Straffeskjerpelse ved «særlig skjerpende omstendigheter»

Arbeidsmiljøloven (aml) § 19-1 hjemler straffansvar for innehaver av virksomhet, arbeids-giver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Det følger av bestemmelsens andre ledd at strafferammen heves fra tre måneders til to års fengsel ved ”særlig skjerpende omstendigheter” Når bør den skjerpede siderammen benyttes og hva er de prosessuelle følgene av det?

Illustrasjonsbilde hender

Av lagdommer Rune Bård Hansen, Agder lagmannsrett.
Illustrasjonsfoto: Arbeidstilsynet, Benedikte Skarvik

 

Bestemmelsens ordlyd

Arbeidsmiljøloven § 19-1 andre ledd lyder slik:

«Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil to år anvendes. Ved avgjørelsen av om det foreligger slike omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse eller om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg eller henstilling fra offentlig myndighet, vedtak av arbeidsmiljøutvalget, eller henstilling fra verneombud eller bedriftshelsetjeneste».

 

Bakgrunnen for § 19-1 andre ledd

Arbeidsmiljøloven § 19-1 hjemler straffansvar for innehaver av virksomhet, arbeidsgiver og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Den alminnelige strafferamme i bestemmelsens første ledd er bøter eller fengsel inntil tre måneder eller begge deler. Hvis det foreligger «særlig skjerpende omstendigheter» heves strafferammen etter andre ledd til fengsel inntil to år. Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming i § 85 i arbeidsmiljøloven av 1977 og er nærmest uforandret i den nye loven. Forarbeidene til 1977-loven er derfor fremdeles relevant som rettskilde.

Bakgrunnen for straffeskjerpelsesalternativet i andre ledd var todelt i 1977:

  • for det første var det et ønske å oppnå mer ensartet praksis ved at man ikke lenger skulle ha behov for å benytte straffelovens bestemmelser i de tilfellene hvor forholdet var av så alvorlig karakter at tre måneders strafferamme etter § 85 første ledd ikke var tilstrekkelig til å gjenspeile overtredelsens grovhet.
  • for det andre var det viktig for lovgiver å skjerpe strafferammen for å understreke overtredelsenes samfunnsskadelige karakter, se Ot.prp. nr. 3 (1975–76) s. 89.

Flere andre spesiallover bruker forøvrig uttrykket «særdeles skjerpende omstendigheter» som kriterium for bruk av skjerpet sideramme. Det kan legges til grunn at «særdeles» og «særlig» skal forstås på samme måte og dermed ikke innebærer ulik gradering av hvor skjerpende omstendighetene skal være før straffskjerpelse er aktuelt. Den forskjellige begrepsbruk skyldes manglende samordning i lovarbeidet.

 

Når skal den skjerpede siderammen benyttes?

Formuleringen av paragraf 19-1 andre ledd innebærer at avgjørelsen av om det foreligger «særlig skjerpende omstendigheter» skal foretas etter en konkret og bred helhetsvurdering. Videre ramser bestemmelsen opp noen alternative forhold det særlig skal legges vekt på i denne vurderingen. Momentene er på ingen måte uttømmende, og det kan være korrekt å benytte andre ledd selv om ingen av dem foreligger i saken.

Den mest praktiske anvendelse av andre ledd er når overtredelse «har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse». Det kreves i så fall at det forligger årsakssammenheng mellom det straffbare forholdet og følgen, og at det også er påregnelig for gjerningspersonen at overtredelsen har eller kunne medført alvorlig fare for liv eller helse. Tilfeldige og upåregnelige hendelser utløser normalt ikke et straffansvar etter andre ledd selv om det oppstår en arbeidsmiljørisiko. Paragraf 19-1 andre ledd skiller seg dermed fra første ledd ved at sistnevnte bestemmelse er et formaldelikt med svært vid slagvidde som rammer enhver overtredelse av arbeidsmiljøloven og forskriftsverket.

Avgjørelsen av om det foreligger straffeskjerpende omstendigheter må som nevnt baseres på en konkret helhetsvurdering av det aktuelle forholdet. Momentene opplistet i § 19-1 andre ledd er bare en oppramsing av de forholdene som vanligvis vil være av størst betydning.

 

Rt. 2001 s. 110 (portalkrandommen)

Avgjørelsen i 2001 s. 110 (Portalkrandommen) er instruktiv når det gjelder hvilke vurderinger som vil være avgjørende for valget mellom første og andre ledd.

Saken gjaldt en ulykke med en skinnegående portalkran som tilhørte et mekanisk verksted. I forbindelse med løfting av en tank på 55,6 tonn veltet kranen og havnet i sjøen. Kranføreren druknet i maskinhuset, og en sjømann fikk en wireklype i hodet og ble 100 % arbeidsufør.

Vedkommende, som både var adm. direktør og daglig lederen av verkstedet, ble i lagmannsretten dømt for tre forhold. For det første for å ha unnlatt å sørge for tilstrekkelig vedlikehold av kranen, noe som ble subsumert under daværende arbeidsmiljølov § 85 første ledd som tilsvarer § 19-1 i dagens lov.

Dernest omfattet domfellelsen at han hadde koblet ut overlastbryteren og momentbryteren på kranen, noe lagmannsretten vurderte så grovt at § 85 andre ledd om særlig skjerpende omstendigheter ble anvendt. Han ble også domfelt for å ha oppsertifisert kranen til tyngre løfteoperasjoner til tross for at han ikke hadde formell kompetanse til å foreta oppsertifiseringer. Dette ble subsumert under § 85 første ledd. Påtalemyndigheten anket over lovanvendelsen vedrørende subsumsjonen av vedlikeholdssvikten, og fikk medhold i Høyesterett. Førstvoterende uttalte i den anledning følgende:

«Som nevnt er det fastslått at ulykken hadde sammenheng med at bremsene på kranen sviktet. Dette skyldtes igjen feiljustering og nedslitte bremsebånd. Lagmannsretten legger til grunn at slitasjen hadde skjedd forholdsvis jevnt over et ikke utbetydelig tidsrom, og at feilene var blitt oversett av dem som hadde foretatt kontrollen. Retten kommer etter dette til at bremsesvikten skyldtes uforsvarlige rutiner, som A, i kraft av å være daglig leder og særlig krankyndig, måtte være ansvarlig for.

Et sentralt moment ved avgjørelsen av om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, er i følge lovteksten om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse.

Som lagmannsretten ser jeg det som klart at dette er tilfellet for manglende vedlikehold av bremsene på en slik kran som vår sak gjelder. Når bremsene ikke fungerte som de skulle, innebar det en nærliggende fare for at kranen kunne velte. Kranen veide over 300 tonn, føreren satt i førerhuset vel 20 meter over bakken, og kranen ble manøvrert på en kai med andre arbeidstakere i nærheten. En velt ville åpenbart innebære en alvorlig fare for både kranføreren og andre, slik også hendelsesforløpet i vår sak viste.

Når lagmannsretten likevel ikke anvendte § 85 andre ledd la retten vekt på at A hadde hatt tro på at det var foretatt en effektiv delegasjon av ansvaret for vedlike-holdet av kranen. Det fremgår imidlertid av herredsrettens domsgrunner, som lagmannsretten viser til, at maskinformannen hadde tatt opp med ledelsen at det måtte utpekes en person fra verkstedet som hadde særskilt oppgave å vedlikeholde kranen, men at han ikke fikk gehør for det. Maskinformannen hadde også tatt opp spørsmålet om sin egen opplæring, men var blitt henvist til håndboken for kranen, og han hadde forgjeves ønsket å bli fratatt vedlikeholdsansvaret for kranen.

I lys av dette kan jeg ikke følge lagmannsretten her. Lagmannsretten viser også til at A ikke handlet forsettlig. Heller ikke dette kan etter min mening føre til at andre ledd ikke anvendes. Særlig ut fra det store farepotensialet ved manglende vedlikehold av bremsene, og de varsler A hadde fått om at det kunne være problemer, mener jeg at det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, slik at forholdet går inn under andre ledd i § 85.»

Høyesterett skjerpet straffen fra betinget fengsel i 30 dager og en bot på 50 000 kroner til ubetinget fengsel i 60 dager.

Det er det eneste tilfelle der Høyesterett idømte ubetinget fengselsstraff for brudd på aml (1977) § 85 (§ 19-1 i den nye loven).

 

Frostating lagmannsretts dom 2. mai 2007

(ILF-2007-8566)

Dette er et annet eksempel på anvendelse av § 85 andre ledd. Her ble en arbeidsgiver, en dykkerleder og dykkeforetaket dømt for flere forsømmelser i forbindelse med en risikofylt dykkeroperasjon. Det var blant annet ikke sørget for at dykkerne benyttet svømmeføtter og livline under arbeidet, noe som er påbudt i følge forskrift om dykking 30. november 1990.

Samtlige tiltalte ble også dømt for brudd på internkontrollforskriften § 5 nr. 6 fordi det ikke var foretatt skriftlig risikovurdering av operasjonen der en dykker omkom. Både de personlig ansvarlige og foretaket ble domfelt for overtredelser av aml § 85 andre ledd da det forelå særlig skjerpende omstendigheter ved samtlige overtredelser.

Straffen ble fastsatt til betinget fengsel på henholdsvis 60 og 45 dager med tillegg av en bot på 25 000 kroner for begge. Foretaket fikk foretaksstraff med 150 000 kroner.

Lagmannsretten pekte forøvrig under henvisning til Rt. 2001 s. 110 (Portalkrandommen) på at straffen egentlig burde ha vært ubetinget for begge, men fordi saken var blitt uforholdsmessig gammel, nærmere 3 år og 8 måneder, ble den gjort betinget.

De domfelte anket lovanvendelsen til Høyesterett og hevdet at arbeidsmiljøloven ikke skulle vært anvendt i saken. Anken ble forkastet i Rt. 2007 side 1458.

Fare for liv eller helse vil vanligvis medføre at den strengere strafferamme anvendes.
Særlig skjerpende omstendigheter vil i alminnelighet foreligge ved alvorlig fare for liv eller helse, slik som i de to dommene omtalt ovenfor.

Dette vil imidlertid ikke alltid være tilfelle, jf. Rt. 1985 s. 185 (Trallebanedommen). En stasjonsleder på et kraftverk ble dømt for overtredelse av den gamle lovens § 85 første og tredje ledd. Den ordinære strafferammen ble anvendt til tross for at det ikke bare forelå alvorlig fare for liv eller helse, men inntrådt dødsfølge. Ulykken skjedde ved risikofylt toppkjøring på en trallebane.

Domfeltes forsømmelse var imidlertid ikke så klanderverdig at andre ledd fikk anvendelse. Som stasjonsleder hadde han likevel ikke tatt tilstrekkelig initiativ mot risikoen som toppkjøringen innebar, og hadde derfor ikke opptrådt fullt forsvarlig i enhver henseende, jf. aml (1977) § 85 tredje ledd (nåværende § 19-1 tredje ledd).

Domfeltes beskjedne uaktsomhet viser seg ved at boten ble fastsatt til bare 2000 kroner.
Avgjørelsen illustrerer at momentene i § 19-1 andre ledd andre punktum verken er uttømmende eller hver for seg utslagsgivende. Avgjørelsen vil alltid avhenge av en konkret helhetsvurdering av hele hendelsesforløpet.

 

Kort om de øvrige momentene opplistet i § 19-1 andre ledd.

Alternativet «eller om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg eller henstilling fra offentlig myndighet» gjelder i første rekke i forhold til Arbeidstilsynets vedtak, se arbeidsmiljøloven § 18-6. Det vil likevel også omfatte andre myndigheters pålegg om iverksetting av tiltak til bedring av helse-, miljø- og sikkerhetsforhold for eksempel pålegg fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) eller Statens forurensingstilsyn (SFT).

Med alternativet «om overtredelsen er foretatt eller fortsatt tross vedtak av arbeidsmiljøutvalget» siktes det til vedtak arbeidsmiljøutvalget treffer i medhold av arbeidsmiljøloven § 7-2 (5). Det følger av bestemmelsen at arbeidsmiljøutvalget kan vedta at arbeidsgiver skal gjennomføre konkrete tiltak til utbedring av arbeidsmiljøet hvis utvalget finner det påkrevd av hensyn til liv eller helse.

Siste alternativ i oppramsingen gjelder at verneombudet etter lovens § 6-2 (4) skal varsle arbeidstakerne og arbeidsgiveren, eller dennes representant, om forhold som kan medføre ulykkes- eller helsefare. Hvis arbeidsgiver ignorerer verneombudets krav om utbedringer eller stansing etter § 6-3, vil dette være et straffeskjerpende moment.

På samme måte vil det være straffeskjerpende hvis arbeidsgiver ikke tar hensyn til faglige påpekninger om farlige forhold fra bedriftshelsetjenesten, jf. § 3 – 3. I aml (1977) § 85 var begrepet «verne- og helsepersonale» benyttet. Dette ble byttet ut med «bedriftshelsetjeneste» i den nye loven for å forenkle og tydeliggjøre regelverket, jf. NOU 2004:5 s. 204.


Noen prosessuelle spørsmål

Valget av strafferamme hører til straffespørsmålet

Det ble slått fast i Rt. 2001 s. 110 (Portalkrandommen) at det hører til straffespørsmålet og ikke skyldspørsmålet om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter.

Dette har blant annet den betydning at høyesterett har full kompetanse til å prøve subsumsjonen som en del av lovanvendelsen under straffespørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.

Strafferammen i andre ledd gir fem års foreldelse for alle overtredelser av aml § 19-1

Det er mange feiloppfatninger når det gjelder den straffeskjerpende siderammens betydning for foreldelses-fristen. I og med at siderammen går opp til fengsel i to år, vil foreldelsesfristen være fem år, jf. straffeloven § 67.

Fem års foreldelsesfrist gjelder i forhold til samtlige ledd i § 19-1 fordi strafferammen heves ved særlig skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet, og ikke ved spesielt nevnte følger. Selv om man åpenbart står overfor en overtredelse av aml § 19-1 som må subsumeres under første ledd, med tre måneders strafferamme, vil foreldelsesfristen derfor være fem år, og ikke to år, slik strafferammen på 3 måneder i første ledd isolert sett ville medføre, jf. Rt. 1962 s. 494 og Rt. 1992 s. 723.

Jeg erfarte i Økokrim at straffesaker er blitt henlagt fordi politiet feilaktig har trodd at overtredelser av aml (1977) § 85 første ledd ble foreldet allerede etter to år.

Sentral arbeidsrettslig litteratur bidrar her til misforståelser. Det er ikke riktig når Fougner med flere skriver på side 934 i 2006-utgaven av sin kommentar til den nye arbeidsmiljøloven:

«Hvis en overtredelse i utgangspunktet kan anses som så graverende at arbeidsmiljølovens strengeste straff – to års fengsel – kommer til anvendelse, vil foreldelsesfristen således være fem år».

Samme feilaktige resonnement står også å lese i siste utgave av Gyldendal rettsdata (tidligere Karnov norsk lovkommentar) i kommentarene til arbeidsmiljøloven.

En slik løsning er uholdbar fordi tidspunktet for foreldelse ville være avhengig av rettens eller påtalemyndighetens konkrete skjønn i den enkelte sak. Standpunktet er også uttrykkelig tilbakevist ved avgjørelsen i Rt. 1962 s. 494 (Foreldelsesfrist). Her uttalte Høyesterett om spørsmålet:

«Det er den høyeste straffesats i en straffebestemmelse som etter straffelovens § 67 er avgjørende for foreldelses-fristens lengde. Hvor et straffebud inneholder en alminnelig strafferamme, og en høyere som kommer til anvendelse i særlige tilfelle etter domstolenes skjønn, slik som her er tilfelle, vil det være den siste som er bestemmende for foreldelsesfristen.»

 

Kompetansespørsmål

Arbeidsmiljøloven § 19-7 bestemmer at overtredelser av loven er forseelser uansett straffens størrelse. Denne bestemmelsen innebærer at forsøk på overtredelse av § 19-1 andre ledd ikke er straffbart, jf. straffeloven § 49, 2. ledd. Størst betydning har det imidlertid at forseelsessaker prosessuelt kan undergis en enklere saksbehandling enn forbrytelser.

Det er denne lettvinte behandlingsmåten som oftest har vært lovgiverens motiv for å erklære at en lovovertredelse skal betraktes som forseelse selv om den kan medføre høyere straff enn fastsatt i straffeloven § 2. Overtredelser av § 19-1 andre ledd kan som forseelse påtales av politiet, mens påtale av forbrytelser som hovedregel faller inn under statsadvokaten, jf. straffeprosessloven § 67 a.

Politiet er dermed tillagt kompetanse til å reise tiltale, utferdige forelegg eller henlegge saker etter bestemmelsen.

Politiet kan også anke straffesaker etter § 19-1 andre ledd, jf. straffeprosessloven § 68 første ledd og påtaleinstruksen § 27-1.

På samme måte kan politiet gjøre vedtak om fullbyrding av dom, jf. straffeprosessloven § 455 første ledd og påtaleinstruksen § 29-1 andre ledd. Se til illustrasjon Rt. 2007 s. 382 om tiltale etter lov om alternativ behandling av syke tatt ut av inkompetent påtalemyndighet. Loven har skjerpet sideramme med to års strafferamme uten forseelsesklausul. Tiltalen var dermed feilaktig tatt ut av politiet og ikke av statsadvokaten. Høyesterett opphevet tingrettens og lagmannsrettens dommer i saken.

Påtaleinstruksen § 22 – 2 tredje ledd bestemmer at spørsmålet om tiltale likevel skal forelegges statsadvokaten til avgjørelse i saker der politiet vanligvis har kompetanse, når saken har stor allmenn interesse eller når det er bestemt av overordnet myndighet.

Det samme er bestemt vedrørende utferdigelse av forelegg i påtaleinstruksen § 20 – 3. Alternativet «stor allmenn interesse» vil ofte være aktuelt ved alvorlige arbeidsulykker. I slike saker vil siktelsen som regel omfatte § 19-2 andre ledd.

 

Konklusjon

Jeg var førstestatsadvokat i Økokrim i fem år og behandlet en rekke arbeidsmiljøsaker. Min erfaring er at påtalemyndigheten for sjelden utferdiger siktelse etter aml § 19-1 andre ledd.

Riksadvokaten har gjentatte ganger tatt til orde for at straffenivået bør heves på dette kriminalitetsfeltet, se Riksadvokatens rundskriv om arbeidsmiljøkriminalitet fra 1996. Hvis denne målsettingen skal oppnås, er et egnet middel å anvende den strengere strafferamme i alle saker der det er grunnlag for det.

Det er lite rettspraksis om grensen mellom første og annet straffalternativ i § 19-1. Fra dommersynsvinkel er det derfor også ønskelig med flere tiltaler etter andre ledd, slik at domstolene kan gi nærmere retningslinjer for grensedragningen.

runebard.hansen@domstol.no


Sist oppdatert 09/12/2008