Justisfeil ved politiets etterforsking

«Hva er det som går galt, når det går galt med politiets etterforsking». Spørsmålet ble stilt av politioverbetjent Asbjørn Rachlew som holdt foredrag om justisfeil ved politiets etterforsking under fagdagen på Kripos. Innledningsvis definerte Rachlew begrepet «justisfeil», som «et hvert avvik fra straffesakens optimale utfall».

Av Politioverbetjent Tuva Brørby, ØKOKRIM

«Hva er det som går galt, når det går galt med politiets etterforsking?» Spørsmålet ble stilt av Asbjørn Rachlew som holdt foredrag om justisfeil ved politiets etterforsking under fagdagen på Kripos. Innledningsvis definerte Rachlew begrepet «justisfeil», som «et hvert avvik fra straffesakens optimale utfall».

 

Årsaker og trekk ved justisfeil

Rachlew pekte på flere årsaker og typiske trekk i saker der justisfeil begås.

 

Etterforskingen er en sentral årsak

Den kan lede til at feil person blir pågrepet, og jo høyere saken går i straffesakssystemet, det mindre er sjansen for at feilen blir oppdaget.

Justisfeilen kan ligge både på et individuelt plan og på et systemisk plan. Rachlew understreket betydningen av å søke etter systemiske årsaker når justisfeil oppdages. Han poengterte at det handler om fag, metodikk, kultur og manglende utdanning, og ikke person. Rachlew mente at det dessverre ofte er et fokus på det individuelle planet fordi man ønsker å finne en syndebukk.

Rachlew mente også at de fleste justisfeil kan korrigeres med begrensede kostnader. Justisfeil kan også slå begge veier, ved at politiet taper viktige bevis på grunn av justisfeil, slik at man ikke finner rett gjerningsperson. Som et eksempel ble garasjedrapet på Skøyen nevnt. Her glemte politiet å filme bilene som stod i garasjen. Uansett er politietaten tjent med en begrepsutvikling mente Rachlew, i forhold til hva som menes med «justisfeil», slik at forståelsen blir mer presis.

 

Forskning fra USA

Rachlew viste til mye forskning fra USA når det gjaldt justisfeil. Det ble vist til «The innocence project», som er et prosjekt i USA (innocenceproject.org). Ved hjelp av DNA-teknologien har prosjektet fått omgjort totalt 259 saker der de uskyldige er blitt løslatt. I 40 % av sakene har prosjektet samtidig identifisert den egentlige gjerningsmannen. I åtte av ti saker der feil person er dømt, er årsaken at feil person er pekt ut i vitnekonfrontasjon. I fem av ti saker var det politiets etterforsking som var årsaken til justisfeilen og i 45 % av sakene lå feilen hos påtale. I 35 % av sakene var det skjedd en feil med håranalysen. I 34 % av sakene lå feilen i de sakkyndige bevisene. I 32 % av sakene lå feilen hos advokaten. 22 % av feilene var falske tilståelser. I 19 % av sakene lå feilen i bruk av informanter. I 7 % av sakene lå feilen hos sakkyndige og 1 % av feilene gjaldt DNA bevis.

 

Vitnekonfrontasjoner

Vitnekonfrontasjoner bygger på Riksadvokatens rundskriv fra 1933, med et vedlegg fra 1974. Rachlew stilte spørsmål ved om dette rundskrivet er oppdatert og spisset nok i forhold til nyere forskning, og hva denne sier om vitnekonfrontasjoner og vitnepsykologi.

Det er mange faktorer som virker inn på vitnet ved gjennomføringen av en vitnekonfrontasjon, og disse er det i følge Rachlew viktig å kjenne til og forsøke å motvirke.

Illustrasjon, Shutterstock

For å unngå å påvirke vitnet, kan man sørge for at den som gjennomfører konfrontasjonen ikke vet hvem den mistenkte er. Denne metoden er kalt «double blind procedure».

Det er også viktig å informere vitnet om at det ikke er sikkert at den skyldige er blant de viste bildene i en fotokonfrontasjon, eller personene i en personkonfrontasjon. Dette for å forebygge påvirkning og spekulasjoner om påvirkning.

I en fotokonfrontasjon er det viktig å vise ett og ett bilde. Da tvinges vitnet til å sammenligne det faktiske bildet av hendelsen i hodet. Gjennomfører man en simultanvisning, er det fare for at man heller sammenligner de fremviste bildene. Det ble også sagt at man ikke skal gjennomføre flere tester med samme person, ved å først gjennomføre en fotokonfrontasjon og så en personkonfrontasjon. Vitnet kan påvirkes av bildene fra fotokonfrontasjonen.

Vitnets subjektive pålitelighet og sikkerhet er to begrep, som i følge Rachlew, bør holdes atskilt. Episodisk hukommelse er en reproduksjon av en hendelse. Hukommelsen kan være feil. Den kan være påvirket, og føre til at den subjektive sikkerheten endres. Hvordan et spørsmål er formulert kan være nok til å påvirke vitnets hukommelse. Forskning viser at ved å forandre ett ord i spørsmålet, ble informasjonen signifikant endret.

Et forsøk fra USA viste at tre av fire collegestudenter plukket ut samme person i en personkonfrontasjon, ut fra informasjon de ble gitt på forhånd. Rachlew henviste til etterforskingen av drapet på Olof Palme. Studentene fikk mer og mer informasjon, til slutt like mye informasjon som konen til Olof Palme fikk før hun møtte på politistasjonen og tok ut Christer Petterson i en personkonfrontasjon. Den siste informasjonen studentene fikk var at personen var alkoholiker og at han haltet på det ene benet. Christer Petterson skilte seg da klart ut. Rachlew mente derfor at nøytralitet er et viktig stikkord.

 

Kroppsspråk

Vitnet kan se etter tegn fra den som gjennomfører foto- eller personkonfrontasjonen, både fra spørsmålene og fra kroppsspråket, som hjelp til å friske opp hukommelsen. Det samme gjelder tegn fra bildene og hos personene i en personkonfrontasjon. Forskning viser at vi har rett i 50 % av tilfellene der vi forsøker å tolke kroppsspråket. Det vil da si at vi tar feil i 50 % av tilfellene.

Vitner kan også la seg påvirke av hverandre, ved at de snakker sammen mellom vitnekonfrontasjonene. Forskning viser også at personer har lettere for å skille mellom andre personer fra samme etnisitet, som at vitner fra Asia skiller letter mellom andre personer fra Asia. Det har å gjøre med hvor mye man er eksponert for de aktuelle etnisitetene man skal skille mellom.

Det viktig er også viktig for politiet å ha kunnskapen om at mennesker taper over 50 % av hukommelsen om detaljer innen den første timen. Det bør gjøre seg noen utslag i forhold til hvor raskt vi velger å gjennomføre vitneavhør og vitnekonfrontasjoner.

 

De underliggende årsakene

I sitt foredrag redegjorde Rachlew for noen av grunnene til at hukommelsen virker som den gjør. En av grunnene er at hjernen vår tyr til forenklingsstrategier. Uten dem ville vi blitt handlingslammet, og vi ville ikke klart å skaffe oss oversikt og forståelse for hendelser og sammenhenger. Forenklingsstrategiene byr også på noen problemer. Det gjør at vi som mennesker og da i dette tilfellet politiets etterforskere, risikerer å kun søke etter informasjon som passer vår oppfatning av saken, altså informasjon som støtter opp under den beslutningen som ble tatt tidlig i prosessen. Forskning viser at de første bevisene som samles inn, tillegges mer vekt enn de øvrige.

Hvordan vi da, i vår rolle som politi og etterforskere, stiller spørsmålene og hvilken informasjon som blir gitt, vil ha betydning for vitnets hukommelse og svar. Derfor er det også viktig å protokollere spørsmålene som blir stilt. Den innledende frie forklaringen får naturligvis også stor betydning fordi den er minst påvirket av etterforskeren som gjennomfører avhøret. K.R.E.A.T.I.V-metoden som politiet nå benytter søker å få testet hypotesene, ikke å få de bekreftet.

Rachlew refererte i sitt fordrag til et sitat, som definerte bra tenkning; «bra tenkning er representert av grundige søk for ett alternativ, uten å favorisere ett eller det du har i tankene». Det ligger i vår natur å søke å bekrefte, heller enn å søke å avkrefte. Husk å tenke alternativt!


Rachlew har skrevet en doktoravhandling om temaet. Denne ligger på nettsidene til Universitetet i Oslo

(uio.no/bibliotek/duo/rachlew).


Sist oppdatert 16/12/2010