Trafficking of Stolen Artworks

– Kunst- og kulturminnegjenstander er gode investeringsobjekter. På kort tid skifter gjenstandene eier relativt mange ganger og prisen kan til slutt bli svært høy og milevis fra den summen tyven fikk. Uttalelsen kom på CEPOLs kurs om illegal handel med kunst og kulturgjenstander som ble gjennomført i Roma i juni.

Tekst og foto av politioverbetjent Tuva Brørby, ØKOKRIM

Den illegale handelen med kunst- og kulturgjenstander er ifølge Interpol vanskelig å tallfeste, men det er snakk om en årlig omsetning for milliarder av US-dollar. Ifølge Interpol var det i deres database registrert 17 249 stjålne kunst- og kulturobjekter i 2 000. I desember 2009 var det registrert 34 500 stjålne objekter i samme database. Dette er de registrerte tallene. Alle landene som ikke har etablert et registreringssystem bidrar lite til denne statistikken. Dette gjelder blant annet Norge. Den store økningen i antall registrerte objekter kan komme av at folk anmelder mer enn før og at registreringsrutinene har blitt bedre, men økningen kan også komme av at den illegale handelen med kunst- og kulturgjenstander reelt har økt. Dette støttes av blant annet Italia, som ser en stor økning i denne type kriminalitet.

 

Europa ligger på topp i forhold til antall registrerte tyverier

I desember 2009 var det registrert 25 398 stjålne objekter i Europa. I Afrika var det registrert 166, Nord og Sør-Amerika 4 643, Asia 1 276 og Midt-Østen og Nord-Afrika 3 017 objekter. Når vi samtidig ser på den årlige omsetningen av objekter, ser vi at disse tallene ikke er representative for hvor omfattende den illegale handelen egentlig er. Illegal handel med kunst- og kulturgjenstander er blitt et stort internasjonalt marked, med en kontantstrøm på nivå med illegal våpenhandel og narkotika. Eskaleringen av markedet utgjør en trussel for de enkelte lands kulturhistorie og for hele verdens kulturarv.

Illustrasjonsbilde av kunstverkInitiativtager til kurset var CEPOL, EUs samarbeid mellom de sentrale politiutdanningsinstitusjonene. Det italienske Carabinieri Corps som var ansvarlig for kurset har en egen avdeling som etterforsker kunst- og kulturkriminalitet. Det var tredje gang kurset, ble avholdt, og flere av deltagerne hadde deltatt på samtlige kurs. Denne gangen var vi 26 deltagere fra 16 land. Kurset ble holdt i «The Italian interagency College of Advanced Studies for Law Enforcement Officials».

 

Innledningen

Innledningsvis ble det vist til viktigheten av å kjenne til Unidroit- og Unesco-konvensjonen i politiarbeidet. Unidroit-konvensjonen omhandler tilbakeføring og tilbakelevering av stjålne og/eller ulovlig eksporterte kulturminnegjenstander mellom to stater. Unesco-konvensjonen omhandler kort fortalt ivaretakelse av vår felles kulturarv, herunder regulering av handel med kulturminner.

Arrangørenes intensjon var å holde et kurs som både nye og tidligere deltagere ville ha glede av. Det ble presisert at det ikke finnes enkle løsninger i arbeidet med å bekjempe denne type kriminalitet, men deltagerne ville gjennom dette kurset få muligheten til å gå litt dypere inn i temaet og kanskje plukke opp noen ideer som kunne videreføres i eget land. Som et eksempel ble det vist til at Direktoratet for Kulturarv, som et ledd i det forebyggende arbeidet, har igangsatt et program for å lære barn om vår kulturarv.

 

Ulike foredragsholdere – samsvarende utfordringer

En etterforsker fra Bulgaria var først ute blant deltagerne til å holde foredrag. De fortalte at de jobber undercover i sakene sine og at de har jevnlig informantmøter. Bulgaria har et etterretningssamarbeid med Italia, men en stor utfordring i forhold til økonomi. Konkret medfører det at avdelingen som jobber med disse sakene har én bil, med bensinrasjonering, og de har manglende internettilgang.

Som et eksempel på hva slags saker de jobber med, fortalte de om et tilfelle med en prest som var organisator for en «kanal» for illegal handel. Politiet i Bulgaria har også observert mange sider på internett der det foregår illegal handel med kulturminnegjenstander. Internett ble for øvrig gjennomgående nevnt som et utbredt middel for salg av kunst- og kulturminneobjekter.

Kursdeltakere CEPOL-kurs

Thomas Erhardy, den ene av to representanter fra Frankrike, leder avdelingen som blant annet etterforsker kunst- og kulturminnekriminalitet i Paris. Deres avdeling har ansvaret for etterforskningen av det som skal være det største kunsttyveriet noensinne – tyveriet av fem malerier fra museet for moderne kunst i mai 2010. Erhardy, som er en erfaren etterforskningsleder for slike saker, fortalte at de ikke sjeldent fremstilte personer for fengsling i saker som gjaldt kunsttyverier.

Erhardys erfaring var at det som særskilt utpeker seg når det gjelder den illegale handelen med kunst- og kulturgjenstander er at det illegale markedet går hånd i hånd med det legale. Stjålne objekter selges i stor grad sammen med de legale objektene og de som lever av å omsette slike objekter er ikke den typiske «kjeltringen». Mange av objektene i denne bransjen brukes som investeringsobjekter og skifter hender fort, og det kan være en utfordring å følge historikken på objektene. Dette krever at politiet må kunne «snu seg raskt» i jakten på stjålne gjenstander. Det ble også bemerket at det ikke er selve tyven som sitter igjen med fortjenesten. De store pengene ligger lenger ut i «kjeden» av kjøpere. Dess flere ganger objektet har skiftet hender, dess mer «hvitvasket» er det.

En påtaleansvarlig fra Bulgaria uttrykte noe av det samme. Han sa at verdiøkningen på gjenstandene kan bli enorm. Det er de store handlerne som tjener de virkelig store pengene og kjøperne av disse «investeringsobjektene» er vanligvis personer fra en høyere «samfunnsklasse». Giovanni Nistri, fra Carabinieri Corps, fremholdt at 75 % av de som var tatt for illegal handel med kunst- og kulturminneobjekter var profesjonelle, arbeidende, studenter og vanlige folk. Manglende kunnskap om lovverk og reguleringer var årsaken, sa Nistri.

Leder for OCBC – the French National Anti Trafficking of Cultural Heritage Office, Corinne Chartrelle, fortalte i sitt innlegg om det nasjonale byrået og deres rolle. Kulturkomiteen på Stortinget har forøvrig nylig besøkt Paris og Chartelle informerte dem om OCBHs oppgaver og arbeid innenfor feltet.

Nederland informerte om deres bruk av registreringssystemet «Object-ID». Dersom gjenstandene blir stjålet, har man på forhånd registrert foto og opplysninger om objektet. Når tyveriet blir anmeldt, kan objektet legges inn i databasen for stjålne kunstgjenstander med fullstendige opplysninger, noe som gir en mye større grad av sannsynlighet for gjenkjennelse. Det ble presisert under kurset at «Object ID» er et viktig verktøy for å kunne finne igjen stjålne gjenstander både nasjonalt og internasjonalt (se artikkel i Miljøkrim nr. 2/2007 om Object-ID).

Nederland har nylig fått en egen database for registrering av stjålne kunst- og kulturminnegjenstander, og de kunne vise til «fersk» statistikk av stjålne objekter. Fra januar til mars 2010 var det allerede registrert 374 stjålne objekter i deres systemer til en verdi av over 1,4 millioner euro.

Portugal pekte i sitt foredrag på utfordringen med falske sertifikater og problemet med at gjenstander som får midlertidig tillatelser ikke blir reeksportert. Portugal hadde også erfaring med at transportmidler er et sentralt verktøy i disse sakene. Romania viste til de samme problemene. Smuglerne gjemmer gjenstandene i spesialdesignede rom i transportmiddelet. Gjenstandene kunne også gjemmes inne i større gjenstander som det fulgte tillatelse med, som et møbel eller tilsvarende.

Portugal så at kirketyveriene i landet ser ut til å øke. «The secure church program», som er et forebyggende program der publikum involveres, er et forsøk på å bremse denne trenden. Portugal avdekker stjålne gjenstander ved at de overvåker auksjonshus og ulike salgssteder. Flere land sa at de gjorde det samme. Trenden nå er etterspørsel etter antikke fliser, en utvikling blant annet Belgia bekreftet. Etterspørsel etter fliser var økt betraktelig siden 90-tallet. Politiet i Portugal har respondert på problemet og igangsatt en offentlig kampanje for å forebygge tyverier av fliser.

Tallet på antall arresterte er fordoblet fra 2006 til 2009 etter at politiet i Portugal økte etterforskningskapasiteten på kunst- og kulturminnekriminalitet. I en sak beslagla politiet smykker og bilder til verdier for over en million euro. Gjenstandene skiftet hender i transitt på en flyplass fra en som reiste mellom to land, til en som reiste innenlands og som fritt kunne passere tollen.

I løpet av kurset var det flere land, deriblant Slovakia, som uttrykte bekymring for at illegal handel med kunst- og kulturminnegjenstander av mange ble regnet som et marginalt problem og de var bekymret for den store underrapporteringen. Det ble også uttrykt som et problem at noen av landene, som Nederland og Sveits, har et stort marked med mange samlere, men de har kun én person med kompetanse på dette feltet.

 

Statistikk og database

Stephane Thefo fra Interpol redegjorde for Interpols arbeid mot illegal handel med kunst- og kulturgjenstander. Interpol er med sine 188 medlemsland den neste største internasjonale organisasjonen etter FN. Interpol sitt mål er å bekjempe internasjonal kriminalitet og har tre personer som jobber med å bekjempe illegal handel med kunst- og kulturgjenstander.

Et viktig budskap fra Interpol var at de anmodet alle land om å oppgi årlig statistikk. Som nevnt tidligere i artikkelen, har Interpol registrert over 34 500 identifiserbare kunst- og kulturminne objekter i sin database. Det ble presisert at dette tallet må økes ved at flest mulig land rapporterer inn sine tall. Egypt, som er og har vært i besittelse av uvurderlige historiske verdier, har som eksempel registrert kun ett tyveri.

Norge har ingen egen database for registrering av kunst- og kulturminneobjekter. Det gjør det svært vanskelig å registrere brukbar statistikk. Politidirektoratet har imidlertid nå, på oppdrag fra Justisdepartementet, etablert en arbeidsgruppe med mandat til å se på kriteriene og mulighetene for en slik norsk database. Vi håper dette vil resultere i en dataløsning som gjør oss i stand til å etterkomme anmodningen fra Interpol.

Erfaringer fra andre land viser klart at nasjonale databaser med oversikt over stjålne objekter gjør politiet bedre i stand til å bekjempe kriminaliteten.

Thefo understreket at to av seks stjålne identifiserbare objekter blir funnet. Interpol legger inn alle stjålne gjenstander det blir anmodet om så lenge de følges av gode fotografier. Mangel på foto var ifølge Thefo et gjennomgående problem. Italias representanter sa i den sammenheng at det derfor var svært viktig med en nasjonal base, for der kan man legge inn alle stjålne gjenstander, uavhengig av tilgang på foto og kvaliteten på dette. Tilgang til Interpols database krever dessuten særskilt tillatelse. I en nasjonal database vil det kunne la seg gjøre for publikum å søke i deler av systemet. Det vil ha stor betydning for de som driver kommersiell omsetning av kunst- og kulturminnegjenstander med tanke på gjenstandenes proveniens.

 

Den katolske kirke

Mons. José Del Rio Carrasco fra kommisjonen for ivaretakelse av den kulturelle arven i den katolske kirken i Vatikanet, redegjorde for hva de hadde gjort i forhold til dette temaet.

De forsøkte å få kirker og samfunn til å ta vare på deres lokale kulturarv, men det er vanskelig når det ikke er enighet om at dette er en prioritering.

– Så lenge pengestøtten kirkene får ikke er øremerket, er det enklere å bruke midlene til å reparere et ødelagt tak, enn å ta vare på kulturskatter, sa Carrasco. De erfarer dessverre altfor ofte at ting forsvinner fra kirkene uten at noen har eller har hatt noen oversikt over gjenstandene. Carrasco sa at kunnskap om og oversikt over hvilke kulturskatter de er i besittelse av er et viktig middel for å beskytte gjenstandene, og det er viktig at kirkene er villige til å samarbeide med politiet.

– Balansen mellom sikkerheten og det å ha en åpen kirke kunne være en utfordring, mente Carrasco. Den kulturelle turismen sliter på «arven», men klare regler for adferd kunne være en løsning. Carrasco stilte spørsmål vedrørende en eventuell flytting av de mest verdifulle gjenstandene fra kirkene til museer.

I Norge kan vi relatere dette til Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (forkortet KA), som sammen med politiet jobber opp mot kirkene blant annet for at de skal sikre kirkene og inventaret i disse. KA har opprettet en kirkebyggdatabase der alle kirkene blir anmodet om å registrere alt inventar, som en sikkerhet i tilfellet tyveri eller brann. Tilgang til databasen krever særskilt tillatelse og gis til de som har yrkesmessig behov.

 

Falsknerier

Det ble i undervisningen sagt at 50 % av kunst- og kulturminnegjenstandene som selges på internett er falske. Dette er et stort problem, ikke bare fordi det er bedrageri, men også fordi dette i mange tilfeller er veldig fagmessig utført og kan være vanskelig å avdekke. I Italia ble det fra 1970–2009 beslaglagt over 250 000 falske objekter. I 2009 var tallet på 1 483.

 

Begrepet «trafficking»

Professor Stefano Manacorda fra Italia drøftet begrepet «trafficking» og om det var et riktig og nødvendig utrykk innenfor kunst– og kulturminnekriminalitet. Han stilte spørsmål ved behovet for ny lovgivning, men vurderte også lovgivingen vi allerede har; kan de brukes på en bedre måte slik at konvensjonene ikke bare blir symbolske? I drøftingen ble det pekt på tendensen til at de internasjonale organisasjonene, som EU, vil ha mer fokus på strengere lovgivning, men Manacorda mente at mange land kan gjøre mer innenfor de rammene de er gitt.

Illustrasjonsbilde, tatt fra RomaManacorda sa også at de manglet en klar oversikt over trender. Man kan se tendenser, som at forfalskninger øker, men det er ingen klar oversikt. En klar internasjonal utfordring var også de mange gjenstandene som var plyndret og ulovlig utført fra Irak som nå tilbys til et globalt marked over internett.

Det professor Manacorda hevdet var problematisk med utrykket «trafficking», var at i dette markedet selges lovlige og illegale objekter side om side. Det er et annet marked enn for eksempel narkotika, som utelukkende er ulovlig. Bruk av begrepet vil bidra til å forbedre de verktøy vi har, gjennom det vi forbinder med begrepet, men han stilte spørsmål ved i hvilken grad man kunne si at denne kriminaliteten er organisert. Mafiaen, som er en typisk organisert gruppering, er trolig ikke en del av de som står for tyveriene, men de kan være kjøpere. Markedet vil kunne sies å være organisert i den grad det faller inn under kravet til begrepet «organisert», det vil blant annet si en liten gruppe personer som har kriminelle hensikter. Disse argumentene ble støttet av en annen ekspert på feltet innenfor Carabinieri Corps; Giovanni Nistri, som holdt et foredrag om «Transnational organized crime and cultural property». Nistri viste til at det rette begrepet var viktig for å finne de beste metoder for etterforskning.

Manacorda pekte på at handelen er forbudt, men straffene er lave. Mange land, som USA og Australia, ønsker ikke strengere importkontroll. Kriminalisering er kun et middel, for den er således ofte ikke-eksisterende i mange land. Enten så har de ikke inngått internasjonale avtaler, eller så har de ikke implementert avtalen i sitt regelverk.

Manacorda mente at det er viktig å ansvarliggjøre både private og kommersielle aktører i markedet, siden lovlig og illegal handel skjer side om side.

 

Grenseoverskridende kriminalitet

Som nevnt kunne Italia se en stor økning i illegal handel med kunst- og kulturminneobjekter, fordi det er gode muligheter for stor fortjeneste. Giovanni Nistri, fra Carabinieri Corps, viste til UNTOC, eller Palermokonvensjonen, som er FNs konvensjon mot grenseoverskridende kriminalitet. Nistri mente det er viktig å kjenne til prinsippene i denne og tolke disse i vid forstand. Landene som har ratifisert konvensjonen, deriblant Norge, har forpliktet seg til tiltak for å bekjempe slik kriminalitet.

Nistri viste mønsteret de så i transittrutene, med utgangspunkt i Italia. Han viste også til aksjoner der de hadde pågrepet et stort antall personer i saker, som omhandlet stjålet kunst- og kulturminneobjekter, hvitvasking og fortjeneste investert i eiendom. I disse aksjonene var samarbeid mellom flere land nødvendig for å få gode resultater. Det ble også fremholdt at mye penger fra salg av kunst- og kulturminneobjekter finner veien til kriminelle grupper, også terrorister. En påtaleansvarlig fra Bulgaria sa at aktørene som distribuerer gjenstandene ut i markedet gjerne bruker de samme rutene og kontaktleddene som de som handler med narkotika. Han hadde også erfaring med at de «svarte pengene» brukes til investering i eiendom, som i USA, der boligene nå er billige. New York ble nevnt som et populært sted.

Nistri sa videre at man må kontrollere dokumenter som følger objektene bedre. Han foreslo at eksport- og importtillatelsene skulle være mer detaljerte og inneholde foto av objektet. (Red. anm.: Dette er kravet til eksportsøknader i Norge) Nistri foreslo at politiet bør gis de samme hjemler som tollen ved grenseoverskridende kriminalitet, og at straffene bør økes for de som er involvert. UNTOC har også foreslått at man skal vurdere en kriminell handling med kulturminneobjekter som en vedvarende handling, for å hindre at involverte gjemmer objektene for å selge de på et senere tidspunkt.

Ulike regler for informasjonsutveksling mellom landene byr også på utfordringer i forhold til samarbeid. Det samme gjelder lang behandling av forespørsler. Andre utfordringer er tolkning av objektets kulturelle verdi, kontroll av proveniens og å fastslå tidspunkt for eksporten. Paolo Giorgio Ferri, som er påtaleansvarlig i Italia og internasjonal ekspert på juridiske spørsmål om kulturminnegjenstander, holdt et foredrag om viktigheten av utfyllende og korrekte anmodninger og beslutninger til andre land, og om betydningen av ekspertise. Sakene kan være komplekse og vanskelige på internasjonalt nivå. Ferri forslo at det skulle settes sammen en gruppe på internasjonalt nivå, som kunne overvåke markedet, peke på utfordringer og se på regelverkene i import og eksportlandene. Han understrekte at hvitvasking i høyeste grad også gjelder kunst- og kulturminneobjekter.

– Gjemmer du proveniensen, er det hvitvasking, sa Ferri. Statistikk viser at 70 prosent av arkeologiske objekter har ukjent proveniens.

I følge Ferri var korrupsjon også et problem i «pyramiden» av folk som er involvert i denne handelen. Mange selskaper kan også være involvert og gjennom disse kan man gjøre «triks», som for eksempel å lage falske fakturaer. Ferri sa at de høye prisene på enkelte objekter kan gjøre jobben med å få gjenstandene tilbake mye vanskeligere, fordi det er snakk om store investeringer som går tapt ved tilbakelevering. Et annet problem er at det finnes mange eksempler på at det er lettere å få eksporttillatelser fra et annet land enn opprinnelseslandet, fordi objektet ikke har noen kulturell betydning for eksportlandet.

Dersom det dukker opp en spesiell gjenstand fra et annet land, bør det i seg selv vekke mistanke, mente Ferri. Det er på det internasjonale markedet en kan finne igjen objektene, og Norge er ikke et unntak.

 

Norge må delta

En av deltagerne sa til undertegnede at de hadde lite kontakt med de nordiske landene, for de var sjelden representert på internasjonale/europeiske møter. Det må vi ha som mål å gjøre noe med i fremtiden. Norge er en del av et globalt marked, og det er derfor viktig å ta del i det internasjonale samarbeidet og vise i praksis at vi også tar dette på alvor. Norges kulturarv er også til salgs!

 


Sist oppdatert 01/09/2010