Lagmannsrett

Les om matfiskanlegg i Rogaland og søksmål mot en velforening i Ålesund.

Friluftsloven og gangadkomst til privat vei

Frostating lagmannsrett 21. oktober 2008 (LF-2008-63260)

To personer gikk til søksmål mot en velforening i Ålesund med påstand om at foreningens medlemmer ikke hadde rett til å benytte en privat vei som gangadkomst til kommunal vei.

Den private veien var ca. 90 meter fra saksøkernes eiendom til det kommunale veinettet. Gangadkomsten kom inn på den private veien ca. 50 meter fra saksøkernes eiendom og gikk i retning bort fra eiendommen.

Saksøkerne fikk medhold i Sunnmøre tingrett, men ikke i Frostating lagmannsrett, som i dom 21. oktober 2008 (LF-2008-63260) avgjorde saken på grunnlag av frilufts-loven:

"Friluftsloven § 4 omhandler ferdsel på privat vei. Bestemmelsen har slik ordlyd i første ledd:

”Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat vei forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs veien."

Bestemmelsen forutsetter med andre ord at allmennheten kan benytte private veier til gangadkomst og adkomst med sykkel.

Myrstad/Sylte har anført at slik ferdselsrett kun gjelder i utmark. Det vises i den forbindelse til lovens § 1 a hvor det i første avsnitt, første setning står:

"Som innmark eller like med innmark regnes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt samt lignende områder hvor allmennhetens ferdsel ville være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker."

Myrstad/Sylte anfører at den private veien i dette tilfellet må betraktes som innmark, i form av gårdsplass og hustomt.

Den private adkomstveien går fra kommunal vei og ender inn på Myrstad/Syltes boligtomt. Veistrekningen er ca. 90 meter regnet fra Myrstad/Syltes eiendomsgrense til der veien møter det kommunale veisystemet. Gangadkomsten kommer inn på veien ca. 50 meter fra Myrstad/Syltes boligtomt. Gangtrafikken går da vestover, dvs. bort fra deres eiendom.

Lagmannsretten kan ikke være enig med Myrstad/Sylte i at veigrunnen i et boligområde som det foreliggende generelt må betraktes som hustomt/gårdsplass og dermed innmark i friluftslovens forstand.

Uttrykket – hustomt, gårdsplass – må begrenses til den mer private sonen rundt et bolighus. Det vises til Rettstidende 1998 s. 1164. I et boligstrøk som det foreliggende vil innmarksbegrepet i friluftslovens § 1 a normalt begrense seg til den fradelte eiendom med bolig, gårdsplass og eventuell hage.

Unntaket fra dette vil være de tilfeller hvor en gangadkomst vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker av vedkommende eiendom jf. § 1 a.

I denne saken er det ikke påberopt at gangadkomsten er til annen sjenanse for Myrstad/Syltes boligeiendom enn at det kan oppstå vanskelige trafikale situasjoner når Myrstad/Sylte eller besøkende benytter bil til og fra eiendommen.

Etter lagmannsrettens mening er dette ikke andre problem enn det alle bilførere har ved ferdsel i boligfelt enten dette gjelder på offentlige eller private veier.

Brudd på friluftsloven er straffsanksjonert, jf § 39.

Hva er «straks»?

Gulating lagmannsrett 29. august 2008
(LG-2008-21330)

Sommeren 2005 rømte ca. 54 000 oppdrettslaks fra et matfiskanlegg i Rogaland. Fiskeridirektoratet fikk melding om rømmingen dagen etter selve rømmingen.

Rømmingen ble oppdaget av en ansatt på anlegget kvelden før myndighetene ble varslet. Toppen av noten på den ene langsiden av en fiskemerd i anlegget var dratt ned under vannflaten i sjøen etter at noten var festet feil på noen kroker som ikke var beregnet til å tåle vekten av en not i normal drift. Krokene ble bøyd og noten på den ene langsiden av merden falt av krokene og under vannflaten. Noten skulle ha vært festet i fiskermerdens flyterør. Det var sterk strøm i fjorden og det var ingen tilstede på anlegget når rømmingen skjedde.

Våren 2007 fikk oppdrettsselskapet et forelegg for ikke å ha utvist tilstrekkelig aktsomhet for å hindre at fisk rømmer, for ikke straks å ha meldt fra til Fiskeridirektoratet om rømmingen og iverksatt effektiv gjenfangst, samt hatt en mangelfull beredskapsplan. Alle forholdene gjaldt overtredelser av akvakulturloven og akvakulturforskriften. Forelegget ble ikke vedtatt. I Karmsund tingretts dom fra januar 2008 ble selskapet dømt for de fire forholdene i tiltalen til en bot på 1 000 000 kroner og idømt saksomkostninger med 35 000 kroner, og tilkjent saksomkostninger med 10 000 kroner. Selskapet ble frifunnet for en tilleggstiltale.

Påtalemyndigheten anket dommen over straffutmålingen og saksomkostningsavgjørelsen. Selskapet anket over skyldspørsmålet for domfellelsen etter tiltalen, over lovanvendelsen, straffutmålingen og saksomkostningsavgjørelsen. Gulating lagmannsrett besluttet at skyldspørsmålet angående rømmingen og den mangelfulle beredskapsplanen ikke skulle fremmes, men at skyldspørsmålet om rømmingen var meldt tidlig nok og om det var foretatt en effektiv gjenfangst, skulle prøves på nytt. Av det fulgte at også straffutmålingen og saksomkostningsavgjørelsen skulle prøves på nytt.

I dommen 29. august 2008 (LG-2008-21330) tar retten standpunkt til om selskapet hadde overholdt meldeplikten i akvakulturloven § 31 jfr. akvakulturdriftsforskriften § 32 hvor skal det «straks» skal gis melding til Fiskeridirektoratet på fastsatt skjema når mistanke om rømning av oppdrettsfisk foreligger. Dernest var spørsmålet om akvakulturloven § 31 jfr. akvakulturdriftsforskriften § 33 var overtrådt. Bestemmelsen stiller krav om at det «straks» skal iverksettes gjenfangst av fisk som er rømt.

Gjenfangsplikten er begrenset til sjøområdet 500 m fra installasjoner og opphører når det er åpenbart at fisk ikke befinner seg i det området. Bakgrunnen for begge regelsettene er at oppdretter skal forsøke å begrense skadevirkningene, og fange flest mulig av fisken som rømmer fra oppdrettsanlegget.

Retten fant ikke at vilkårene for straff var oppfylt etter disse bestemmelsene. Når det gjaldt meldeplikten uttalte lagmannsretten at skriftlig melding sendt 1 til 2 timer etter mistanke om rømming oppstod er tilstrekkelig til å oppfylle forskriftens vilkår om «straks». I denne saken gikk det 3 til 4 timer slik at de objektive vilkår var oppfylt, men retten fant ikke at det subjektive vilkåret for straff var oppfylt.

Når det gjaldt gjenfangstplikten fant retten det ikke bevist at det på tidspunktet for når rømming av laksen var konstatert at fisken åpenbart befant seg innenfor 500 meters sonen. I straffespørsmålet, dvs. om selskapet skulle straffes for manglende aktsomhet og beredskapsplan, fant retten overtredelsene så grove at foretaks-straff skulle idømmes.

Retten uttaler at rømt oppdrettslaks representerer et miljøproblem ved at den truer den sårbare atlantiske laksen som Norge har et særskilt ansvar for å verne, og at rømt oppdrettslaks representerer fare for spredning av parasitter og sykdom og genetisk innblanding med villaksen.

Boten ble redusert til 700 000 kroner og saksomkostninger ble ikke idømt.

Retten vektla blant annet at saken var blitt mer enn 3 år gammel, og at selskapet hadde vedtatt en bot på 300 000 kroner etter tingrettens dom. Det skulle derfor avsies en etterskuddsdom som ble gitt som en særskilt dom.

Dommen er ikke anket av partene. En anke fra påtalemyndigheten ville medført at saksbehandlingstiden ville økt ytterligere. Selskapet hadde dessuten vedtatt en bot etter påtalemyndighetens anke til lagmannsretten.

Etter en konkret vurdering ble ikke denne dommen anket til Høyesterett av Økokrim.

Bildet viser hvordan hoppetau var festet inn på kroken. Kroken er beregnet for tyngden av selve hoppetauet, ikke av noten. Denne skal være festet i hovedline, noten i vannlinje og inn i feste på anlegget som er belastningsberegnet for dette.

Bildet er tatt i sørvestlig retning og viser merd nr. 8 hvor uhellet skjedde (i anleggets ytterste del). Bildet viser at noten er tørket opp en del og festet oppe på hoppenettfestet/krokene).

Bildet viser kroken hvor topptau og hoppenett på nota skal være festet inn på.

Her er deler av noten tørket opp etter at uhellet fant sted. Bildet viser også at kroken er rettet noe ut.

Driftsleder bekreftet av krokene var rettet så mye ut at topptauet til hoppetauet, og dermed hele noten, gled av og falt i sjøen. På dette stedet var noten ikke festet nede i hovedfestet for noten i vannlinjen. Noten sank derfor ca. 1,52 meter og fisken svømte ut.


Sist oppdatert 07/04/2011