Lite inngrep – streng straff

Selv om en gjør et lite inngrep i et kulturminneområde har Høyesterett nå fastslått at det straffeverdige i første rekke er at en tar seg til rette inne i kulturminneområdet, og ikke hvor stor del av området som inngrepet rammer. Den ferske Høyesterettsdommen viser at kulturminner har et strengt vern. Det er viktig at de har et strengt vern for at vi skal kunne ta vare på våre kulturminner. De er under et sterkt press.

Av Førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland

Forholdet var begått på Onarheim i Tysnes kommune. På side 36, i artikkelen «Midlertidig veiarbeid på automatisk fredet grunn» kan en lese mer om hva slags kulturminne det var gjort ulovlig inngrep i.

 

Saken gjennom rettsystemet

Saken om midlertidig veibygging i strandsonen og over automatisk fredet område ble fremmet for Sunnhordland tingrett i 2007 etter at foreleggene, som Hordaland politidistrikt hadde utstedt, ikke ble vedtatt. Dessverre ble det den gang kun ilagt forelegg for overtredelse av plan- og bygningsloven. Tiltakshaver Bjølve Bruk AS, styreleder og maskinfører ble frifunnet for brudd på plan- og bygningsloven, da tingrettens flertall var enig i at veianlegget ikke falt inn under tiltak som var søknadspliktig etter loven. Påtalemyndigheten anket dommen til Gulating lagmannsrett som i mars 2008 avsa dom der lagmannsretten var enig med tingrettens flertall. Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett med det resultat at lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet i september 2008. Førstvoterende, med tilslutning av de øvrige dommere, bemerket at lagmannsretten ikke hadde tillagt den omstendighet at veien ble lagt over et automatisk fredet kulturminne den vekt det etter lovgivingen skal ha, og kom ellers til at det aktuelle veianlegg var søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 93 første ledd, jf. Rt. 2008 s. 1591.

 

Overtredelse av kulturminneloven

ØKOKRIM statsadvokatembeter, som hadde aktorert saken i Høyesterett, overtok nå saken. Gulating lagmannsrett opphevet deretter tingrettens dom fra 2007, og saken ble fremmet for tingretten på ny med endret tiltalebeslutning. Nå var det tatt ut tiltale også for overtredelse av kulturminneloven, i tillegg til overtredelse av plan- og bygningsloven som var grunnlaget for de første rettssakene. Grunnlaget for overtredelsen av kulturminneloven var at det var utført utfyllingsarbeid med steinmasser i et kulturminneanlegg. Påtalemyndigheten mente deler av den midlertidige veien var anlagt i det fredete området og resten lå i sikringssonen til det fredete området. Både tingretten og lagmannsretten kom til at det forelå overtredelse av kulturminneloven samt plan- og bygningsloven. I begge disse instanser ble det lagt til grunn at det automatisk fredete kulturminnet inkluderte en fem meter sikringssone etter kulturminneloven § 6 annet ledd.

Onarheim

Midlertidig veifylling på automatisk fredet grunn. Foto: Hordaland Fylkeskommune

De domfeltes anke til Høyesterett ble tillatt fremmet. I Høyesterett påberopte de domfelte blant annet at det ikke var noen sikringssone rundt det automatiske fredete kulturminnet. Høyesterett kom til at det ikke var noen sikringssone rundt dette området og begrunnet det med at når Riksantikvaren i 1993 i brev til Hordaland fylkeskommune avgjorde at det her forelå et automatisk fredet kulturminne, og fylkeskommunen så fastsatte grensene for området, mente Høyesterett det måtte forstås slik at fylkeskommunen har foretatt en særskilt fastsettelse av området for kulturminnet etter § 6 første ledd annet punktum. Når fylkeskommunen fastsatte grensene mente Høyesterett at fylkeskommunen her har benyttet sin delegerte fullmakt etter § 6 første ledd annet punktum. Sikringssonen på fem meter etter § 6 første ledd kom således ikke til anvendelse i denne sak. På den annen side kom Høyesterett til at selv om det ikke var noen sikringssone rundt dette kulturminnet kunne denne lovforståelse ikke hatt avgjørende betydning for domfellelsen etter kulturminneloven § 27, jf. § 3 første ledd. De domfelte hadde erkjent at noe av veien kom inn på området til det automatisk fredete kulturminnet. Og førstvoterende skriver blant annet om dette: «Det er åpenbart at de beskyttelsesbehov som § 3 skal ivareta, tilsier at det er tilstrekkelig for overtredelse av forbudet at det fysisk gripes inn i det vernete området.»

Hvor mye av veien som var lagt inne i det automatisk fredete området, og hvor mye som var lagt i sikringssonen, var ikke avklart gjennom etterforskingen. For Høyesterett var det enighet om at en liten del av veien var lagt inne i det fredete området. At dette ikke var klarlagt nøyaktig skyldtes nok at man tidligere hadde lagt til grunn at noe av den midlertidige veien var lagt i det automatisk fredete område og resten var lagt i sikringssonen, og at man mente kulturminnet også hadde en sikringssone. Når Høyesterett så besluttet det uvanlige, etter ankeforhandlingene å reassumere forhandlingene for å få prosedert straffutmålingen basert på den forutsetning at de tiltalte utelukkende domfelles for overtredelsene av plan- og bygningsloven, ba påtalemyndigheten fylkeskommunene klarlegge ved oppmåling hvor mye av veien som var lagt i det automatisk fredete område, og hvor mye som var lagt i sikringssonen. Etter deres nøye åstedsbefaring kom de til at nesten hele veien var lagt i kulturminneområdet. Derimot fikk påtalemyndigheten ikke fremlagt denne undersøkelsen som nå besto av kart, foto og rapport. Høyesterett begrunnet dette blant annet med at hensynet til kontradiksjon ikke var ivaretatt. Dette ville ha vist at nesten hele veien var lagt inne i det automatisk fredete området.

Siden lagmannsretten hadde lagt til grunn en uriktig lovforståelse av det aktuelle kulturminnets sikringssone, fant Høyesterett grunn til å vurdere om dette ville ha betydning for domfellelsen etter plan- og bygningsloven. Lovens § 85 inneholder krav om at et midlertidig anlegg ikke må medføre «vesentlige ulemper for omgivelsene» for at anlegget skal være unntatt fra søknadsplikten i § 93. Høyesterett kom imidlertid til at også begrensete inngrep innenfor grensene til et automatisk fredete kulturminne, ville være til slik ulempe. «Også et begrenset inngrep krever undersøkelser og vurderinger som nødvendiggjør at kulturminnemyndighetene trekkes inn ved avgjørelse av om inngrepet kan tillates», skriver Høyesterett. Dette mener jeg er svært viktig. Byggesaksbehandlingen i medhold av plan- og bygningsloven skal blant annet bidra til at forvaltningen får mulighet til å vurdere tiltak til ulike offentligrettslige bestemmelser. Dette kan ikke overlates til utbygger eller privatpersoner å vurdere.

 

Rettsvillfarelse

De tre tiltalte påberopte også at de måtte frifinnes fordi de var i unnskyldelig rettsvillfarelse. Denne anførsel førte heller ikke frem. Høyesterett viste til at de tiltalte var kjent med at det forelå automatisk vernet kulturminne ved Onarheim kirke, at de var kjent med at spørsmålet om anlegg av midlertidig vei over bøen, slik det opprinnelig var planlagt, måtte forelegges kulturminnemyndighetene, og at de ikke gjorde noe for å avklare den rettslige situasjonen før de begynte å anlegge den midlertidige veien i januar 2006.

I denne saken mener jeg det var opplagt at påberopelsen av unnskyldelig rettsvillfarelse ikke kunne føre frem. Det foreligger jo en streng aktsomhetsnorm innen miljøretten.

 

Straffutmålingen

Høyesterettsdommen viser hvor strengt vern et kulturminne har. Om dette skriver førstvoterende til slutt i Høyesterettsdommen: «Etter mitt syn er det straffverdige i første rekke det at de tiltalte tok seg til rette inne i området til et automatisk vernet kulturminne og ikke hvor stor del av området som inngrepet rammet.»

Bøtene fra lagmannsretten ble stående og selskapet ble således i dømt en bot på 300 000 kroner, styreleder og entreprenøren ble ilagt bøter på henholdsvis 150 000 og 60 000 kroner. Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på at saken var blitt gammel.

Dette var altså sjuende gang saken ble behandlet av en domstol, men denne gangen kom Høyesterett til at ankene kunne forkastes og saken ble rettskraftig.


Sist oppdatert 16/12/2010