Hensatte bilvrak – Hvorfor blir de stående?

Et stort antall bilvrak og andre kasserte kjøretøy er etterlatt rundt omkring i landet, både i bebygde strøk og i naturen. Flere steder er bilvrak samlet opp på større «bilkirke-gårder», mens i andre tilfeller står vrakene enkeltvis i skogholt, vegskråninger eller bak en gammel låve. Til tross for et strengt regelverk for innsamling og gjenvinning, synes mange bilvrak å få stå uforstyrret til de er helt opprustet, og de miljøfarlige stoffene har trengt ned i grunnen.

Av: Nils Kristian Grønvik. Foto: André Karwowski

Miljøkonsekvensene av etterlatte bilvrak

Hensatte bilvrak medfører både forsøpling og forurensning. Men hva er da årsaken til at mange bilvrak blir etterlatt i naturen? Skyldes det unnfallenhet fra forvaltningen og politiet, er regelverket i praksis uegnet til å forhindre forurensning og forsøpling fra bilvrak, eller er det andre grunner til at samfunnet synes å akseptere denne formen for forsøpling og forurensning?

BilvrakEthvert bilvrak som hensettes, vil før eller siden ruste opp, og de miljøskadelige stoffene blir tilført grunnen. Alle biler som ikke er miljøsanert inneholder rester av drivstoff, olje, frostvæske, kuldemedier, bremsevæske, batterier, oljefiltre, kvikksølvholdige komponenter m.v. I enkelte tilfeller vil de skadelige stoffene forbli på stedet og derfor kun ha miljøskadelig effekt i et begrenset område. I andre tilfeller vil stoffer bli ført videre i grunnvann og vassdrag og følgelig ha effekter i et langt større område. I hvilken grad og i hvilket tempo stoffene tas opp i næringskjeden vil blant annet avhenge av mengden bilvrak, bilvrakenes alder, og grunnforholdene.

I tillegg til at bilvrak forurenser, vil de kunne være skjemmende for omgivelsene enten det er i naturen eller et bebodd område.

Ansvaret for håndtering av kasserte kjøretøy er overført til næringen

Etter forurensningsloven § 27 er blant annet kasserte løsøregjenstander, som bilvrak, å anse som «avfall». Det er etter § 28 forbud mot å etterlate eller oppbevare avfall slik at det kan «virke skjemmende eller være til fare eller ulempe for miljøet.»

Behandling av kasserte kjøretøy er regulert i avfallsforskriften (forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall) kapittel 4, der formålet er å forebygge og redusere miljøproblemer som kan forårsakes av utrangerte vrak.

Ved regelendring med virkning fra 2007 ble ansvaret for innsamling og behandling av kasserte kjøretøy overført til produsentene. Produsentene plikter å sørge for en miljømessig forsvarlig innsamling og behandling av kasserte kjøretøy, gjennom deltakelse i et godkjent retursystem. Overføring av ansvaret til produsentene er en følge av EUs direktiv om kasserte kjøretøy, som i 2002 ble innført i det norske regelverket. Plikten til å sørge for innsamling omfatter også et ansvar for å finansiere retursystemet og å sørge for et mottakssystem hvor folk kan levere bilvrak vederlagsfritt. Det følger av avfallsforskriften § 4-3 at enhver som produserer eller importerer kjøretøy, er å anse som produsent, også privatpersoner.

I praksis blir det altså importørene som er tillagt dette ansvaret. Avfallsforskriften § 4-4 setter en frist til 1. januar 2006 til å sørge for at 85 % av kjøretøyene gjenvinnes, og en frist til 1. januar 2015 til å sørge for en gjenvinningsprosent på 95 %. Firmaet Autoretur AS er stiftet for å ivareta bilimportørenes ansvar for innsamling og behandling av bilvrak. Firmaet drives på non-profit basis.

Overføringen av ansvaret for biloppsamling til næringen er en politisk beslutning som har vært gjenstand for mye medieomtale. Særlig har det vært rettet kritikk mot at staten ikke lenger utbetaler en fast sum på 631 kroner for hvert vrak som miljøsaneres og hugges, og mot at staten ikke lenger bekoster transport og pressing av innsamlede bilvrak.

Vrakpant

BilvrakFormålet med vrakpantordningen for kasserte kjøretøy, som er regulert i avfallsforskriftens kapittel 4, er å forebygge og redusere problemene som forårsakes av kjøretøy når de ender som avfall. Utgangspunktet er at innlevering av et bilvrak til godkjent biloppsamlingsplass gir krav på utbetaling av vrakpant, som for tiden er 1 500 kroner. Satsen for vrakpanten bestemmes hvert år av Stortinget. Så lenge en bil som skal kasseres, er kjørbar eller i slik stand at den forsvarlig kan taues til oppsamlingsplassen, vil vrakpanten normalt dekke eiers kostnader med å bli kvitt bilen. Er bilen ikke i kjørbar stand kan transportkostnadene til oppsamlingsplassen fort overstige det man får igjen i vrakpant.

For biler som ikke har vært registrert siden 1. januar 1977, utbetales ikke vrakpant (jf. avfallsforskriften § 4-8). Biler avskiltet før denne dato kan innleveres til godkjent mottak, uten at det utbetales vrakpant. Eieren kan da pålegges å betale opp til 800 kroner for miljøsanering og kapping av vraket. At eieren må betale både for innlevering og transport kan være et motiv for å unnlate å innlevere vraket, med den følge at vraket ruster opp og utgjør et miljøproblem.

Vrakpant utbetales heller ikke for alle typer kjøretøy. Vrakpantordningen er begrenset til personbiler, snøscootere, mindre busser og kombinert- og campingbiler. Det utbetales ingen vrakpant for blant annet lastebiler, busser og andre anleggsmaskiner. Selv om kjøretøyet ikke kvalifiserer til vrakpant, gjelder avfallsforskriftens kap III om behandling av kasserte kjøretøy også for disse. Det betyr at også den som skal drive med miljøsanering og opphugging av lastebiler, busser og anleggsmaskiner, må ha særskilt tillatelse fra forurensningsmyndigheten for slik virksomhet.

Forvaltningens regelverk ved funn av hensatte kjøretøy

Er uregistrerte bilvrak plassert på offentlig veg, gir vegtrafikklovens bestemmelser anledning til borttauing for eiers regning. Et uregistrert kjøretøy kan kun stå 14 dager på offentlig veg, og overskrides denne fristen kan kjøretøyet fjernes.

Pålegg om fjerning av bilvrak som «forurensning»

Tilførsel av fast stoff og væske til grunnen er definert som forurensning, såfremt dette er, eller kan være til skade, eller ulempe for miljøet, jf. forurensningsloven § 6. Et hensatt bilvrak vil før eller senere ruste opp, og skadelige stoffer vil sige ned i grunnen. At dette er å anse som forurensning er utvilsomt, uansett om forurensningen skjer på egen eller andres eiendom.

BilvrakEtter forurensningsloven § 7 er det ulovlig å ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning. Derved er hensetting av bilvrak ulovlig, også før det er opprustet og de skadelige stoffene har trengt ned i grunnen. Det er tilstrekkelig å konstatere etter § 6, jf. § 7 at bilvraket en gang i fremtiden kan medføre forurensning.

Hensetting av bilvrak vil på grunn av forurensningsfaren gi den ansvarlige en plikt til å fjerne vraket. Etter forurensningsloven § 7 andre ledd, har den ansvarlige for forurensningen en plikt til å sørge for tiltak for å hindre at forurensning, eller dersom forurensningen allerede har inntrådt, til å stanse, fjerne eller begrense virkningen av den. Etter lovens ordlyd kan dette innebære en plikt til også å gjøre tiltak i grunnen hvor det er tilført stoffer fra vraket.

Plikten til å fjerne forurensningen etter § 7 gjelder bare tiltak som står i «et rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås» – det vil si til forurensningen/faren for forurensning. Det må vurderes hvor alvorlig forurensningen er og hva aktuelle tiltak vil koste.

Pålegg om fjerning av avfall

Etter forurensningsloven § 27 er blant annet kasserte løsøregjenstander, som bilvrak, å anse som «avfall». Det er etter § 28 forbud mot å etterlate eller oppbevare avfall slik at det kan «virke skjemmende eller være til fare eller ulempe for miljøet.» Forbudet rammer også dem som oppbevarer bilvrak på egen eiendom, slik at dette er til sjenanse for andre. Den som har overtrådt forsøplingsforbudet i forurensningsloven, plikter av eget tiltak å sørge for opprydding, jf. § 28 siste ledd. Skjer ikke dette kan kommunen gi pålegg om fjerning.

Et bilvrak i naturen er åpenbart skjemmende. Dersom det hevdes at et bilvrak ikke innebærer fare for forurensning, så er det altså likevel tilstrekkelig for å pålegge fjerning etter forurensningsloven, å bevise at vraket «kan virke skjemmende».

Etter forurensningsloven § 37 har kommunen myndighet til å gi pålegg til den som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med § 28, om å fjerne avfallet eller å dekke utgiftene til fjerning.

Virkemidler hvis pålegg ikke etterkommes

Dersom pålegg om opprydding eller fjerning av vrak ikke etterkommes, kan forurensningsmyndigheten ilegge den ansvarlige tvangsmulkt inntil opprydding skjer (if. forurensningsloven § 73).

Er heller ikke ileggelse av tvangsmulkt et tilstrekkelig virkemiddel for å få den ansvarlige til å fjerne vraket, kan forurensningsmyndigheten selv iverksette tiltak for å få ryddet opp og utgiftene til slik opprydding kan kreves dekket av den ansvarlige (if. forurensningsloven § 74).

Både grunneier og bileier kan pålegges ansvar

Etter forurensningsloven er det flere som kan pålegges ansvar for fjerning og stilles strafferettslig ansvarlig for et etterlatt bilvrak. Loven sier at «ingen» må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre forurensning og at «ingen» må etterlate avfall slik at det kan være skjemmende eller til skade eller ulempe for miljøet. For hver av de som har, eller har hatt, befatning med bilvraket, må de enkelte vilkår i loven vurderes særskilt, for å vurdere om de kan holdes ansvarlige.

Kjøretøyets eier vil kunne stilles til ansvar for å «ha» en kilde til forurensning. En grunneier som lar bilvrak stå og ruste på sin eiendom, må også kunne sies å «ha» noe som kan forurense. Tilsvarende vil en som driver med oppsamling av bilvrak på en eiendom han leier eller av annen grunn disponerer, kunne være ansvarlig for å ha gjort eller satt i verk noe som kan medføre fare for forurensning.

Anvendelse av straff ved funn av hensatte bilvrak

I vurderingen om politiet skal opprette straffesak for et etterlatt bilvrak bør det først vurderes hvilke forvaltningsrettslige muligheter som finnes, og hvilke som er benyttet eller forsøkt benyttet. Videre må det tas hensyn til omfanget, og i hvilken grad forurensning faktisk har inntrådt. Hvilken resipient forurensningen har skjedd i, vil også være et vesentlig moment, for eksempel om drikkevann er tilført skadelige stoffer. I alvorlige saker blir det normalt reagert med ubetinget fengselsstraff. I sak omtalt i Miljøkrim 2/3, 2006 ble en bilopphugger i Trøndelag dømt til ubetinget fengsel i 60 dager, og idømt erstatningsplikt på 4,5 millioner kroner til SFT, for å ha hatt bilvrak stående og forurense gjennom flere år.

Dreier det seg om en enkelt personbil kan det mest hensiktsmessige være å anmode forvaltningsmyndigheten om å gi pålegg om fjerning. Dersom vraket likevel ikke fjernes etter pålegg, kan det opprettes anmeldelse for forurensningsfare, og for unnlatelse av å etterkomme pålegg.

Ved avgjørelse av hvem straffansvaret skal rettes mot, må reglene om foreldelse vurderes individuelt for hver av de mulige aktørene. Selve «dumpingen» av vraket kan være foreldet, mens grunneier fortsatt kan være ansvarlig for å «ha» noe som kan medføre forurensningsfare.

Kommunene oppfordres til kun å prioritere de alvorligste sakene

Det finnes regelverk som gir både forurensningsmyndigheten og påtalemyndigheten de nødvendige hjemler for å ta tak i problemet med hensatte bilvrak. Utnyttelse av regelverket er avhengig av at de som er gitt myndighet, har nødvendig kunnskap om regelverket og gis anledning og oppfordring til å prioritere dette problemområdet.

I en veiledning fra SFT (nå Klif) fremgår det at selv ett kjøretøy som lekker ut miljøgifter, kan lede til forurensning. Likevel gis det anvisninger på at kommunene av ressurshensyn må konsentrere seg om de litt større sakene. Det er nærliggende å tolke SFT dit hen at kommunen ikke skal bry seg med å sende brev med pålegg om fjerning til de som har bilvrak stående.

Veilederen fra SFT om bruk av straff, TA-1893/2002, må forstås i samme retning. Større ulovlige biloppsamlingsplasser skal tas tak i, mens vrak som står enkeltvis ikke skal anmeldes. Ved å unnlate å anmelde disse sakene vil heller ikke politi og påtalemyndighet bidra til at regelverket benyttes ovenfor enkeltstående bilvrak.

Politiet kan bidra

Sett hen til hvor lite arbeid som kreves for å få fjernet bilvrak, synes det ikke å være grunn til å nedprioritere disse sakene. En telefon til grunneier, med oppfordring om å fjerne vraket, kan erfaringsmessig være tilstrekkelig til at vraket blir fjernet. Alternativt kan politiet anmode kommunen om å gi grunneier pålegg om fjerning av vraket, og eventuelt følge opp med fjerning for eiers regning.


Sist oppdatert 16/12/2010