Reinpolitiet og reinnæringen

I slutten av mars tilbrakte jeg en uke med Reinpolitiet i Finnmark, og fikk gjennom egne observasjoner og samtaler med betjentene et innblikk i utfordringene til forvaltningen når det gjelder reinnæringen og den samiske kultur.

Vidda
Teskt og bilde av politioverbetjent Haakon Haaverstad, Økokrim.

Om reinpolitiet

Reinpolitiet er en egen driftsenhet i politiet som er underlagt politimesteren i Vest-Finnmark. Reinpolitiet opererer i tre politidistrikt, Vest-Finnmark, Øst-Finnmark og Nord-Troms, og har et oppsynsområde på ca. 60 000 km2. Oppsyn med reindriften er en av flere oppgaver for enheten, og innebærer forebygging, mekling og løsing av konflikter ved sammenblanding, skilling, merking, slakting og flytting av rein. I tillegg har reinpolitiet en rekke andre politi- og oppsynsoppgaver innen blant annet jakt og fiske, motorferdsel i utmark, reirplyndring, sjølakseoppsyn, trafikktjeneste, forurensing og redningstjeneste, m.m. Spesialkompetanse i form av lang erfaring, inngående kunnskaper og god kulturell forståelse er vesentlig i tjenesten.


Samenes særstilling som urbefolkning

Samene er en urbefolkning, og beskyttet av ILO-konvensjon (ILO: International Labour Organization) nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Hovedprinsippet i konvensjonen er urfolks rett til å videreutvikle og bevare sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Dette er inkorporert i det norske lovverket.

Reindriften begynte for mange hundre år siden med nomadedrift der samene fulgte flokkene gjennom året, gjerne over mange hundre kilometer mellom sesongbeitene. Etter hvert temmet man enkeltrein, og disse ble brukt til lokking av andre dyr og som kjørerein. Hele familien deltok og var nært knyttet til driften, og på denne måten ble tradisjonene videreført. Samene levde av og med reinsdyr, først på flokkenes premisser, senere mer og mer på samenes premisser. Overgangen fra den gamle villreinjakten til tamreindrift har skjedd gjennom flere hundre år, og spesielt etter krigen har samene blitt sterkere integrert i storsamfunnene for øvrig. Reinsdyrene (Rangifer tarandus) som samene holder regnes nå som semidomestiserte, det vil si at de er halvtamme. Flokkene og driftsmåten er derimot alt for store til at man kan sammenligne arten med bufe for øvrig.

Finnmarksvidda er en av de siste «uberørte» villmarksområder i Europa. Området er subarktisk, med begrenset økologisk artsmangfold, og dette gir stor bevaringsverdi. Reinlav (Cladonia sp.) utgjør nesten all den vegetative biomassen på den forblåste tundraen. Økosystemet er bygget opp av relativt få arter, som forekommer i store antall individer. I randsonene finnes imidlertid dalfører med elver og bjørkeskog, og betydelig mer varierte biotoper.

Reindriften i Finnmark er fortsatt nomadisk. I vintermånedene beiter mye reinen i områdene rundt Kautokeino og Karasjok. Reinen blir flyttet herfra til sommerbeiteområder i kystkommuner i Nord-Troms og Finnmark rundt april, før reinen flyttes tilbake til vidda igjen om høsten. Det er liten årlig tilvekst på vinterbeitene, men reinen overlever den kalde og mørke årstiden på reinlavkost som er for næringsfattig for andre planteetere. Gjennom vinteren spiser reinsdyrene nesten bare reinlav, som inneholder ekstremt lite protein, fett, mineraler og vitaminer. Laven inneholder nesten bare karbohydrater, og det er tilgangen på reinlav på vinterbeitene som begrenser antallet dyr på vidda.

Reindriftsnæringen drives i dag på en ganske moderne måte, langt annerledes enn før den vestlige kulturen kom med sine lettvinte og mekaniserte løsninger. Dette er en utvikling som de aller fleste kulturer tar del i. Tradisjonell reindrift, i pakt med naturen og på naturens premisser, er et interessant og fascinerende studium, og står i skarp kontrast til ressurs(mis)bruken i den industrialiserte del av verden. Men man ser i dag at reindriften raskt er på vei bort fra sine gamle tradisjoner, og måten mye av dagens reindrift foregår på, industrialisert og preget av avansert teknologi, hører kanskje mer hjemme under alminnelig landbruksforvaltning enn under det forvaltningsregimet som eksisterer i dag. Teknologi er dyrt, og kravene til drift er endret etter at maskinene ble en del av reinnæringen. Reinsflokkene må være større og driften mer effektiv for at hjulene, bokstavelig talt, skal gå rundt. Det sparer krefter, men koster penger, å benytte skutere, ATV-er og lastebiler.

Men samene har samtidig greid å ta vare på vesentlige deler av sin eksotiske kultur, sine opprinnelige arbeidsmåter og sin gamle, godt vedlikeholdte hverdag, til tross for den betydelige påvirkningen fra de norske, svenske og finske kulturene for øvrig. Satellittnavigasjon, eksplosjonsmotorer og gore-tex preger den daglige reindriften, men det gjør også nedarvet lokalkunnskap, nærhet til reinsdyrene og bruken av dyreskinn. Det samiske håndverket står sentralt; reinsskinn er i de fleste sammenhenger uovertruffent til bekledning og underlag mot bakke og snø. Kofter, komser og skaller lages flittig, både til hverdagslig bruk og til kommersielt salg til turister. Gammer glir inn i naturen på en helt annen måte enn alminnelige hytter og koier, og hvem har vel ikke en samekniv i beltet på tur. Kart og GPS er nok lite brukt – samenes lokalkunnskap er enestående.


Beiteområder versus antall dyr

Fra noen hold hevdes det at antallet rein på Finnmarksvidda er for høyt i forhold til hva områdene kan under-holde. Dette er basert på observasjoner av at noen områder på Finnmarksvidda nærmer seg nedbeiting, slik at de blir mer og mer ørkenlignende. Det kommer som regel lite nedbør som snø, og vidda er forblåst, slik at dyrene som oftest enkelt kan grave seg ned til maten. Man er ikke enige om hvorvidt reintallet er for høyt eller ikke, og dette må også sees i sammenheng med beiteområdenes naturlige variasjon.

Det økte beitepresset gjør at reineierne i enkelte områder må fôre dyrene. Dette er gjerne aktuelt på senvinteren, og er helt avgjørende for at reinen skal overleve. Slik nød- eller tilleggsfôring blir en nødvendighet for å forhindre lidelse for reinen, for dersom reinen ikke får mat på to-tre dager, bryter bakteriefloraen i fordøyelsessystemet sammen. Dette fører til at næringsopptaket stanser. Prosessen er irreversibel og fører til dyrets død. Men et stort problem med fôring på vinterbeitene kan være at det muliggjør drift med flere dyr enn det vidda på naturlig måte kan underholde, og at presset på beiteområdene dermed øker ytterligere. Fôring reduserer altså ikke overbeitingen, men øker den ved å øke antallet beitedyr. Effekten av de naturlige reguleringsmekanismene som har eksistert tidligere og regulert antall dyr, reduseres ved fôring. Forvaltningsorganene jobber med å fastsette et maksimalt reintall, slik at dette problemet løser seg.

Det store beitepresset gjør at beiteområdenes verdi blir høy for reineierne. Gode beiter er så ettertraktet at regler og tradisjoner til tider blir satt til side i kampen om ressursene, og den sterkestes rett blir den gjeldende rett. Det kollegiale samholdet man kanskje skulle forvente å finne hos samene, eksisterer ikke i disse situasjonene, de er direkte ufine mot hverandre. Slike konflikter oppstår innimellom, og Reinpolitiet må inn å mekle. Da kjører patruljen fra den ene parten til den andre, og tilbake, og finner alltid en løsning. Selv om partene under stridens gang utviser tidvis voldsomt engasjement, er stort sett alle fornøyd når enighet er oppnådd, og Reinpolitiet har stort sett gode erfaringer med samenes respekt for ordensmakten. Sammenblanding av flokker kan også føre til uenigheter mellom reineierne. Alle dyrene har øremerker, og hver reineier har sine egne mønstre som skjæres ut. Slik kan dyrene identifiseres. Reineierne har for øvrig en fantastisk evne til å kjenne igjen sine egne dyr, bl.a. på tegninger i skinnet. Tyvslakting avdekkes gjerne ved at man finner hoder og slakteavfall, og da er ørene så å si alltid fjernet. Å etterforske slike saker er derfor vanskelig.


Barmarkskjøring

Den subarktiske naturtypen er særlig sårbar for fysiske belastninger, som for eksempel beiting og kjøring på barmark, og naturen bruker lang tid på å reparere skader som oppstår. Når den dekkende vegetasjonen først er borte, tar restitusjonsprosessen svært lang tid. Heldigvis er det slik at mye av reindriften inne på vidda skjer om vinteren, mens det beskyttende snødekket skjermer floraen noe for slik slitasje. Kjøretøyspor på bar, tint mark vil derimot kunne sees flere tiår etter avsetning.


Rovdyr

Reinsdyr er et mulig byttedyr for de store rovdyrene, og noe uttak av de aktuelle predatorene har tradisjonelt funnet sted. Det er indikasjoner på at dette fortsatt skjer, også ved bruk av våpen og snøskuter. Samenes utbredelsesområde kalles sågar ulvefilteret, fordi ulv (Canis lupus) som vandrer inn til Sør-Norge/Sør-Sverige må passere her. Men det finnes fortsatt endel jerv (Gulo gulo) og gaupe (Lynx lynx) igjen, og en av reinflokkene mistet 4 dyr til gaupe mens jeg var i området. Kongeørn (Aquila chrysaetos) kan også ta små reinkalver, og ansees som en trussel på samme måte som de store rovpattedyrene. Fjellsidene langs Altaelva har mye hekkende rovfugl.


Rev og kråke

En annen observasjon jeg gjorde var at det var mye kråkefugl, som ravn (Corvus corax), kråke (C. cornix) og skjære (Pica pica), og en god del rødrev (Vulpes vulpes) i oppsynsområdet, men lite rype (Lagopus sp.). Kråkefugl og rev er opportunister i økosystemet, det vil si at de er eksperter på å utnytte de mange mulighetene som finnes, og de tilvenner seg raskt endringer i miljøet. Under høstslaktingen tas det ut en del reinsdyr til eget bruk, og noe slakteavfall herfra dumpes i naturen. Opportunistartene utnytter det, men tradisjonelt blir det veldig lite slakteavfall igjen, fordi samene er veldig gode til å utnytte hele dyret. Trafikkdrepte rein som dumpes i naturen er nok et større problem, og dette har en viss effekt på faunasammensetningen. Økt tetthet av kråkefugl og rev gir økt beskatning av egg og kyllinger av de fugleartene som hekker på vidda i sommerhalvåret. Men for rypenes del er nok jegernes uttak (77 500 ryper i Finnmark i 2007/2008) en viktigere faktor som bidrar til redusert bestand. Finnmark er fortsatt det største rypejaktfylket, hvor nesten ¼ av alle landets 323 000 ryper felles (samme jaktsesong).

En annen viktig faktor som påvirker fuglefaunaen er reingjerdene. Gjerdene er det største inngrepet reindriften fører med seg, og det finnes ca. 600 km med delvis ulovlige reingjerder på vidda. Det er påvist at reingjerdene tar like mye rype som jegerne. Som den opportunisten reven er, har den selvfølgelig fått med seg dette, og patruljerer langs gjerdene med stort utbytte. Det eksisterer ikke krav om konsekvensutredning ved oppsetting av midlertidige gjerder, og de blir sjelden tatt ned når de ikke brukes lenger. Forvaltningen har tatt tak i dette også, med kartlegging og nye regler i forbindelse med den nye reindriftsloven med tilhørende bruksregler.

Ivaretakelse av den tradisjonelle samiske kulturen er viktig. Sett i lys av hvordan norske myndigheter tidligere har behandlet den samiske befolkningen skylder vi samene å gjøre det vi kan for å bidra til at deres kultur og status som urbefolkning bevares. Men levende kulturer kan vanskelig konserveres, fordi de er dynamiske og i utvikling. Tidligere var kulturene mer isolert, og de utviklet seg fritt og selvstendig. I dag interfererer kulturene med hverandre, noe som fører til mer eller mindre gjensidig påvirkning. Dette fører uunngåelig til endring, og at skillene mellom kulturene viskes ut. Forvaltningsorganene har en utfordrende oppgave her.

Urbefolkningen og dens kultur skal beskyttes, og det samme skal naturverdiene. Samene har en rekke tillempinger som skal ivareta kulturen, og noen av dem kan virke uforståelige for dem som ikke gis de samme mulighetene.

Forvaltningen av de store verdiene i Finnmark tar i stor grad hensyn til reinnæringen og den samiske kulturen, og urbefolkningens tilstedeværelse er et viktig argument for vern av vidda. De siste store urørte områdene i landet finnes her, resten av landet er i større grad nedbygd og fragmentert. Derfor ligger det en stor utfordring i å fortsette dette vernet av kultur og natur, samtidig som man må forvalte næringen slik at tamreindriften kan fortsette på bærekraftig vis. Dette har vært intensjonen med den nye reindriftsloven. Beskyttelse av samene og samenes kultur vil være forgjeves dersom naturgrunnlaget blir ødelagt. Vernet av Finnmarksvidda mister mye av sin funksjon dersom den stedlige urbefolkningen overbeskatter naturressursene.

Samene har alltid vært et folk i utvikling, som har tatt i bruk nye metoder og som alltid har sett muligheter i sin egen hverdag, og det er selvfølgelig at samene tar i bruk de hjelpemidlene vi har. Men det ser ut til at denne nye driftsmåten bidrar til å øke presset på naturen, slik vi i langt større grad ser for resten av den industrialiserte verden.

Jordens ressurser er endelige – det er det som til slutt blir det altoverstyrende. Måten vi utnytter jordens goder på må endres dramatisk i overskuelig fremtid, og kanskje kan samenes tradisjoner være til inspirasjon i så måte. Hvis vi ikke evner å se hva som skjer i storverdenen, kan kanskje samenes kultur og utfordringer være et mer forståelig eksempel!

Gammer
Reingjerder
Nordlys
Polarlys
Altaelva
Gammer glir inn i naturen på en helt annen måte enn alminnelige hytter og koier. Reinpolitiet ved Steinar Bidne og Bjarte Takvam. Reingjerderne er det største inngrepet reindriften fører med seg, og det finnes ca. 600 km med delvis ulovlige reingjerder på vidda. Disse gjerdene tar like mye rype som jegerne. Reven har fått med seg dette og patruljerer ofte langs gjerdene med stort utbytte. Finnmarksvidda byr på sterke naturopplevelser. Nordlys kan observeres på nattehimmelen i et belte rundt de magnetiske polene. Polarlys viser seg som et bølgende lys som varierer både i form, farge og styrke, fra mørkeblå innom grønn og gul, til rød og oransje. Polarlys på den nordlige halvkule kalles aurora borealis (som betyr morgenrøden i nord) eller nordlys, mens polarlys på den sørlige halvkule kalles aurora australis eller sørlys. Altaelva, som er en del av reinpolitiets arbeidsområde, ble kjent under utbyggingen av Alta Kraftverk. Utbyggingen skapte sterke motsetninger og demonstrasjoner i årene 1979-1981.

Sist oppdatert 10/08/2009