Skal sakkyndige ta stilling til juss?

I en forurensningssak konkluderte sakkyndige med at utslippene fra den tiltalte avfallshåndteringsbedriften ikke hadde medført nevneverdig fare for forurensning for miljøet i elv eller sjø, jf forurensningsloven § 8 tredje ledd. Til dette uttalte Borgarting lagmannsrett at «spørsmålet om det foreligger «nevneverdig fare» for forurensning i henhold til forurensningsloven er et juridisk og ikke et naturvitenskaplig spørsmål.

illustrasjonsbilde

Av politiadvokat Carl Graff Hartmann, Oslo politidistrikt. Illustrasjonsfoto: yaymicro.no

 

Borgarting lagmannsretts dom 15. mai 2008

(RG 2008 s 1159)


I 2000 søkte en avfallshåndteringsbedrift om tillatelse til å ta i mot vin, øl og brus som hadde gått ut på dato eller på annen måte ikke var salgbart. Fylkesmannen ga tillatelse til dette og til å slippe avfallet på kommunalt nett. Tillatelsen hadde imidlertid vilkår om at bedriften måtte ha tillatelse fra eieren av ledningsnettet til å slippe avfallet på ledningsnettet. Dessuten måtte vann- og avløpsetaten varsles hver gang de slapp slikt avfall på kommunalt nett. Bedriften fikk slik tillatelse fra ledningseier, men etter tre uker ble denne trukket tilbake, fordi det var usikkerhet knyttet til virkningen av utslippet på renseanlegget. Etter dette fortsatte bedriften likevel å ta imot vin, øl og brus og slippe det ut, men de varslet aldri vann- og avløpsetaten om utslippene.

Bedriften hevdet senere under saken at ledningseiers tilbaketrekking av tillatelsen til å slippe på kommunalt ledningsnett var et forvaltningsvedtak og ikke en beslutning av kommunen som eier. Det ble hevdet at dette angivelige forvaltningsvedtaket bare kunne ses bort fra (nullitet), og at det var straffritt å la være å følge tilbaketrekkingen. Dette var retten ikke enig i.

 

Opphevelse fra Høyesterett

Under en rutinekontroll i august 2004 avdekket vann- og avløpsetaten at bedriften slapp ut vin, øl og brus, og at avfallet gikk i en overvannskum på bedriftens område og direkte ut i Alnaelven i Oslo. Bedriften ble dømt for brudd på forurensningsloven i Oslo tingrett i 2006. I lagmannsretten i 2007 ble det frifinnelse fordi meddommerne mente at det må «en større grad av forurensning til enn i dette tilfelle før det kan bli tale om en ulovlig – og derved straffbar – forurensning». Denne lovanvendelsen ble opphevet av Høyesterett i Rt. 2007 s. 1183:

”Den påviste dårlige vannkvaliteten reiser imidlertid et annet spørsmål, som flertallet ikke har vurdert, nemlig anvendelsen av § 8 tredje ledd i situasjoner der utslipp fra mange virksomheter samlet volder betydelig forurensning. Jeg har tidligere sitert fra Ot.prp.nr.1 (1982-1983) side 3, der det blant annet ble vist til situasjoner der mange små enkeltutslipp til et vassdrag til sammen gir ødeleggende skadevirkninger. Det uttales i proposisjonen at det ikke er meningen at bestemmelsen i § 8 tredje ledd skal omfatte tilfeller av denne typen. Flertallet burde ha drøftet hvordan utslippet i vår sak forholder seg til dette.” (avsnitt 42)

Høyesteretts avgjørelse er omtalt i Miljøkrim 4/2007 s. 36.

Saken kom opp igjen i Borgarting lagmannsrett i april 2008, og bedriften ble dømt til 500 000 kroner i bot og 500 000 kroner i inndragning. I lys av Høyesteretts uttalelse ovenfor la en enstemmig lagmannsrett denne gangen til grunn at ”dersom det konstateres at et samvirke av flere miljøpåvirkninger volder betydelig forurensning, er det uten betydning om det enkelte bidrag isolert sett ikke ville medføre fare for nevneverdige skader eller ulemper”. Denne lovforståelsen er viktig for en effektiv forurensningslovgivning.

 

Sakkyndige satt til side

På grunnlag av denne jussen fant lagmannsretten i bevisvurderingen at de konkrete utslippene av vin og øl ikke var lovlige i henhold til forurensningsloven § 8 tredje ledd, som altså bestemmer at forurensning som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper kan skje uten tillatelse fra myndighetene. Sakkyndige engasjert av den tiltalte bedriften hadde konludert med at utslippene ikke medførte nevneverdige skader eller ulemper, men dette var ifølge Borgarting lagmannsrett ikke de sakkyndiges bord:

”Til deres konklusjoner bemerker lagmannsretten for det første at spørsmålet om det foreligger «nevneverdig fare» for forurensning i henhold til forurensningsloven er et juridisk og ikke et naturvitenskaplig spørsmål.”

Videre fant lagmannsretten grunnlag for følgende uttalelse om de sakkyndiges rapporter:

”For øvrig pekes på at rapportene i seg selv, og de undersøkelser som ligger til grunn for disse, etter lagmannsrettens syn gir grunnlag for å trekke andre konklusjoner med hensyn til virkningene av utslippene enn hva som gjenspeiles i konklusjonene, jf ovenfor.”

Det er ikke vanlig at norske domstoler overprøver sakkyndige slik de her har gjort. En viktig årsak til at det skjedde i denne saken var nok at påtalemyndigheten brukte egen sakkyndighet til å imøtegå rapportene fra bedriftens sakkyndige. Bruk av sakkyndighet – og riktig sakkyndighet – er etter mitt syn en nøkkel til domfellelse i slike saker. Sakkyndigheten kan gjerne være ekstern, men i denne saken brukte vi en fra egne rekker. Han redegjør for sakens naturvitenskapelige sider på side16 i dette Miljøkrim.

 


Sist oppdatert 10/08/2009