Styreleders straffansvar i miljøsaker

I denne artikkelen finner du en oversikt over det rettslige grunnlaget for styreleders strafferettslige ansvar for overtredelser av forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven. Drøftelsene er avgrenset på grunnlag av de rettslige problemstillinger som var reist overfor styreleder i Vest Tank-saken, Nord-Hordland tingretts dom 26. mars 2010. Dommen er ikke rettskraftig.

Tekst av politiadvokat Mona Ransedokken, ØKOKRIM, foto av politiet.

Også i andre typer miljøsaker der et selskap står bak lovbruddet, vil spørsmålet om styreleders ansvar kunne aktualiseres. Overtredelser av plan- og bygningsloven er her kanskje særlig aktuelt. De momenter som trekkes frem i det følgende, vil nok langt på vei også kunne ha relevans ved bedømmelsen av om styreleder kan holdes strafferettslig ansvarlig innenfor andre rettsområder innen miljøretten.

Det er spørsmålet om ansvarssubjektet som er tema for artikkelen. Vurderingen av aktsomhetsnormen for styreleder, herunder hva en akt-som styreleder bør ha oversikt over, vil imidlertid nødvendigvis også bli en del av drøftelsen.

 

Forurensningsloven

Antonio Poleo

Spesialetterforsker Antonio Poléo i arbeid med beslag i Vest-Tank saken.

Forurensningsloven § 78 første ledd retter seg mot «den som» har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense i strid med loven, eller unnlater å treffe tiltak, gi melding eller etterkomme pålegg. For overtredelser av denne bestemmelsen er medvirkning dessuten straffbart etter bokstav e). Tilsvarende er ansvarssubjektet i forurensingsloven § 79 første ledd angitt til å være «den som» på forskjellige måter håndterer avfall på en ulovlig måte, unnlater å etterkomme pålegg, eller medvirker til dette. Det rettslige utgangspunktet for vurderingen av styreleders strafferettslige ansvar etter de to bestemmelsene, er således det samme. Etter § 79 andre ledd, som viser til overtredelser angitt i forskriftsbestemmelser, vil ansvarssubjekt måtte bestemmes nærmere ut fra ordlyden i den aktuelle forskriften. Tilsvarende formulering vil nok ofte være benyttet også i forskriftene. Eksempelvis er pliktsubjekt etter avfallsforskriften § 11-6 «den som» håndterer farlig avfall.

Forurensningslovens angivelse av ansvarssubjekt er helt generell og omfatter sånn sett en vid personkrets. (Tilsvarende ordlyd er for øvrig benyttet av lovgiver ved angivelsen av ansvar for overtredelse i en rekke andre lover innenfor forvaltningsretten.)

Et ledende synspunkt ved vurderingen av hvem som kan holdes strafferettslig ansvarlig for overtredeleser av forurensningsloven, er at straffansvar bør pålegges den som har mulighet til å påvirke hendelsesforløpet, og som kan treffe de nødvendige tiltak for å unngå forurensningen eller faren for denne. I et selskap vil dette normalt omfatte styret og daglig leder. Dette er nå uttrykkelig fastslått i Nord-Hordland tingretts dom 26. mars 2010, s. 36, men er også tidligere lagt til grunn i juridisk teori.

 

Selskapsrettslige momenter

Styreleders ansvar kan også utledes av aksjeselskapsretten, der det bl.a. følger av aksjeloven §§ 6-12 og 6-13 at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten og ha ansvar for å holde tilsyn med den daglige ledelsen og selskapets virksomhet for øvrig. Styret vil etter disse reglene ha et ansvar for å sørge for at selskapets forpliktelser overholdes. Ved utføring av konkrete oppgaver som hører under den daglige ledelsen eller som er delegert videre nedover i systemet, vil styreleders ansvar eventuelt kunne følge av at det ikke er sørget for å gi tilstrekkelig klar instruks eller veiledning for gjennomføringen, at det ikke er valgt kompetente personer, eller bevilget tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre oppgaven på en forsvarlig måte, eller at det ikke er ført tilstrekkelig kontroll ved gjennomføringen av oppgaven.

Spørsmålet om ansvar må avgjøres ut fra en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak og i den enkelte bedrift. Faktorer som bedriftens størrelse, organisering, interne instrukser, informasjonskanaler mv. vil være viktige i vurderingen. I mindre bedrifter vil gjerne enkelte personer ha full oversikt over alt som skjer. I større bedrifter kan det argumenteres med at ledelsen ved delegering eller lignende, har foretatt seg tilstrekkelig til å sørge for at ansvaret blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Viktige hensyn bak straffansvaret vil imidlertid undergraves dersom det er for enkelt å delegere seg bort fra ansvar etter loven. Dette bør i hvert fall ikke være mulig i forhold til sentrale pålegg og plikter for virksomheten. I den forbindelse kan nevnes at tilsynsansvaret nok også bør være skjerpet på områder der det kan være fare for alvorlig forurensing.


Tingrettens vurdering etter forurensningsloven i Vest Tank-saken

I Vest Tank-saken tok tingretten uttrykkelig stilling til spørsmålet om styreleders ansvar for de forskjellige forhold han var tiltalt for etter forurensningsloven. Retten la til grunn at styreleder som det klare utgangspunkt var omfattet av forurensningslovens straffebestemmelser. Ansvarsspørsmålet ble aktualisert for to overtredelser av forurensningsloven. Det ene var at Vest Tank, som var et mottaksanlegg for farlig avfall, begynte å fjerne svovelkomponenter fra bensin uten at selskapet hadde konsesjon til dette. Det andre forholdet handlet om gjennomføringen av en konkret oppgave, nevnelig fjerning av bunnfall fra en tank. Bunnfallet var et resultat av virksomheten med å behandle svovelholdig bensin.

Etter en konkret vurdering, der de interne forholdene i bedriften bl.a. var sentralt, la retten til grunn at det var grunnlag for å holde styreleder ansvarlig for det første av disse forholdene. Retten pekte her på at det var tale om en vesentlig endring av virksomheten, der styreleder hadde en klar oppfordring til å undersøke om selskapet trengte ytterligere tillatelser fra myndighetene. Det ble også vist til tilsynsansvaret i aksjeloven, som styreleder hadde valgt å ignorere. Han måtte også ha forstått at den nye driften innebar en fare for forurensing. Retten fant imidlertid – under tvil – at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for å holde styreleder ansvarlig for fjerningen av bunnfallet fra en av tankene; den prosessen som senere førte til eksplosjon. Ved denne vurderingen la retten til grunn at styreleder ikke kjente til det konkrete prosjektet. Retten vurderte også om det var grunnlag for ansvar på bakgrunn av mangelfull kontroll og oppfølgning av den daglige driften, men fant – under tvil – at ettersom det ikke var tale om kontroll med lovpålagte plikter, men snarere et konkret prosjekt i driften, var det ikke grunnlag for å holde styreleder strafferettslig ansvarlig. Tingretten synes å ha lagt til grunn at det er mer nærliggende å holde styreleder ansvarlig når det er tale om brudd på sentrale tillatelser og lovpålagte plikter, enn når det dreier seg om gjennomføringen av konkrete prosjekter i den daglige driften. Dommen er som nevnt påanket.

 

Lite rettspraksis

Utover dette er det begrenset hva som finnes av rettspraksis der styreleder er holdt ansvarlig for overtredelser av forurensningsloven. I Rt 2004, s. 1 645 ble både styreleder og daglig leder, som også sammen hadde stiftet og eide halvparten av aksjene hver, ilagt straff for bl.a. forurensende utslipp fra et avfallshåndteringsselskap. Høyesterett problematiserte ikke styreleders ansvar særskilt.

Videre kan det vises til Agder lagmannsretts dom 30. mars 2006 (LA-2005-92191) der tiltalte var både daglig leder og styreleder i bedriften (samt hovedaksjonær). Heller ikke her ble spørsmålet om det var riktig å holde styre-leder strafferettslig ansvarlig problematisert. Ved straffutmålingen fant lagmannsretten imidlertid at det ikke var nødvendig å ta stilling til om forholdet kun måtte anses som en medvirkningshandling, da det sentrale poenget uansett ble ansett å være tiltaltes «bestemmende og styrende rolle» i virksomheten. I begge disse avgjørelsene var styreleders rolle i driften og i forbindelse med de aktuelle overtredelsene, så sentral at det ikke var nødvendig å drøfte spørsmålet om kjennskap til tiltaket, nødvendig tilsyn mv, slik retten gjorde i Vest Tank-saken.

 

Arbeidsmiljøloven

Straffansvar for brudd på arbeidsmiljøloven følger av lovens § 19-1. Ansvarssubjekt er angitt som innehaver av virksomhet, arbeidsgiver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Bestemmelsen innebærer ingen realitetsendring i forhold til tidligere lov § 85. Ved vurderingen av hvem som kan holdes ansvarlig for overtredelser av loven, må det ses hen til arbeidsgiverbegrepet i lovens § 1-8. Det er ikke tvilsomt at styret kan anses som ansvarlig arbeidsgiver i henhold til straffebestemmelsen, se Fougner/Holo, Arbeidsmiljøloven, 2006, s. 110–111 og s. 1.106 flg. Dette er også uttrykkelig lagt til grunn av tingretten i Vest Tank-saken. Poenget er at ansvaret skal legges der det foreligger virkelige muligheter for å påvirke praktiseringen av lovens bestemmelser. Hvis flere driver foretaket sammen, vil ansvaret kunne være fordelt mellom disse.

I Vest Tank-saken fant tingretten at styreleder klart burde ha tatt initiativ til å få avklart hvorvidt lovpålagte plikter, herunder nødvendig risikovurdering, var foretatt. Han ble ikke ansett å ha oppfylt sin plikt til å sørge for internkontroll knyttet til risikoen for eksplosjon. For de av forholdene som retten la til grunn at han kjente eller burde ha kjent til, ble han således holdt ansvarlig.

Straffesaker etter arbeidsmiljøloven gjelder ofte – som i Vest Tank-saken – brudd på intern-kontrollforskriften 6. desember 1996 nr 1127. Den som etter § 4 i forskriften plikter å sikre at det innføres og utøves internkontroll er vedkommende som er «ansvarlig for virksomheten». Kommentarene til forskriften presiserer dette til «ledelse/eier», noe som må inkludere styret og dets leder. Et eksempel er Frostating lagmannsretts dom 2. mai 2007 (LF 2007-8566 (anke til Høyesterett forkastet (HR-2007-1774-A)), hvor styrets leder og daglig leder i et dykkerfirma organisert som aksjeselskap ble dømt for brudd på blant annet internkontrollforskriften etter en dødsulykke under arbeidsdykking.

 

Brann- og eksplosjonsvernloven

Straffebestemmelsen i brann- og eksplosjonsvernloven § 42 retter seg mot den som «overtrer lovens bestemmelser». Medvirkning til overtredelser er også straffbart. For virksomheter følger det av lovens § 19 at det er ledelsen som har ansvaret for at lovens bestemmelser etterleves. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 28 (2001–2002), pkt 16.4, er dette bl.a. angitt å være styreleder.

I Vest Tank-saken var det tale om overtredelse av forskrift om brannfarlig vare og tillatelse fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) til oppbevaring og rensing av farlig væske. Pliktsubjekt etter forskriften er i § 4 i (ny) forskrift bl.a. angitt å være «enhver» som håndterer farlig stoff eller eier anlegg der farlig stoff håndteres. På grunnlag av denne vide angivelsen av ansvarssubjekt, må det være ganske klart at styreleder kan holdes ansvarlig for overtredelser av forskriften, noe også tingretten kom til.

Videre var det tale om overtredelse av forskrift om eksplosjonsfarlige atmosfærer. Etter denne forskriften § 4 er pliktsubjektet angitt å være arbeidsgiver eller annen som er ansvarlig for virksomheten. Styreleder kan holdes ansvarlig på begge disse grunnlagene.

Konkret var det i saken tale om mangelfull risikovurdering og manglende utarbeidelse av eksplosjonsverndokument. Også her kom tingretten til at styreleder kunne holdes ansvarlig, i den grad han burde ha kjent til de forhold som begrunnet slike tiltak.

 

Hvor går grensene for ansvaret?

Nord-Hordland tingretts dom i Vest Tank-saken er som nevnt anket. En ytterligere avklaring av de involverte aktørers, herunder styreleders, ansvar må kunne antas å bli tema også for den videre behandlingen av saken. Det er begrenset hva som finnes av rettspraksis om strafferettslig ansvar for enkeltpersoner i denne typen saker. Selv om rettskildematerialet tilsier at styreleder som det klare utgangspunkt vil kunne holdes ansvarlig, vil en avklaring av de nærmere rammene for et slikt ansvar ha stor interesse.


Sist oppdatert 01/09/2010