Farlig fres

Den 22. januar 2009 ble en eldre mann påkjørt i et fotgjengerfelt i Sandefjord. Han døde av skadene kort tid etter. Avdøde ble påkjørt av en ansatt i Sandefjord kommune under en transportstrekning i forbindelse med snørydding. Sjåføren benyttet en Hydrema traktorgraver og som rydderedskap hadde den på en frontmontert snøfres.

 
Tekst av politiadvokat Ketil Sondresen, Vestfold politidistrikt, foto: politiet

 

Det var ingen vitner til ulykken, og sjåføren så heller aldri fotgjengeren. Sjåføren ble først oppmerksom på at det var noe i vegbanen da han kjente et lett dunk under maskinen,

Dette er en rekonstruksjon av ulykken.

hvoretter han snudde seg bakover og så at det lå en person i vegbanen.

Traktorgraveren som ble benyttet, var produsert i 2001 og samsvarserklært og CE-merket i tråd med fremgangsmåten etter maskinforskriften av 19. august 1994 nr. 820, som gjennomfører en rekke EF-initierte rettsakter. Snøfresen som var påmontert, ble produsert i 1974 og tatt i bruk av kommunen i 1977, før maskinforskriften, og uten krav til samsvars-erklæring og CE-merking. Påmonteringen av snøfresen på traktorgraveren lot seg gjøre ved å foreta noen enkle tilpasninger på graveren. Bruken av graveren med den aktuelle fresen med sin toppmonterte motor gjorde at det ble betydelige blindsoner for sjåføren i kjøreretningen, spesielt under transportstrekninger da bærearmene og fresen ble hevet. Sjåføren forklarte at han måtte sitte som en «vindusvisker» for å holde oversikt over trafikkbildet.
Sjåføren ble etter påkjørselen umiddelbart siktet for overtredelse av vegtrafikkloven § 3, og senere tiltalt for denne overtredelsen samt for uaktsomt drap etter straffeloven § 239.

 

Arbeidstilsynet anmeldte

Arbeidstilsynet gjorde undersøkelser av kommunens forhold og innga etter hvert anmeldelse for en rekke brudd på nevnte maskinforskrift og forskrift av 26. juni 1998 nr 608 om bruk av arbeidsutstyr, begge hjemlet i arbeidsmiljøloven. Fra Arbeidstilsynets side ble det poengtert at snøfresen var å anse som såkalt utskiftbart utstyr og dermed definert som maskin etter maskinforskriften. Ved å montere snøfresen på graveren gjorde derfor kommunen seg til maskinprodusent etter maskinforskriften, slik at selve sammenstillingen skulle ha vært samsvarserklært og CE-merket. Som ledd i denne prosessen skulle kommunen gjort de vurderinger som vedlegg I til forskriften gir anvisning på, og som i særlig grad tar sikte på arbeidervern og vern om andre utsatte personer. Blant annet er det i vedlegget stilt spesifikke krav til utsyn fra førerhuset ved bruk av mobile maskiner. Tilsynet anmeldte også kommunen for manglende HMS-vurderinger i forkant av sammenstillingen.

Etter ytterligere etterforsking fra politiets side og i tråd med tilsynets senere tilråding, ble det utferdiget et forelegg mot kommunen som foretakstraff. Det ble i forelegget lagt til grunn at det forelå skjerpende omstendigheter, slik at arbeidsmiljøloven § 19-1 tredje ledd kom til anvendelse. Boten var satt til 300 000 kroner. Det ble opplyst at botens størrelse bygget på prinsippet i straffeloven § 59 annet ledd, og at det under en hovedforhandling ville bli påstått en bot på 450 000 kroner. Kommunen nektet å vedta forelegget, slik at saken ble ført sammen med saken mot sjåføren i Sandefjord tingrett i mars 2010.

 

Ingen unnskyldning at det hadde gått bra i 30 år

Sjåføren, og kommunen, bestred at han var årsak til dødsfallet, samt at avdøde befant seg i fotgjengerfeltet på kollisjonstidspunktet. Kommunen bestred at snøfresen på den aktuelle graveren var en uforsvarlig innretning, og at kommunen hadde et produsentansvar. Den hevdet at kommunens HMS-system fungerte slik det skulle. Det ble blant annet pekt på at fresen var brukt i over 30 år uten problemer, at et eventuelt krav om samsvarserklæring ikke ville vært annet enn et papir i en skuff, og at det uansett var en støyende innretning som en fotgjenger måtte vite å holde seg unna.

Tingretten avsa dom 24. mars 2010. Sjåføren, som både var tiltalt og fornærmet, ble dømt for uaktsom kjøring, men frifunnet for uaktsomt drap, mot fagdommers stemme. Flertallet la vekt på de «rådende omstendigheter» ved vurderingen av aktsomhetsnormen etter straffeloven § 239, og avgjørelsen kan vanskelig ses som annet enn en benådning.

Kommunen ble dømt fullt ut i tråd med forelegget, blant annet for brudd på maskinforskriften, kravet til fullt forsvarlig arbeidsmiljø, forskrift om arbeidsutstyr §§ 7 og 8 og HMS-overholdelsen i kommunen, alt under skjerpende omstendigheter. Fra dommen hitsettes:

«Det anses uaktsomt at det fra ledelsens hold ikke har blitt klarere definert hvem som har ansvaret for HMS-arbeidet knyttet til arbeidsutstyret som benyttes i avdelingen for vei- og vedlikehold. Ledelsen burde forstått at en henvisning til linjeansvaret ikke er tilstrekkelig, og at ledelsen ikke kan basere seg på at de ansatte uten videre vil si i fra om at forhold ikke er i overensstemmelse med arbeidsmiljøloven. Ledelsen burde videre ha forvisset seg om at det arbeidsutstyr som ble stilt til disposisjon for de ansatte i avdelingen for vei- og vedlikehold, var forsvarlig. Som en følge av manglene ved systemet, har det ikke blitt foretatt en aktsom vurdering av siktproblematikken, herunder iverksettelse av nærmere tiltak for å utrede og avhjelpe problemene knytet til dette, til tross for at siktproblematikken var godt kjent i avdelingen for vei- og vedlikehold.»

Boten ble satt til 150 000 kroner, mens påstanden som varslet var 450 000 kroner. I dommen er det gitt følgende begrunnelse for botens størrelse:

«I tillegg har retten lagt en ikke ubetydelig vekt på at hensynet til Sandefjord kommunes økonomi, herunder at kommunen primært ikke drives med grunnlag i kommersielle interesser, men snarere med det mål å yte best mulig tjenester for kommunens innbyggere, etter rettens oppfatning taler i formildende retning ved utmålingen av boten. Etter rettens oppfatning vil det ikke være hensiktsmessig å ilegge kommunen en bot i den størrelsesorden som påtalemyndigheten har nedlagt påstand om, dels fordi dette indirekte vil gå utover kommunens innbyggere i form av reduserte midler til kommunens tjenesteyting, og dels ved at retten antar at straffens preventive effekt ikke vil være nevneverdig høyere dersom påtalemyndighetens påstand skulle legges til grunn.»

Dommen ble godtatt av både sjåføren og kommunen. Statsadvokaten i Vestfold og Telemark fant etter omstendighetene i saken å ville godta dommen mot sjåføren. Det ble fra politiets side vurdert om det av prinsipielle grunner skulle ankes over straffutmålingen i saken mot kommunen, men tingrettens dom er nå rettskraftig.

 


Sist oppdatert 01/09/2010