjell på stasjon 1 i 1999 og 2004 (figur 5). I 1999 var det en fattig bunndyrfauna med lav diversitet både på stasjonen ovenfor og nedenfor utslippspunktet, mens i 2004 var det en rik fauna med høy diversitet ovenfor utslippspunktet og fremdeles fattig nedenfor. I forskningssammenheng må det i beste fall betegnes som en grov faglig glipp, og i verste fall faktaunderslag, dersom man unnlater å referere til relevant kunnskap som har direkte betydning for konklusjonene. Det at resultatene fra stasjonen ovenfor utslippstedet er vesentlig forskjellige i 1999 og 2004, underbygger at utslippet har hatt en effekt på bunndyrfaunaen i Alnaelven nedenfor utslippspunktet fra bedriften.

Alnaelven har gjennomgått en rekke miljøtiltak de siste årene og vannkvaliteten har blitt betydelig bedre, noe den tydelige forbedringen av bunndyrfaunaen fra 1999 til 2004 på stasjon 1 bekrefter.

Figur prosentvis fordeling av ulike bunndyrgrupper
Figur 5. Kakediagrammer som viser den prosentvise fordelingen av ulike bunndyrgrupper på Stasjon 1 og 2 i Alnaelven i 1999 og 2004. Figuren viser omtrent samme diversitet i på stasjon 1 og 2 i 1999 og stasjon 2 i 2004, og at det er samme dyregruppe som dominerer (blå sektor). På stasjon 1 i 2004 var det imidlertid en helt annen sammensetning av bunndyrfaunaen.

Under rettsaken i april 2008 trakk forskerne frem at det var betydelig med kloakk som rant ut i Alnaelven mellom stasjon 1 og 2, og hevdet at dette var årsaken til de effektene de observerte på bunndyrene. Her støter vi imidlertid på en selvmotsigelse i deres argumentasjon. På den ene siden hevder de at forsinkelsesfasen skyldes at mikroorganismene som skal bryte ned karbohydratene ikke naturlig er til stede i vannet i Alnaelven, og på den andre siden hevder de at elven tilføres betydelig mengder kloakk. Kloakk inneholder imidlertid store mengder karbohydrater som de samme mikroorganismene lever av. Med andre ord vil disse mikroorganismene være tilstede dersom elven tilføres kloakk.


Foreløpig oppsummering

Forskningsinstituttets rapport oppsummerer altså en undersøkelse som består av tre uavhengige delstudier, og som vi har sett peker resultatene fra alle tre i samme retning, nemlig at utslippet fra bedriften har hatt effekt på miljøet i Alnaelven. De teoretiske beregningene viste et betydelig O2-forbruk, eksperimentet med vin viste det samme og dessuten at vin er giftig for mikroorganismene som bryter ned karbohydrater, og bunndyrundersøkelsen viste at det var effekt på bunndyrfaunaen nedenfor utslippspunktet fra bedriften. Det faktum at alle delstudiene peker i samme retning, styrker argumentet for at utslippet fra bedriften har hatt effekt på miljøet i Alnaelven, selv om man tar i betraktning ulike usikkerhetsmomenter for hvert enkelt delstudium. Forskerne derimot konkluderte i retten med at deres vurdering var at utslippene ikke har medført nevneverdig fare for forurensning for miljøet i Alnaelven. Videre at nedbrytingen av karbohydratene i drikkevarene har skjedd i fjorden, og at der er oksygenforbruket neppe målbart.


O2-forbruks-eksperiment med øl

Som et ledd i argumentasjonen for at all nedbryting av karbohydrater har funnet sted i Oslofjorden og ikke i Alnaelven ble det i forkant av rettsaken i april 2008 gjennomført en tilleggsundersøkelse hvor man blant annet studerte O2-forbruket i forbindelse med nedbryting av øl. Resultatene fra denne undersøkelsen bekrefter, i følge forskerne, at det ikke er vesentlig forskjeller i forløpet av O2-forbruk ved tilsetting av rødvin, øl og sukkerholdig mineralvann til vann fra Alnaelven. La oss derfor se litt nærmere på eksperimentet som ble gjort med øl.

Eksperimentet ble gjennomført på samme måte som eksperimentet med rødvin. Det ble målt O2-forbruk i tre flasker, en med vann fra Alnaelven uten noen tilsetting, en med vann og litt sediment fra Alnaelven, og en med vann, litt sediment og 0,38 % øl (figur 6). Resultatene fra eksperimentet er vist i figur 7, og ved et raskt øyekast ser ikke kurvene så veldig forskjellige ut enn kurvene fra eksperimentet med rødvin (figur 4). Nedbrytingen målt som O2-forbruk går tilsynelatende langsomt, og ved eksperimentets slutt har O2-konsentrasjonen sunket i alle flaskene. Minst i flasken med vann uten tilsetting (fra 9 til 7 mg/liter), noe mer i flasken med sediment (til 5 mg/liter) og mest i flasken med sediment og 0,38 % øl (til 4 mg/liter).

Skjematisk fremstilling
Figur
 
Figur 6. Skjematisk fremstilling av det eksperimentelle oppsettet for O2-forbrukseksperimentet med øl. I hver flaske var det plassert en O2-elektrode (mørk blå) som registrerte O2-konsentrasjonen i væskene gjennom eksperimentet.
Figur 7. O2-forbruk i Alnavann med sediment og tilsatt 0,38 % øl, målt som endring i O2-konsentrasjon over tid. Figuren er tegnet etter tilsvarende figur i en tilleggsrapport i forbindelse med at saken skulle opp i lagmannsretten på nytt.
 
Samlefigur, Alnavann
Figur 8. Samlefigur hvor kurvene for Alnavann tilsatt 0,38 % øl er tegnet inn på figuren fra eksperimentet med rødvin (Figur 4).

Forskerne oppsummerer resultatene og hevder at de, sammenlignet med forsøket med rødvin, viser at det er ingen vesentlig forskjell på øl, vin og mineralvann med hensyn på når nedbrytningen starter. De skriver også at ”etter mer enn 6 timer er det ingen reduksjon av oksygeninnholdet i Alna på grunn av biologisk nedbrytning”. De hevder til og med at O2-konsentrasjonen ligger svært tett opptil oksygenets løselighet for rent vann, og avslutter med at utslippet derfor er ute i havnebassenget før O2-forbruket inntrer.

Her er det imidlertid flere ting som ”skurrer”. La oss plotte resultatene fra O2-forbruket i flasken med Alnavann, sediment og 0,38 % øl, fra figur 7, inn på figur 4 for O2-forbruk ved tilsetting av rødvin, slik at vi får samme tidsskala for alle kurvene. Da får vi figur 8, og ut fra den ser vi jo at det forskerne hevder slett ikke er riktig. Det er faktisk vesentlig forskjell på øl og rødvin med hensyn til når nedbrytningen starter. I eksperimentet med rødvin startet nedbrytingen tidligst etter 4 timer, mens den for øl startet umiddelbart etter tilsettingen (figur 8).

Vi ser dessuten at det er betydelig reduksjon av O2-innholdet i løpet av 6 timer på grunn av biologisk nedbryting. Etter 6 timer er O2-konsentrasjonen godt og vel halvert, fra 9 til 4 mg/liter (figur 7 og 8). Påstanden om at O2-konsentrasjonen ligger svært tett opptil oksygenets løselighet for rent vann stemmer heller ikke. O2-konsentrasjonen for rent vann varierer med temperaturen, og i eksperimentet med rødvin lå den på ca 10 mg/liter, og i eksperimentet med øl lå den på ca 9 mg/liter. Det må karakteriseres som en svært sjenerøs forenkling å hevde at 4 mg/liter er svært tett opptil 9-10 mg/liter! På bakgrunn av det faktum at forskernes argumenter ikke holder vann, faller også konklusjonen om at utslippet vil nå havnebassenget før O2-forbruket inntrer. Min påstand er derfor at den raske reduksjonen i O2-konsentrasjonen ved tilstedeværelse av øl i vannet bekrefter at utslippet fra Miljøtransport AS har hatt en effekt i Alnaelven i form av redusert O2-konsentrasjonen. Dette kommer i tillegg til en giftvirkning av stoffer i rødvin på de mikroorganismene som normalt bryter ned karbohydrater i vannet.


Noen ”interessante” betraktninger om forurensning

Forskerne sa som nevnt i lagmannsretten i april 2008, at deres vurdering var at utslippene ikke har medført nevneverdig fare for forurensning for miljøet i Alnaelven. Det underbygget de med at dersom nedbrytingen av organisk materiale (karbohydrater) er så stort at det oppstår oksygensvikt så er det en forurensningseffekt. Videre at dersom det oppsto oksygensvikt i vannet i Alnaelven ville det ha medført fiskedød som kunne observeres. Og endelig at det aldri ble påvist fiskedød i Alna i perioden utslippet pågikk. Dersom vi legger dette resonnementet til grunn mener forskerne fra forskningsinstituttet som var oppnevnt av bedriften som sakkyndige, at dersom det ikke påvises fiskedød har ikke et utslipp i en elv medført nevneverdig fare for forurensning. Det er etter min oppfatning mildt sagt oppsiktvekkende!

De fremholdt også som jeg allerede har vært inne på at; ”alkohol er ikke en miljøgift”, og forfektet at omtrent alt er giftig hvis konsentrasjonene er høye nok og eksponeringstiden lang nok, med tilføyelsen om at det aldri kan ha vært så høye konsentrasjoner av alkohol i Alna at giftighet har vært en forurensningsfare i forbindelse med utslippet. Dette uten å ta inn over seg den alternative tolkningen av resultatene fra O2-forbruks-eksperimentet med rødvin.


Hva med havnebassenget?

Selv om resultatene fra de mange studiene som er gjennomført i sakens anledning viser relativt entydig at utslippet fra bedriften har hatt effekt på miljøet i Alnaelven, så var det et poeng å se på en eventuell effekt i havnebassenget. I denne sammenhengen støter vi på den kanskje mest oppsiktsvekkende påstanden fra forskerne i hele saken. Nemlig at, ”Vurderingen av faren for forurensning av havnebassenget kunne i utgangspunktet gjøres uten en eneste måling i havne-bassenget ettersom det ikke er mulig at utslippet vil representere noen forurensningsfare i fjorden.”. Logikken i dette resonnementet taler for seg selv!

Figur, vannkvalitet i Oslofjorden
Figur 9. Figur som er hentet fra en rapport om vannkvaliteten i Oslofjorden, hvor linjer for O2-mettning, tidspunktet utslippet fra bedriften stanset og perioden etter utslippene hadde stanset er tegnet inn.

Til tross for den entydige erkjennelsen ovenfor har forskningsinstituttet likevel valgt å se nærmere på forurensningsfaren i Oslofjorden. I et notat fra samme forskningsinstitutt, datert 5. januar 2007, vedrørende mulige effekter i Oslo havnebasseng, tas det til orde for at en negativ forurensningseffekt i fjorden av utslippet fra bedriften har oppstått dersom O2-forholdene i overflatevannet i havnebassenget har vært ”mindre god” (som tilsvarer lavere enn 3,5 ml O2/liter) i henhold til Statens forurensningstilsyn (SFT) sitt klassifiseringssystem. I den anledning vises det til en figur som viser målinger av oksygen i Bjørvika på 7 meters dyp i perioden 2001 til 2006 (figur 9). Det konkluderes i notatet at figur 10 viser ingen indikasjoner på lavere O2-metning i den perioden utslippet fra bedriften pågikk sammenlignet med perioden etter at utslippet opphørte.

Dersom vi imidlertid ser nærmere på figur 9, finner vi at denne konklusjonen ikke helt synes å stemme. Den nederste av de to røde strekene på figuren viser nivået for 50 % O2-metning. Nedenfor denne røde linjen, til høyre i figuren ser vi en blå linje som indikerer perioden etter at utslippet opphørte.

Det interessante er at det i perioden mens utslippet pågikk stadig forekommer punkter under 50 %-kurven, mens kort tid etter at utslippet opphørte forsvinner disse punktene under 50 %-kurven. Det må tilføyes at en figur som figur 9 er beheftet med store usikkerheter som mål på en effekt av utslippet fra bedriften i havnebassenget. Like fullt peker resultatene i figuren i motsatt retning enn det forskerne hevder. Figuren indikerer heller en ørliten forbedring når det gjelder O2-metningen i havnebassenget etter at utslippene opphørte, snarere enn at det ikke er noen forskjell mellom periodene under og etter utslippet. Det foreligger derfor ikke noe godt grunnlag for en konklusjon om at utslippet av næringsmidler som eventuelt har nådd fjorden ikke har hatt noen konsekvenser for O2-nivået i overflatevannet.

På den ene siden kan de mange usikkerhetene og problemet med å påvise en effekt av utslippet i fjorden i ettertid komme tiltalte til gode. På den annen side er det slik at dersom nedbrytingen av karbohydrater har funnet sted i fjorden og ikke i Alnaelven, så har dette uomtvistelig ført til at oksygen har blitt forbrukt, selv om det ikke kan måles. Oslofjorden er påvirket av mange ulike forurensningskilder, og samlet bidrar disse til at indre Oslofjord er forurenset. Det foreligger med andre ord argumenter for å hevde at utslippet, dersom det ikke ble brutt ned før det nådde fjorden, har medført fare for økt forurensning i fjorden.


Kompetanse fremfor faktiske data

Forfatteren av det ovennevnte notatet titulerer seg med spesialrådgiver/professor. Det hører med til denne historien at representantene for forskningsinstituttet som møtte i retten i april 2008 brukte relativt mye energi på å redegjøre for sin kompetanse og dermed at retten skulle feste lit til deres faglige vurderinger. Det ble innledet med at instituttet er et nasjonalt forskningsinstitutt som utfører forskning og utredninger for en rekke ulike oppdragsgivere i samfunnet, at de har et bredt internasjonalt engasjement, og at mange av deres forskere har mer en 30 års erfaring med undersøkelser og vurderinger av vannkjemiske og økologiske problemstillinger. Videre ble det oppsummert at i arbeidet med vurderingene rundt utslippet fra bedriften i Alnaelven ble det lagt til grunn modellering, eksperimentelt arbeid, bruk av erfaringsmateriale og tverrfaglig kompetanse, feltundersøkelser og bruk av fakta-ark, EU-direktiver og ulike andre standarder.

Det ble trukket frem at instituttet har lang erfaring med å samarbeide med andre forskningsmiljøer, som universiteter, forskingsinstitutter og konsulentbransjen. I tillegg ble det poengtert at instituttet mener det er viktigst å bruke tid og ressurser på saker med betydelige miljøkonsekvenser, og at de arbeider for et bedre miljø, men setter inn ressursene der hvor de monner. Man får et inntrykk av at instituttet mener at man ikke skal bruke tid på denne typen utslipp.

Til tross for all kompetansen og erfaringen til forsk-ningsinstituttet, så fikk ikke bedriften medhold i lagmannsretten i april 2008, og ble dømt for utslippet som etter rettens syn har ført til nevneverdige effekter på miljøet i Alnaelven. Om rapportene fra forskningsinstituttet uttaler lagmannsretten; ”For øvrig pekes det på at rapportene i seg selv, og de undersøkelser som ligger til grunn for disse, etter lagmannsrettens syn gir grunnlag for å trekke andre konklusjoner med hensyn til virkninger av utslippene enn hva som gjenspeiles i konklusjonene”. Lagmannsretten bemerker også at i følge forskningsinstituttet så er Oslo havnebasseng betydelig forurenset, både av næringssalter og miljø-gifter, og at en tilførsel av organisk materiale (karbohydrater) fra bedriften ikke bidro til at O2-nivået i overflatevannet i fjorden kunne karakteriseres som ”mindre god”. I dommen påpeker lagmannsretten at den ikke kan se at et slikt resultat ville være nødvendig for å kunne konkludere med at utslippene kunne bli til skade eller ulempe for miljøet. Selv med en mindre omfattende reduksjon av O2-nivået til følge, må utslipp av så vidt store mengder næringsstoffer til en fra før sterkt belastet resipient som Oslo havnebasseng medføre at forurensningsvilkåret i § 6 annet ledd er oppfylt.

Det denne saken viser med all tydelighet er at bruken av sakkyndige må verken undervurderes eller overvurderes. Det er lett å føle seg underlegen dersom motparten stiller opp med veltitulerte forskere fra internasjonalt anerkjente institusjoner. Det viktige er å underlegge enhver sakkyndig uttalelse som virker urimelig en grundig kvalitetsjekk. Til dette skal politiet og påtalemyndigheten ikke undervurdere bruken av egne sakkyndige, enten fra egne rekker eller som hentes inn fra konkurrerende institusjoner. Det viktige, uavhengig av hvem de sakkyndige representerer, er at kvaliteten på deres arbeid er så god som mulig. Dette sikres kun ved kvalifisert vurdering og kvalitetssikring.


Epilog

Det første man legger merke til når man leser rapporten fra forskningsinstituttet er at begge sammendragene i rapporten starter med å slå fast at en rapport fra Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune fra 2004 karakteriserer Alna-vassdraget som et av de mest forurensede vassdragene i Oslo kommune, og at lekkasjer og feilkoblinger på avløpsnettet utgjør en viktig del av forurensningen i Alna. Det er ingen tvil om at dette er relevant informasjon når man skal vurdere hvilket bidrag utslippet fra bedriften har hatt på den totale forurensningstilstanden i vassdraget, men det har liten relevans når det gjelder utredningen av hvilke effekter det konkrete utslippet fra bedriften har hatt på vassdraget. En objektiv og vitenskapelig fremstilling vil normalt ta for seg resultatene fra undersøkelsen først, og deretter trekke inn annen relevant kunnskap (litteratur) for å sette resultatene inn i et så riktig perspektiv som mulig. Slik det er gjort i rapporten får man inntrykk av at utslippets konsekvenser og eventuell alvorlighet forsøkes bagatellisert allerede innledningsvis ved å starte med å sitere en utvalgt rapport som slår fast at resipienten er forurenset. Dette understrekes av at det i begge sammendragene også hevdes at bedriften ”ved en misforståelse” har sluppet ut væskene via overvannsnettet og ut i vassdraget.

I innledningen står det at bedriften har ”trodd” at den slapp væskene til det kommunale avløpsnettet, og at ”bedriften har vært av den oppfatning at næringsmidlene da fra denne kummen har blitt ført via det kommunale avløpsnettet til kommunalt renseanlegg”. Disse påstandene hører etter min mening ikke hjemme noen steder i en faglig rapport som har som mål å utrede miljøkonsekvensene av et utslipp. For det første fordi det ikke er forskningsinstituttets oppgave å uttale seg om skyld eller ikke skyld i saker som dette. For det andre har denne typen informasjon ingen relevans når det gjelder vurderingen av miljøkonsekvenser av et utslipp. Effektene av et utslipp på resipienten vil være det samme enten utslippet er gjort med overlegg, eller ved et uhell. Og sist men ikke minst, disse påstandene bygger ikke på data eller annen form for objektiv informasjon. Dette poengterte også lagmannsretten i sin dom. Mer om selve saken kan du lese i politiadvokat Carl Graff Hartmann sin artikkel om saken på side 14 og 15 i dette nummeret av Miljøkrim.

Avslutningsvis mangler rapporten en konklusjon på selve oppdragets spørsmålsstilling. Det er listet opp noen konkluderende punkter som i det store og hele er gjentagelser av momenter som står i rapporten, og må følgelig ses på som en oppsummering snarere enn en konklusjon. Det er ikke konkludert med hva som er faktiske eller eventuelle effekter av selve utslippet fra bedriften. Nemlig at utslippet har ført til en økt tilførsel til vassdraget (resipienten) av organisk materiale (karbohydrater), herunder giftige forbindelser som kan hemme metabolismen til mikroorganismer i elvevannet, og at undersøkelsen har vist at utslippet sannsynligvis har ført til økt oksygenforbruk i Alnaelven. Settes dette i sammenheng med innledningen av rapporten hvor man først trekker frem den generelle forurensningssituasjonen og dernest er svært tydelige på at bedriften har sluppet ut væskene ved et uhell, forsterkes inntrykket gjennom fraværet av en skikkelig konklusjon at i denne rapporten har forskerne forsøkt å bruke resultatene sine til å underbygge en konklusjon som på forhånd er gitt, nemlig at vassdraget er så forurenset at utslippet fra bedriften ikke kan ses på som betydningsfullt, og i vertfall ikke alvorlig. Rapporten inneholder heller ingen diskusjon hvor resultatene vurderes i forhold til den generelle forurensningssituasjonen, selv om den generelle forurensningssituasjonen omtales relativt omfattende i forbindelse med de biologiske (bunndyr) undersøkelsene.


Sist oppdatert 10/08/2009