Forsett, eventuelt

Det er viktig at det i miljøsaker prosederes på forsett dersom bevisene gir grunn til det, selv om skyldkravet ofte kun er uaktsomhet. Dolus eventualis, i motivene til ny straffelov kalt eventuelt forsett, vil ofte kunne være en aktuell forsettsform. En ny høyesterettsdom viser imidlertid at det er lett å trå feil ved bruk av eventuelt forsett.

Illustrasjonsbilde fra retten

Av politiadvokat Tarjei Istad, Økokrim

I straffesaker etter forurensningsloven, kulturminneloven, viltloven, arbeidsmiljøloven og andre spesiallover på området miljøkriminalitet kan det være det enkleste å prosedere på skyldformen alminnelig uaktsomhet, selv om bevisene gir holdepunkter for at det foreligger forsett. Dette skyldes nok at loven ikke krever mer enn uaktsomhet, og at det da på en måte ikke er umaken verdt å forsøke å få retten med på noe mer. Det er imidlertid viktig – og riktig – å prosedere på forsett om saken ligger slik an.

Riktignok er det slik at allmennprevensjonen faktisk kanskje vil være større ved dom på uaktsomhet enn på forsett i miljøsaker. Ved domfellelse for forurensende utslipp vil det for liknende bedrifter være en klar vekker at man kan straffes (hardt) for slurv – uaktsomhet, og at normen er streng. Det er lettere for disse å distansere seg fra en forsettlig overtredelse; «slik ville jo ikke vi gjort, vi er ikke sånn».

Omdømmetapet, derimot, vil nok være størst ved en dom på forsett. Uaktsomhet er gjerne lik mangel på oppmerksomhet, og det kan lett tilgis/bortforklares som en feil alle kan gjøre. Litt manglende vedlikehold av rør og pakninger som burde vært oppdaget, kan tilgis en bedrift som ellers gir arbeidsplasser og inntekter i et lokalmiljø.

I tillegg gir forsett strengere straffutmåling, og det vil nok også gjøre alvoret større for domfelte.

 

Hva er eventuelt forsett?

Eventuelt forsett er den laveste forsettsformen, på grensen ned mot bevisst uaktsomhet. I ny straffelov 20. mai 2005 nr. 28 § 22 første ledd bokstav c, som ikke er trådt i kraft ennå, er eventuelt forsett legaldefinert. Det «foreligger når noen [som, min anm.] begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud (…) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet». Det er den siste delen («selv om det skulle være tilfellet») som skiller eventuelt forsett fra bevisst uaktsomhet.

Eksempelet med antikkhandleren som kjøper tyvgods er illustrerende. Dersom han tar en sjanse uten egentlig tanke for følgene, opptrer han bevisst uaktsomt. Hvis han derimot tenker gjennom om det er tyvgods og tar det valg at han vil kjøpe også om så sikkert eller mest sannsynlig er tilfelle, utviser han eventuelt forsett – dolus eventualis. Han tar et bevisst – forsettlig – valg, han positivt innvilger muligheten for at han handler tyvgods. Han har imidlertid bare innsett muligheten av det og han ønsker den ikke. Således er eventuelt forsett et godt navn – i hvert fall bedre enn latin.

Eksempelet viser at noe i utgangspunktet nokså enkelt og praktisk fort kan bli komplisert. Derfor har det vært innvendt at denne forsettsformen er noe konstruert og vanskelig håndterbar i det praktiske rettsliv. Jeg kommer litt tilbake til det nedenfor, men for tanken kan foreløpig følgende formel settes opp: Først er terskelen lav; gjerningsmannen trenger bare å holde det for mulig at gjerningsbeskrivelsen i et straffebud er oppfylt, typisk at en følge inntrer. En viss praktisk mulighet er nok, altså betydelig lavere enn sannsynlighetsforsett. I den positive innvilgelsen deretter heves imidlertid terskelen; han gjennomfører også med det tilfellet for øye at følgen er sikker eller overveiende sannsynlig, altså mer enn femti prosent sannsynlig. Jeg forstår det slik at begrepet «skulle være tilfellet» i ny straffelov § 22 første ledd bokstav c dekker at følgen er sikker eller mest sannsynlig i gjerningsmannens positive innvilgelse.

Kjell V. Andorsen, Dolus eventualis – tolv år etter, Jussens Venner 03/2009 s. 155 flg. får frem denne forsettsformens blanding av reelle og til dels hypotetiske vurderinger slik:

«Gjerningsmannen forutsettes imidlertid å skulle befinne seg i en ikke helt lett forståelig situasjon når han foretar de avgjørende vurderinger og valg: En bedømmelse av noe som er mulig (samtidig) som et valg mellom å gjennomføre handlingen eller la være, men nå bedømt ut fra den eventuelle forutsetning at det mulige likevel, samtidig men bare eventuelt, er sikkert eller mest sannsynlig.» (s. 176)

Sammensatt, altså, men trolig nokså dagligdags likevel. Jeg tror vi alle tar slike valg i blant uten at de utgjør overtredelse av straffebud. Er det ikke ganske vanlig å ikke ønske en følge av en handling og heller ikke holde den for særlig sannsynlig, men bestemme seg for å handle selv om så galt skulle skje at den uønskede følgen inntrer? Motivet er selvsagt at handlingen også har en oppside.

I dette bladet er det viktig å løfte frem eventuelt forsett som en mulig skyldform på miljøområdet. Lovgiver hadde først og fremst narkotikasaker i tankene da skyldformen ble videreført i ny straffelov, se Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 117 – 118.

 

Eventuelt forsett i en miljøsak

Forurensningssaker er illustrerende. Bedrift X fører ikke godt nok tilsyn med avfallshåndteringen på bedriftsområdet. Det fører til at giftstoffer, spillvann mv. lekker fra rørene og ned i grunnen og/eller ut i elva som renner i nærheten. Normalt vil man i en slik sak prosedere på at dette burde vært oppdaget – alminnelig uaktsomhet. Ofte vil imidlertid situasjonen være at ledelsen har tenkt at det kanskje skjer, men gir blaffen og tenker ikke lenger. Da er man over i den bevisste uaktsomhet.

Etter mitt syn skjuler en slik situasjon ofte noe mer: Bedriftsledelsen, fabrikkformannen eller andre har innsett muligheten for at manglende vedlikehold fører til forurensning. De tar imidlertid tankeprosessen et skritt videre og tenker som slik: Også om vår unnlatelse sikkert eller mest sannsynlig fører til forurensning, velger vi å ikke gjøre noe vedlikehold. Eller de beslutter utilstrekkelige eller inadekvate tiltak. De har positivt innvilget (godtatt) forurensningsfølgen – med den for øye beslutter de å la vedlikeholdet utstå. Det koster for mye, det er noe annet som haster mer og mange andre dårlige grunner. I en slik situasjon forligger eventuelt forsett – dolus eventualis. Da er det viktig å prosedere på det, for slik adferd er mer klanderverdig enn den uaktsomme.

Ja, men dette er jo bare en tankeøvelse, hvor er bevisene, kan man innvende. Bevisene er i beslaget, er min påstand. Ved gjennomgang av bedriftsintern e-postkorrespondanse, notater fra formannen til ledelsen og tilbake, styringsdokumenter mv. vil man ofte finne spor av en tankegang som viser eventuelt forsett. Særlig om man leser e-poster over tid i sammenheng vil det kunne avtegne seg et bilde av en ledelse som tenker som beskrevet ovenfor.

I blant vil man trolig ved gjennomgang av bevisene komme helt over i sannsynlighetsforsett. Bedriften holder forurensning for sikkert eller overveiende sannsynlig, ikke bare for mulig. I så fall må det prosederes på slikt forsett. Det er også tryggest grunn, se nedenfor.

Forurensningseksempelet kan enkelt skrives om til en arbeidsmiljøsak hvor manglende vedlikehold av maskiner fører til ulykke på arbeidsplassen.

Eventuelt forsett kan også være praktisk på kulturminneområdet. Den som henter ut gjenstander fra et vrak, planerer et område med en gammel gravhaug, handler fredede gjenstander eller lignende, vet ikke at så er tilfelle. Han holder det imidlertid for mulig og bestemmer seg for å gjennomføre selv om så «skulle være tilfellet», jf. ny straffelov § 22 første ledd bokstav c, altså sikkert eller overveiende sannsynlig. I slike situasjoner vil kanskje slutninger ut fra ytre omstendigheter være mer sentrale i skyldvurderingen enn dokumenter. I tillegg kan det selvsagt ligge mye i gode vitner, særlig de som har vært i kontakt med tiltalte i forkant av overtredelsen uten å ha noen egeninteresse i hans sak.

Jeg har også sett at eventuelt forsett kan være aktuelt i økonomiske straffesaker.

 

Strenge krav til formulering

En hovedinnvending mot å bruke eventuelt forsett er at det er så fort gjort å formulere denne skyldformen galt. Ikke sjelden tas det for lett på beskrivelsen av det siste leddet i gjerningsmannens tankeprosess – den positive innvilgelsen. Dersom dette ikke drøftes – og beskrives – klart nok, gir domsgrunnene raskt inntrykk av at retten egentlig kun har funnet bevisst uaktsomhet bevist. Andorsen utdyper dette problemet i ovennevnte artikkel.

Høyesteretts dom referert i Rt. 2009 s. 1014 er illustrerende, også for hvor strenge krav det stilles til formuleringen av eventuelt forsett. Spørsmålet var om tiltalte hadde utvist forsett med hensyn til å innføre «et meget betydelig kvantum» narkotika, jf. straffeloven § 162 tredje ledd jf. første ledd, i dette tilfellet 15 kilo metamfetamin. Om dette hadde lagmannsretten uttalt:

«Han så ikke partiet. Det var derfor ikke sikkert at han visste at det var på 15 kilo. Han har imidlertid vært villig til å bistå med et meget betydelig kvantum. Tiltalte innså derfor muligheten av at det kunne være så mye som 15 kilo. Allikevel har han bevisst tatt det standpunkt at han ville skaffe garasje og vise litauerne en skog hvor partiet kunne gjemmes og gjort dette.»

De to siste setningene kan etter mitt syn leses slik at tiltalte hadde bestemt seg for å bistå selv om det sikkert eller mest sannsynlig dreide seg om så mye som 15 kilo. «Allikevel» synes å vise tilbake på 15 kilo, og setningene sett i sammenheng kan vise at tiltalte med tilstrekkelig grad av sannsynlighet positivt innvilget muligheten for at det var så mye stoff. Særlig den bestemte formuleringen i siste setning («bevisst») gir holdepunkter for det.

Lagmannsrettens formulering er imidlertid ikke helt klar. Den viser ikke klart om tiltalte høynet terskelen til «sikkert eller mest sannsynlig» 15 kilo metamfetamin i den positive innvilgelsen (som Andorsen kaller tilleggsvilkåret), eller om han da fortsatt bare holdt slikt kvantum og stofftype for mulig. Høyesterett så det slik:

«Slik lagmannsretten her har formulert seg – særlig i de to siste setningene – fremgår det ikke at A oppfylte det kravet til positiv innvilgelse som er beskrevet i avgjørelsen fra 2004 [Rt. 2004 s. 1769, min anm.]. Kravet innebærer at lagmannsretten måtte finne det bevist at A – i tillegg til å ha vurdert 15 kilo metamfetamin som en mulighet – bevisst hadde tatt det standpunktet at han ville medvirke til oppbevaringen selv om det var 15 kilo metamfetamin som skulle oppbevares. Dette har lagmannsretten ikke tatt stilling til i det siterte, og jeg kan heller ikke se at det er andre uttalelser i domsgrunnene som kan fjerne tvilen med hensyn til om lagmannsretten har forstått forsettskravet riktig.» (avsnitt 8)

Lagmannsrettens dom ble dermed opphevet.

 

Likegyldighet en løsning

Dommen viser i alle tilfelle at man må holde pennen stødig når eventuelt forsett skal formuleres. Aktor bør derfor servere retten en tydelig og tilstrekkelig klar formulering i prosedyren, slik at det er helt sikkert at ingen nødvendige momenter i det eventuelle forsettet kan synes tatt for lett på. Høyesterett stiller strenge krav, særlig når det gjelder formuleringen av tilleggsvilkåret – den positive innvilgelsen. Det må komme klart frem at gjerningsmannen hadde besluttet å utføre handlingen også med det tilfellet for øye at det mulige var det sikre. Og hva det mulige og hypotetisk sikre er, må utrykkes presist.

Rettspraksis viser at eventuelt forsett med jevne mellomrom blir håndtert feil, og det vil vel dessverre skje igjen. Kanskje er løsningen å la denne vel kronglete forsettsformen få avløsning av svenskenes likegyldighetsforsett. Andorsen s. 172 formulerer denne forsettsformen slik:

«Likegyldighetsforsettet krever for det første at grunnvilkåret er oppfylt: At gjerningsmannen har innsett muligheten (risikoen) for at hans handlemåte kan komme til å realisere gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen, for eksempel en skadefølge. Han stiller seg imidlertid likegyldig til om så skjer – og med dette menes at skadefølgens inntreden ikke har virket som noen relevant motivasjon for ham til å avstå fra handlingen. Dette er noe annet enn å stille seg likegyldig til risikoen for at skadefølgen kan materialisere seg – det er i så fall bevisst uaktsomhet, ikke (likegyldighets)forsett. Det er således ingen likegyldig, i betydningen ubevisst, gjerningsperson man har å gjøre med, verken i forhold til grunnvilkåret eller tilleggsvilkåret for forsettsresonnementet.»

Likegyldighetsforsettet vil nok passe enda bedre i mange miljøsaker enn eventuelt forsett – dolus eventualis. Sistnevnte er imidlertid enn så lenge det eneste gyldige i forsettets nedre sjikt i norsk rett og bør brukes i miljøsaker om mulig. Tross dets svakheter og fallgruber.

 


Sist oppdatert 15/12/2009