Både enig og uenig med Rieber-Mohn

Jeg er selvfølgelig enig i at det bør bli mer utrygt å være miljøforbryter. Men jeg er uenig i at dette ikke er oppnådd fordi Statens naturoppsyn (SNO) ikke tenker strategisk eller legger stor nok vekt på å være i mediebildet, sier SNO-direktør Kai Erik Tørdal.

Av politiadvokat Tarjei Istad, Økokrim

Kai Erik Tørdal, direktør i Statens Naturoppsyn (SNO)

Tørdal har vært direktør i Statens Naturoppsyn siden organisasjonen ble opprettet for 11 år siden, og har ledet utviklingen av det statlige naturoppsynet fra to personer i 1997 til ca. 100 i kommende budsjettår.

Den tidligere Kripos-lederen har selv lang fartstid fra arbeid med kriminalitetsbekjempelse, og er i likhet med Rieber-Mohn pasjonert jeger, fisker og skogsmann. Han er svært bevisst på at SNOs oppsynsrolle skal være like mye rettet mot de nasjonale miljøverdier og naturen selv, som mot håndhevelse av det regelverket som regulerer menneskets atferd i naturen.

 

SNO mye i lokalpressen

Å gjøre livet mer utrygt for lovovertrederne er viktig for lovlydigheten – framfor alt å få fram profilerte enkeltsaker. Økokrim har fulgt opp noen av de største og viktigste faunasakene vi har avdekket, på en utmerket måte. Det gjelder bruk av giftåte mot ulv i Akershus, ulovlig felling av jerv i Oppland, ulovlig gaupefelling i Østfold m.v. Skal Økokrim kunne fortsette dette arbeidet må de ha tilstrekkelige ressurser. Vi anmelder årlig ca. 700 saker til politiet. Men politiets løpende oppfølging av de mer vanlige sakene varierer sterkt, for å si det diplomatisk, sier Tørdal.

Det satses samtidig strategisk på forebyggende tilstedeværelse i våre 29 nasjonalparker og mer enn 2 200 andre verneområder, i rovviltområder og på kysten. Oppsynet skal samtidig levere kvalitetssikrede feltdata fra disse områdene på bestilling fra forvaltning og forskning. Dette er kunnskap som på lengre sikt vil sette miljøvernmyndighetene i stand til å treffe de riktige vedtakene for å holde naturtilstanden og artenes leveområder intakt.

Til Rieber-Mohns påstand om lite synlighet i media, sier Tørdal at det må være hovedstadspressen han da sikter til.

Vi er svært mye omtalt, og i overkant synlige, i lokal- og regionalavisene. Det er nesten for mye, med så sterkt lokalfokus på alt vi gjør. Antagelig kommer dette av at det vi foretar oss har størst interesse lokalt. Etablering av et nytt Oslokontor i 2009 vil muligens gi mer fokus på arbeidet i hovedstadsregionen.

 

Friheten i naturen – et umistelig gode

Jeg er enig i at oppsynet ikke skal være overalt, og har alltid fremhevet at oppsynet ikke skal virke hemmende på det Rieber-Mohn og jeg setter mest pris på når vi dyrker friluftslivet.

Uforstyrret friluftsliv er et grunnleggende gode, og respekten for dette er en grunnverdi for våre ansatte. Friheten til å utøve lovlige friluftslivsaktiviteter, uten et sterkt forstyrrende kontrolltrykk fra myndighetene, må ikke bli borte for oss i vår iver etter å kontrollere.

Kontrollaktiviteten må målrettes mot kjente problemområder, bidra til å opprettholde lovlig atferd og slå ned på vesentlige overtredelser. Det aller meste av vår kontroll retter seg tross alt mot virksomhet som i utgangspunktet både er lovlig og ønskelig, og må ha solid legitimitet hos de lovlydige naturbrukerne.

 

Kan oppsynet bli mer aktivt, for eksempel i kritiske faser som når nysnøen faller i ulveområder?

Så snart snøen kommer er vi på sporingstokt, både etter jerv, gaupe, bjørn og ulv. Men også andre oppsynsoppgaver bringer oss i kontakt med sportegn – og med jegermiljøer. Skal vi gjøre et godt arbeid på dette området, må vi ha god oppfølging fra politiet når vi anmelder ulovligheter.

 

Hvordan er SNOs ressurser på dette området?

Vi er ikke nok folk på rovviltseksjonen, arbeidspresset er for stort. Det er et spinkelt system i et landstrakt land. Oppgavene spenner vidt, vi skal for eksempel ta vare på nordatlantisk villaks og villrein. Dette er store arter med store leveområder, og hvor det også er konflikt.

Rovviltkontaktene spiller en viktig rolle i SNOs arbeid i et stort land. De er ikke oppsynsmenn, men kontaktpersoner som skal dokumentere rovviltskader på husdyr og gjøre bestandsregistrering av de fire store rovdyrene. Tørdal var usikker på rovviltkontaktenes rolle da SNO tok over ansvaret for dem. Det er gjort mye for å standardisere deres skjønnsutøvelse hva gjelder konklusjoner om hva som er rovdyrdrept og ikke.

Likhet er viktig for rettsikkerheten for eksempel reineiere. I dag går det stort sett bra. Vi kuttet ut kontaktene som meldte mindre enn 1015 skader, slik at antallet rovviltkontakter har gått ned fra 280 til 210. Jeg vil kalle roviltkontaktene bygdenes beste menn og kvinner, og de har stor tillit lokalt. Det er de som oftest omtales i lokalmedia, og som tar belastningen lokalt.

 

Et statlig oppsyn – ikke et statlig naturvernforbund

SNO er bevisst innrettet på den brede rollen som miljøvernmyndighetenes feltapparat – et offentlig oppsyn som skal gjennomføre feltoppdrag innen det som til enhver tid er offentlig miljøvernpolitikk.

Våre oppdrag skal være forankret i naturoppsynsloven og de oppdrag som kommer i St.prp. nr. 1, og det årlige tildelingsbrevet fra Miljøverndepartementet. SNO skal ikke utad mene noe om miljøvernpolitikken, men bidra til å gjennomføre den, sier Tørdal.

En såkalt «rendyrket miljøprofil» som Rieber-Mohn etterlyser, vil lett gjøre oss til et statlig naturvernforbund i stedet for et nøytralt offentlig tilsynsorgan. Vår rolle i gjennomføring av rovviltpolitikken er fastsatt av departementet. Det er bestemt i forskrift at uttak av mordyr og unger av jerv fra hi kun kan foretas i regi av offentlig myndighet. Resonnementet er at dette kan mest betryggende gjøres av den myndighet som har særlig feltkompetanse og er instruksforpliktet på etisk forsvarlig metodebruk. Det er også vi som vet hvor jervene er, litt enkelt kan du si at vi kjenner alle jervtispene i landet. Dette er selvsagt ikke blant de hyggeligste oppgaver vi har.

Tørdal mener SNO må være på vakt mot å bli et ensidig jakt/fiske- og faunaoppsyn.

Rieber-Mohn fronter her en større vektlegging av det som er hans hjertesaker; faunakriminalitet, jakt og fiske. Det er viktig, men bredden i vårt arbeid for miljøet må være mye større enn som så. Inngrep mot vernede arealer, så som veibygging, tipping av forurensende masser og ulovlig bygging er også alvorlig. Irreversible inngrep som sprenging til ulovlig vei har en annen karakter enn ulovlig felling av et dyr hvis bestand kan øke igjen.

Barmarkskjøring er eksempel på overtredelser der vi har økt antallet anmeldelser til politiet kraftig i de senere år. SNO-sjefen er også opptatt av at det bør reageres mer på brudd på de enkelte lovers kjernebestemmelser, med mindre fokus på formalovertredelser.

 

Straffeloven § 152 b og store rovdyr

SNO-sjefen mener straffeloven § 152 b er en viktig bestemmelse, selv om den i praksis har hatt et begrenset anvendelsesområde. Han er likevel skeptisk til å anvende bestemmelsen på ulovlig felling av store rovdyr, slik forvaltningspolitikken for disse artene er nå.

Det kan bli vanskelig å få gehør for å anvende § 152 b ved for eksempel ulovlig felling av ulv, selv innen den såkalte ulvesonen. Om et vilkårlig valgt dyr er felt lovlig eller ulovlig har biologisk sett den samme betydning for bestanden. Når myndighetene har funnet det forsvarlig å tillate skadefelling og endog lisensjakt på ulv innen forvaltningssonen, kan det bli problematisk rent biologisk – og formentlig også rettslig – å begrunne at bestandssituasjonen er slik at § 152 b kan anvendes, mener Tørdal.

Etter hans syn vil det være langt enklere å begrunne bruk av bestemmelsen ved ulovlig felling av fåtallige arter som uten unntak er totalfredet.

Fyller man igjen en av de siste dammene der den kritisk truete damfrosken lever, eller skyter noen eksemplarer av dverggås i hekke- eller rasteområdet, er man etter mitt syn nærmere anvendelse av § 152 b enn ved ulovlig felling av et stort rovdyr.

I stedet for å risikere frifinnelser for overtredelse av straffeloven § 152 b, mener Tørdal man bør vurdere å gå veien om å øke og differensiere straffenivået i særlovgivningens straffebestemmelser. Straffebestemmelsene i miljølovgivningen burde også ha vært harmonisert i større grad. Særlig uheldig er det at grove brudd på for eksempel viltloven og naturvernloven i praksis straffes på forseelsesnivå, slik tilfellet i stor grad er i dag.

For grove brudd på disse lovene kunne fem års strafferamme være passende. Det er veldig synd med bot og kanskje betinget fengsel for alvorlige brudd på dette området. Irreversible inngrep i naturarven til kommende generasjoner må det reageres strengt mot.

Men på ett område legger SNO-direktøren seg helt flat:

Skandulvrapporten sannsynliggjør ut over all rimelig tvil at vi tross en betydelig innsats ikke har lykkes med å bekjempe ulovlig felling av ulv. Det er ingen trøst at vi deler dette problemet med Sverige. Det er heller ingen trøst at politiets oppfølging av samarbeidet vi har etablert om dette, ikke har vært tilstrekkelig. Skal myndighetene lykkes her, må det til et mer forpliktende tverretatlig samarbeid og et helt nytt fokus på problemet. Vi venter nå på et initiativ fra Riksadvokaten om dette.

tarjei.istad@politiet.no


Sist oppdatert 09/12/2008