Granskning som ledd i etterforskning av fartøysaker

Lossing av trålere har vært gjort i etterforskningsøyemed flere ganger. Det gir en enestående mulighet til å dokumentere kvantum og sammensetning av den fisk som er om bord i et fartøy.

Av Ole Bredrup Sæverud, statsadvokat i Troms og Finnmark og foto av bladet Fiskaren og Kystvakten

Erfaring fra etterforskning av fiskerisaker har vist at en del trålere underrapporterer kvotebelagte arter, og overrapporterer bifangst. I praksis omskrives det fra torsk til bifangst og biprodukter.

I tillegg har vi sett flere eksempler på at fabrikktrålere oppgir uriktig produkt, og på den måten får med seg mer fisk enn de oppgir til myndighetene. Det er heller ikke uvanlig å operere med en lavere kassevekt enn reelt, når mengden produsert fisk skal kontrolleres.

Det kan med sikkerhet legges til grunn at kontrollvirksomheten til Kystvakta og Fiskeridirektoratet ikke har avdekket alle tilfeller av slik unndragelse. Det er potensielt store mengder torsk som på denne måten unndras kvoteavregning.

Uten en kontrollert lossing er det svært vanskelig å finne nøyaktig mengde fisk som er om bord i et fartøy. I tillegg vil et losseresultat være svært viktig for beregning av størrelsen på en eventuell inndragning. I dag tas det i de fleste tilfeller utgangspunkt i verdien på det ulovlige forhold når inndragning skal fastsettes, og det er betydelige verdiforskjeller mellom ulike produkt- og størrelseskategorier. Lossing av en tråler er imidlertid en svært kostbar affære.

FartøyAvhengig av størrelsen på tråleren, og mengden fisk som er om bord, kan kostnadene fort komme opp i flere hundre tusen kroner. I tillegg har vi sett eksempler på at de involverte fiskere ikke alltid er videre samarbeidsvillig, eller interessert i å legge losseresultatet til grunn. Under en hovedforhandling er lasten for lengst omsatt, og umulig å etterkontrollere. Da fremkommer det gjerne påstander om fradrag for is, lavere kvalitet, feilsortering under lossing, osv. Fiskerisaker er ofte pedagogisk vanskelig å aktorere, og det skjer gjerne en ikke ubetydelig avskalling frem mot pådømmelse på grunnlag av kreative forklaringer som er vanskelige å motbevise etter at båten har forlatt kai.

Rettslig granskning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 12 er lite brukt. En begjæring om rettslig granskning av lasten om bord i en tråler vil normalt måtte etterkommes av tingretten. I straffeprosessloven § 237 første ledd er de eneste mulige grunnlag retten har for å nekte en slik anmodning at det forhold som etterforskes ikke er straffbart, eller at granskningen gjelder forhold en ikke har vitneplikt om etter straffeprosessloven § 118-120. All den tid feilrapportering av fiske er straffbart, og det vanskelig kan finnes praktiske eksempler der lasten er underlagt taushetsplikt, vil dette ikke være noen reell hindring.

Ved kontrollert lossing av en tråler, vil formålet også være å bruke resultatet som bevis under en hovedforhandling. Vilkåret i straffeprosessloven § 237 tredje ledd, jf. § 270 første ledd om at beviset «ikke kan føres under hovedforhandlingen uten uforholdsmessig ulempe eller utgift» vil i praksis alltid være oppfylt i disse tilfellene. For det første vil losseresultatet være sentralt for påtaleavgjørelsen. For det andre er det urimelig å kreve at tråleren skal ligge til kai med lasten om bord frem til hovedforhandlingen, og om den så gjorde er det lite trolig at dommeren ville finne det formålstjenelig å bruke tid under hovedforhandlingen til å forestå lossing.

For ordens skyld skal nevnes at grensekontrollregelverket for innføring av animalske produkter fra tredjeland ikke gjelder ved lossing i etterforskningsøyemed, så lenge fisken ikke innføres til Norge, men lastes om bord i tråleren igjen.

Lossing av tråler som ledd i etterforskningen er et omfattende tiltak, som medfører noe ekstra tid til kai for en tråler. Av forholdsmessighetshensyn er det følgelig rimelig å kun losse i de mer alvorlige sakene. På en annen side har alle de fullførte lossingene som har vært gjennomført gitt svært gode resultater, og flere har avdekket et større omfang av juks enn det en hadde mistanke om på forhold. Det er derfor et åpenbart potensial i å losse flere trålere. Frykt for lossing har også medført en noe større vilje til å erkjenne overtredelser.


Sist oppdatert 10/08/2009