Foreldelse av saker om miljøkriminalitet

Høyesterett avklarer enkelte spørsmål vedrørende foreldelse på miljøområdet

Tekst av politiadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM.

 

Den straffeskjerpende siderammen – betydning for foreldelsesfristen

Artikkelen «Foreldelse av saker om miljøkriminalitet» i Miljøkrim nr. 3/2009 tok opp at utformingen av bestemmelsene om den straffeskjerpende siderammen i en del nyere lovgivning på miljøområdet medfører at det hersker en viss usikkerhet om foreldelsesfristens lengde. Det ble vist til at usikkerheten er oppstått ved at de nye reglene i naturmangfoldloven § 75, markaloven § 20 og plan- og bygningsloven § 32-9 er utformet slik at strafferammen skjerpes der overtredelsen er «grov». I artikkelen konkluderes med at det kan argumenteres med styrke for at foreldelsesfristen i slike saker generelt er fem år, uten hensyn til om overtredelsen er grov, men at påtalemyndigheten likevel må ta høyde for at det er en viss usikkerhet og derfor bør sørge for å foreta de nødvendige fristavbrytende skritt innenfor toårsfristen, hvis mulig.

Argumentet for at foreldelsesfristen i slike saker generelt er fem år er nå styrket ved en avgjørelse fra Høyesterett i Rt. 2009, s. 1 615. Høyesterett slår her fast at den straffeskjerpende siderammen i dyrevernloven § 31 der lovbruddet er «grovt» er avgjørende ved avgjørelsen av politiets påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b, uten hensyn til om overtredelsen er «grov». (Dyrevernloven er opphevet med virkning fra 1. januar 2010 og erstattet av lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd. Straffebestemmelsen er videreført i § 37 i den nye loven).

 

I avgjørelsen uttaler Høyesterett:

(10) Lagmannsretten har drøftet Rt-2007-382, men har ikke funnet grunn til å legge vekt på avgjørelsen. Saken gjaldt overtredelse av lov nr. 64 for 2003 om alternativ behandling av sykdom. Straffebestemmelsen i lovens § 9 første ledd angir strafferammen til bot eller fengsel inntil tre måneder, men etter tredje ledd økes den til fengsel i to år ved «særdeles skjerpende omstendigheter». Høyesterett viste til straffeprosessloven § 67 om politiets påtalekompetanse og uttalte om denne i avsnitt 7: «Det er strafferammen ved særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet som i forhold til § 67 må være avgjørende, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven 3. utgave side 306 med henvisning til RT-1977-365.»

(11) Dette innebærer at det ikke tillegges betydning at det i den konkrete sak ikke anses å være grunnlag for å anvende bestemmelsen om straffskjerpelse. Ankeutvalget kan ikke se noen grunn til at ikke det samme må gjelde i forhold til bestemmelsen om straffskjerpelse i dyrevernloven § 31 ved grove brudd på loven. Som i loven om alternativ behandling, skjerpes straffen ved et helt generelt kriterium. Konsekvensen, slik utvalget ser det, må bli at heller ikke ved brudd på denne loven fører straffeprosessloven § 67 til at påtalekompetansen ligger hos politiet.

(12) Annerledes kan det være dersom en lovbestemmelse om straffskjerpelse knytter seg til spesifikt angitte omstendigheter som må være oppfylt for at bestemmelsen skal få anvendelse. Om tilsvarende forhold ved beregning av strafferammen for foreldelse, straffeloven § 67, vises til Matningsdal/Bratholm: Straffeloven kommentarutgave 2. utgave side 579 flg.

Som nevnt innledningsvis styrker denne avgjørelsen synspunktet om at foreldelsesfristen i saker under naturmangfoldloven § 75, markaloven § 20 og plan- og bygningsloven § 32-9 skal følge den straffeskjerpende siderammen. Dette er likevel bare et utgangspunkt, og spørsmålet må avgjøres for den enkelte lov. I påtalemyndigheten bør man derfor fortsatt sørge for fristavbrytelse innenfor 2-årsfristen, der dette er mulig, for å unngå at det oppstår spørsmål knyttet til foreldelsen. I saker der avbrytelse innen 2-årsfristen ikke lar seg gjøre, vil imidlertid argumentet om at det i disse sakene gjelder en generell 5-års foreldelsesfrist være ytterligere styrket etter denne avgjørelsen fra Høyesterett.

 

Særlig om foreldelsesfristen for saker etter kulturminneloven § 27

I artikkelen i miljøkrim nr. 3/2009 ble også foreldelsesfristen i saker etter kulturminneloven kort nevnt. Det ble vist til at forarbeidene til endringsloven i 1992 klart ga uttrykk for at foreldelsesfristen for saker under kulturminneloven § 27 skal være fem år i alle tilfeller.

I dommen 29. juni i år om barfrøstuen på Koppangtunet ble dette fastslått av Høyesterett. Høyesterett viser i dommen til at strafferammen under kulturminneloven § 27 annet alternativ økes under «særdeles skjerpende omstendigheter» til fengsel i to år, og uttaler at «det følger av sikker praksis at der en slik sideramme knyttes til generelle forhold, er det normalt også denne forhøyede rammen som er avgjørende for foreldelsesfristens lengde, jf. Rt. 1964 side 494, Rt. 1992 side 723, Rt. 1995 side 374 og Rt. 1995 side 1577». Videre uttaler Høyesterett at «[u]ndertiden må løsningen bli en annen, ut i fra en tolkning av det aktuelle straffebud», men viser til at man for kulturminneloven § 27 må holde seg til det alminnelige utgangspunktet, blant annet med henvisning til forarbeidene til bestemmelsen.


Sist oppdatert 01/09/2010