Sosial dumping

«Den gamle Ap-lederen Einar Gerhardsen sa en gang at det viktigste arbeiderbevegelsen hadde oppnådd, var at arbeidsfolk ikke lenger sto ydmyke med lua i handa overfor arbeidsgiveren.»

Av Politiadvokat Aud Ingvild Slettemoen, Økokrim. Foto: Arbeidstilsynet.
«Erfaringa er ifølge Arbeidstilsynet at mange arbeidsinnvandrarar ikkje har dei arbeids- og lønnsvilkåra som lovverket krev. I nokre av døma er brota svært grove og må karakteriserast som lite verdige for arbeidstakarane. Arbeidstilsynet peikar i rapportane på at svart arbeid, kompliserte organisatoriske konstruksjonar og falsk dokumentasjon for å dekkje over alvorlege kriminelle forhold også høyrer med i bildet.»

Fra punkt 3.2 «Sosial dumping i Norge» i St. meld. nr. 9 (2005-2006) om overgangsordningar for arbeidstakarar frå dei nye EØS-landa mv.

«Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft skal ikke bidra til å fortrenge ledig innenlandsk arbeidskraft eller svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv. I denne sammenheng står innsatsen mot sosial dumping sentralt. Gjennomføring og videreutvikling av handlingsplanen mot sosial dumping er viktig for å bevare elementene ved det norske arbeidsmarkedet som bidrar til å gjøre Norge attraktivt for arbeidsinnvandrere: Gode og trygge arbeidsforhold, et godt arbeidsmiljø med gode samarbeidsforhold og høy grad av medvirkning, og konkurransedyktig lønn.»

Fra pkt. 12.1 i St. meld. nr. 18 (2007-2008) om arbeidsinnvandring

 

Hva menes med utrykket «sosial dumping»

Den gamle Ap-lederen Einar Gerhardsen sa en gang at det viktigste arbeiderbevegelsen hadde oppnådd, var at arbeidsfolk ikke lenger sto ydmyke med lua i handa overfor arbeidsgiveren. Det moderne arbeidslivet i Norge er basert på en lovfesting av rettigheter og plikter for arbeidsgiver og arbeidstaker gjennom arbeidsmiljølovgivningen og tariffavtaler innenfor de enkelte bransjer. Når arbeidstakerne i Norge i dag står overfor sin arbeidsgiver, så er det derfor med lua på hodet og med en skriftlig arbeidskontrakt og arbeidsmiljøloven i handa. Men det er ikke slik for alle. Noen grupper av utenlandske arbeidstakere som søker seg arbeid i Norge, kan være vant med å «stå med lua i handa» i sine hjemland, og finner seg i arbeidsforhold og vilkår som ligger langt under det som normalt gjelder i Norge.

Dårlige kår
Arbeidstilsynet avdekker stadig ulovlige og uverdige forhold for utlendinger som utfører arbeid i Norge. Både på egne kontroller og på fellesaksjoner med andre kontrolletater finner Arbeidstilsynet grove brudd både på reglene om helse-, miljø- og sikkerhet, lønns- og arbeidsvilkår og boforhold.

«Dumping» er opprinnelig et handelsrettslig uttrykk som dreier seg om å tilby en vare i et eksportmarked, til en pris som er under den normale prisen i importmarkedet. «Sosial dumping» dreier seg om å tilby utenlandsk arbeidskraft til en pris som ligger under prisen på nasjonal arbeidskraft. Det vil si at lønn og andre sosiale goder som hører til rettighetene som arbeidstaker, «dumpes». Når slike rettigheter «dumpes» betyr det at arbeidsgivers kostnader ved arbeidskraften blir lavere, og at profitten blir høyere. Den utenlandske arbeidskraften kan derfor utkonkurrere den nasjonale arbeidskraften, og det kan igjen medføre et press for å senke «prisen» – i form av lønn og rettigheter – på den nasjonale arbeidskraften også. En viktig problemstilling knyttet til sosial dumping er derfor hvilke virkninger en slik «dumping» av arbeidstakerrettigheter kan få, for vilkårene i det norske arbeidsmarkedet som helhet.

Arbeidsinnvandring til Norge er i utgangspunktet ansett som positivt av myndighetene, da dette tilfører arbeidskraft som Norge har behov for. Det er også et viktig prinsipp innenfor EU og EØS at det skal være et felleseuropeisk arbeidsmarked med «fri flyt» av arbeidskraft. Men når slik fri flyt av arbeidskraft medfører sosial dumping er det ansett som et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen uttrykker dette slik i St.meld. nr. 2 (2005-2006) pkt. 3.6:

«Etter Regjeringens vurdering er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når de utsettes for brudd på helse- miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder. Sosial dumping er i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidende rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og fordi seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører.»

I Riksadvokatens årlige mål- og prioriteringsrundskriv fremgår at sosial dumping skal være blant de saker politiet skal prioritere (i tillegg til alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet jf. rundskriv nr. 1/1996):

«Kampen mot såkalt sosial dumping er et viktig satsningsområde for myndighetene. Arbeidstilsynet har gjennom tilsyn og inspeksjoner avdekket uverdige forhold for utenlandske arbeidere i Norge. Tilsynet kan benytte egne sanksjoner mot brudd på allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Det er lagt opp til en rask reaksjon ved bruk av slike sanksjoner. Det er bare de alvorligste tilfellene som nå politianmeldes. Politiet må effektivt følge opp de tilfeller som blir anmeldt, både gjennom rask behandling og adekvat reaksjon.»

 

Myndighetenes tiltak mot sosial dumping

«Det foreligger ikke eksakte opplysninger om omfanget av problemene med sosial dumping. Det er imidlertid grunn til å tro at arbeids- og tjenesteinnvandringen fortsatt vil være betydelig i årene som kommer. Det er dermed viktig at vi har et godt regelverk og et robust kontroll- og sanksjonssystem som ivaretar de seriøse aktørene og sikrer også de utenlandske arbeidstakerne skikkelige vilkår på det norske arbeidsmarkedet. Dersom vi ikke lykkes med dette risikerer vi å få et todelt arbeidsliv hvor arbeidsinnvandrerne jobber mer eller mindre uregistrert og på akseptable lønns- og arbeidsvilkår.»

Fra pkt. 1.2 i Ot.prp. nr. 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.

«Det har vært en betydelig tilstrømming til Norge av arbeidstakere og underentreprenører fra de nye landene i Øst- og Sentral-Europa etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007. Etterspørsel etter arbeidskraft og det norske lønnsnivået trekker utenlandsk arbeidskraft til Norge. I henhold til FAFO så har tilstrømmingen gått noe ned etter finanskrisen høsten 2008, men mye tyder på at arbeidskraft fra disse landene er blitt et varig innslag i norsk arbeidsliv, og at arbeidsinnvandrere er blitt en permanent del av arbeidsstokken i mange bedrifter.»

Norske myndigheter har etter EU-utvidelsen i 2004 innført en rekke tiltak for å motarbeide sosial dumping. I St. meld nr. 2 (2005-2006) om revidert nasjonalbudsjett for 2006, ble den første handlingsplanen mot sosial dumping lansert. Den omfattet ti ulike tiltak, blant annet:

  • endringer i reglene i allmenngjøringsloven og utlendingsloven som ga Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet mulighet til å gi pålegg og anvende tvangsmulkt og stansning ved brudd på denne lovgivningen (jf. Ot.prp. nr. 92 (2005-2006)
  • større fokus i tilsynsvirksomhetene på problemet med at arbeidstakere blir definert som selvstendige oppdragstakere for å unngå norske lønns- og arbeidsvilkår
  • innføring av id-kort i byggenæringen, (jf. forskrift 30. mars 2007 nr. 366 om id-kort på byggeplasser)
  • et utvidet byggherreansvar i byggherreforskriften (forskrift 03.08.2009 nr. 1028)
  • bedre samordning av innsatsen mellom statlige etater i hele landet, herunder samarbeidet mellom tilsynene og politiet

I statsbudsjettet 2009 fra Arbeidsdepartementet ble det vist til at tiltakene har hatt effekt, men at tilsynsmyndighetene fortsatt avdekker at utenlandske arbeidstakere blir utnyttet, og at den omfattende arbeidsinnvandringen har ført til store utfordringer når det gjelder sosial dumping. Regjeringen lanserte høsten 2008 på denne bakgrunn handlingsplan 2 mot sosial dumping, som omfattet åtte nye tiltak, blant annet:

  • innføring av solidaransvar for oppdragsgivere etter allmenngjøringsloven (jf. ny § 13 i allmenngjøringsloven vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 42)
  • innføring av id-kort i renholdsbransjen og vurdering av om id-kort bør innførei flere bransjer (forslag sendt på høring fra Arbeidsdepartementet 8. mars 2010)
  • krav om informasjon og veiledning om rettigheter og plikter i norsk arbeidsliv (jf. forskrift 22.02.2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett.)
  • tiltak mot sosial dumping i landbruket

En kan lese mer om Arbeidstilsynets innsats mot sosial dumping i Rune Bård Hansen Arbeidskriminalitet, ØKOKRIMs skriftserie, fagbok nr. 19, kapittel 4.6.

 

Sosial dumping og arbeidsmiljøloven

Sosial dumping kan involvere grove brudd på reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 om arbeidstid og rett til overtidsbetaling, i tillegg til brudd på reglene om krav til arbeidsmiljøet (aml. kapittel 4).

Sosial dumpingDen dokumentasjonen arbeidsgiveren leverer til Arbeidstilsynet om lønnsforhold og arbeidstid i forbindelse med tilsynet på arbeidsplassen, gir ikke nødvendigvis uttrykk for de reelle forholdene for de utenlandske arbeidstakerne. Dette kan rammes av reglene i straffeloven § 166 om å avgi falsk forklaring til offentlig myndighet. Et eksempel på dette er saken om sosial dumping i forbindelse med utbyggingen av et hotell, som ØKOKRIM etterforsket i 2008–2009 (Engra-saken). Her hadde den bosniske entreprenøren benyttet utsendte bygningsarbeidere fra Bosnia, og deres arbeidstid var på over 60 timer i uken. Her leverte arbeidsgiveren fiktive timelister, arbeidskontrakter og lønnsslipper for å føre Arbeidstilsynet bak lyset. (Saken ble henlagt av ØKOKRIM i november 2009, blant annet fordi den bosniske arbeidsgiveren var utenfor rekkevidde for norsk politi og norske domstoler. Bosnia er utenfor EØS og derved ikke med i Schengensamarbeidet.)

Slik fiktiv dokumentasjon medfører særlige utfordringer i etterforskingen av sosial dumping, fordi det kan være vanskelig å avdekke de reelle forhold. Arbeidstakerne kan være engstelige for å forklare seg om de reelle forhold, både ut i fra frykt for arbeidsgiveren og generell mistillit til politi og andre myndigheter, og de mangler gjerne også kjennskap til sine rettigheter etter norsk rett. Her kan informasjon til arbeidstakerne om deres rettigheter, blant annet om solidaransvaret etter allmenngjøringsloven § 13 der dette er aktuelt (se nedenfor om dette), kunne være til hjelp.

Det er også mange eksempler på at utenlandske arbeidstakere innkvarteres av arbeidsgiver under uverdige boforhold, i strid med kravet til forsvarlig innkvartering i aml. § 4-4 fjerde ledd. Oslo tingretts dom 6. juni 2007 er et eksempel på domfellelse for dårlige boforhold for utenlandske arbeidstakere. Se omtalen av dommen på side 204 i ØKOKRIMs skriftserie, fagbok nr. 19 om arbeidsmiljøkriminalitet, kapittel 6.2.3.

Når det gjelder krav til arbeidsmiljøet ellers, har Arbeidstilsynet gitt uttrykk for at arbeidstakere fra Øst-Europa har dårligere sikkerhetsforhold enn det som gjelder for byggebransjen for øvrig5. Spørsmålet om det knytter seg en større sikkerhetsrisiko og flere arbeidsulykker til bruk av øst-europeisk arbeidskraft, er drøftet i FAFO-rapport 2007:3 «Fra øst uten sikring». Her fremgår blant annet at østeuropeiske arbeidstakere oftere settes til farlig arbeid, uten at de opponerer. I samme rapport fremgår at en ikke har ulykkesstatistikk som dokumenterer større sikkerhetsrisiko og flere ulykker for utenlandsk arbeidskraft, men at mye tyder på at det her kan være store mørketall, i form av underrapportering av ulykker. Et eksempel på en alvorlig arbeidsulykke med utenlandsk arbeidskraft, er en sak fra 2006 der tre polske arbeidere omkom, og det var grove brudd på HMS-regelverket. Ulykken skjedde på et skipsverft, som er nærmere omtalt i ØKOKRIMs skriftserie om arbeidsmiljøkriminalitet, side 76–77.

 

Sosial dumping og utlendingsloven

I utgangspunktet krever utlendingsloven § 55 arbeidstillatelse for utlendinger som skal arbeide i Norge, og en forutsetning for tillatelse er lønns- og arbeidsvilkår tilsvarende norsk tariffavtale, jf. § 23. Etter utvidelsen av EU 1. mai 2004 og frem til 1. mai 2009 gjaldt dette også etter utlendingsloven av 1988 for borgere fra de nye øst-europeiske medlemsstatene, som en overgangsordning.

Sosial dumpingI dag kan imidlertid arbeidstakere fra EØS-området ta arbeid i Norge, uten at det gjelder noe krav om arbeidstillatelse. Bakgrunnen for dette er prinsippet om fri flyt av arbeidskraft innenfor EU og EØS. (Merk at det fortsatt gjelder visse unntak fra borgere fra Romania og Bulgaria, jf. utlendingsforskriften kapittel 19.) Det betyr at utlendingsloven er mindre aktuell enn tidligere i saker om sosial dumping, når det gjelder arbeidstakere fra EØS-området. Når det gjelder arbeidstakere fra utenfor EØS-området, er imidlertid utlendingsloven fortsatt sentral når det gjelder saker om sosial dumping.

I den ovennevnte saken om sosial dumping i forbindelse med ombyggingen av et hotell, hadde den bosniske arbeidsgiveren skaffet arbeidstakerne arbeidstillatelse på uriktig grunnlag, ved å presentere utlendingsmyndighetene for fiktive arbeidskontrakter som ikke viste de reelle lønns- og arbeidsforholdene. Å gi utlendingsmyndighetene slik uriktig informasjon rammes av utlendingsloven § 108 første ledd bokstav c). Strafferammen er seks måneders fengsel.

Utlendinger som er i Norge uten arbeidstillatelse, er i en særlig sårbar situasjon og kan derfor være særlig utsatt for grov utnytting i arbeidsmarkedet. I en dom 27. september 2010 (Rt 2010 s. 118) avga Høyesterett følgende prinsipputtalelse om ulovlig bruk av arbeidskraft og sosial dumping: «Ulovlig innvandring og ulovlig bruk av arbeidskraft henger ofte sammen, slik som i foreliggende sak, og har et stort potensial for annen kriminalitet, herunder økonomisk kriminalitet
i vid forstand.

Utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet, er i en svært sårbar situasjon. Risikoen for å bli utnyttet i arbeidsforhold, er stor. Bruk av ulovlig arbeidskraft undergraver derfor de verdier som ligger til grunn for vår arbeidsmiljølovgivning og den trygghet som skal omgi det enkelte arbeidsforhold.

Bruk av ulovlig arbeidskraft er vanskelig å oppdage. Allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende ved utmåling av straff overfor næringsdrivende som gjør bruk av arbeidskraft for utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge.»

Domfelte hadde på ulovlig vis ansatt 13 personer som hadde kommet illegalt til Norge, og som var utstyrt med falske identifikasjonspapirer. Saken gjaldt overtredelse av utlendingsloven 2008 § 47 annet ledd bokstav a om å gjøre bruk av arbeidskraften til en utlending uten arbeidstillatelse. (Bestemmelsen er videreført i utlendingsloven 2008 § 108 annet ledd bokstav a.) Lagmannsrettens dom på ett års fengsel ble stående, blant annet fordi det hadde gått lang tid.

 

Sosial dumping og allmenngjøringsloven

«Allmenngjøring av tariffavtaler er et viktig virkemiddel for å sikre ordnede lønns- og arbeidsforhold i bransjer hvor det har vært særlig utbredt med utenlandsk arbeidskraft på uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Det er imidlertid problematisk at mange virksomheter ikke etterlever forskriftene, og at vi har manglet tilstrekkelige virkemidler for en effektiv oppfølgning av regelverket.» Fra pkt. 5.1 i Ot.prp. nr. 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.

«Allmenngjering av tariffavtalar er det viktigaste verkemiddel i norsk rett mot sosial dumping.» Fra pkt. 5.1 i Ot.prp. nr. 56 (2006-2007). Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.

Allmenngjøringsloven av 4. juni 1993 nr. 58 ble vedtatt i forbindelse med at Norge ble en del av et felles europeisk arbeidsmarked ved ikrafttredelsen av EØS-avtalen i 1994. Formålet med loven er å sikre forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere i Norge (jf. § 1). Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 26 (1992–1993) pkt. 2.1) fremgår at en ville forhindre at Norges inntreden i det felleseuropeiske arbeidsmarkedet skulle undergrave det norske systemet med tariffesting av lønns- og arbeidsvilkår. Men det er ikke slik at tariffestede rettigheter automatisk gjelder for utenlandske arbeidstakere. Lovens system er at tariffnemnda kan treffe vedtak om at en tariffavtale skal allmenngjøres, gjennom forskrift. Tariffnemnda består av fire faste medlemmer samt en leder, og skal ha en representant hver fra henholdsvis arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Allmenngjøring på et område innebærer blant annet at det innføres regler om minstelønn for alle arbeidstakere som utfører arbeid i Norge innenfor den aktuelle bransjen. Allmenngjøring er ikke ukontroversielt. Arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden har gjerne ulike oppfatninger av behovet for allmenngjøring. Så langt er det gitt forskrifter om allmenngjøring på følgende områder:

  • byggebransjen (forskrift 6. oktober 2006 nr. 1121 om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge, som erstatter forskrift 21. november 2006 nr. 1292)
  • elektrofagene i Oslo og Akershus (forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Osloregionen, som erstatter forskrift 26.6.2006 nr. 704)
  • visse petroleumsanlegg (forskrift 6. oktober 2008 nr. 1123 om allmenngjøring av tariffavtale for enkelte petroleumsanlegg på land, som erstatter forskriften 26. juni 2006 nr. 703)
  • verftsindustrien (forskrift 6. oktober 2008 om delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien)
  • landbruk (forskrift 16. november 2009 om allmenngjøring av tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringene)

Renholdsbransjen, transportnæringen og hotell- og restaurantbransjen er eksempler på områder der mange mener det er behov for allmenngjøring.

Alle arbeidstakere i Norge er omfattet av reglene i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven, uansett hvordan ansettelsesforholdet er formalisert og hvem som er arbeidsgiver.
I den forbindelse kan man være oppmerksom på to viktige poeng som er svært praktisk der utenlandske arbeidsgivere som utfører oppdrag i Norge, benytter utenlandske arbeidere som er registrert som enkeltmannsforetak, og som formelt ikke er ansatt hos oppdragsgiveren:

For det første så er det viktig å være oppmerksom på at ansatte i utenlandske selskaper som utfører et tidsbegrenset arbeid i Norge, er omfattet av reglene i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 1-7 og allmenngjøringsloven § 2 og jf. forskrift om utsendte arbeidstakere av 16. desember 2005 nr. 1566.

For det andre så er det viktig å være oppmerksom på at både arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven gjelder uavhengig av om arbeidsforholdet utad er formalisert ved at arbeidstakeren har opprettet et enkeltpersonsforetak og selger sine tjenester gjennom foretaket. Dersom forholdet etter en skjønnsmessig helhetsvurdering i realiteten har karakter av et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold, gjelder reglene om arbeidstakers rettigheter. I ØKOKRIMs skriftserie fagbok nr. 19 om arbeidsmiljøkriminalitet, kapittel 6.2.3 kan man lese mer om hvilke momenter som står sentralt i denne vurderingen.

I Engra-saken var det grove brudd på allmenngjøringsloven, ved at de 28 bosniske bygningsarbeiderne hadde en timelønn på ned til 24 kroner timen, mens timelønnen etter allmenngjøringsforskriften skulle ligget på rundt 124 kroner. Arbeidsgivers profitt ved denne underbetalingen kan beregnes til 28 arbeidere x [66 timer x 100 kroner underbetaling] pr. uke, som blir 184 800 kroner pr. uke. Da saken ble henlagt uttalte ØKOKRIM i pressemeldingen at det er lite tilfredsstillende å måtte henlegge en så alvorlig sak om sosial dumping, og at det er grunn til å vurdere om regelverket som skal sikre etterlevelsen av allmenngjøringsloven, bør styrkes ytterligere.

 

Praksis knyttet til allmenngjøringsloven

Det er ingen rettspraksis på allmenngjøringsloven, med forbehold om at det kan finnes tingrettspraksis som ØKOKRIM ikke er kjent med, og som heller ikke fremkommer ved søk på Lovdata. Det er imidlertid noen eksempler på vedtatte forelegg. Her skal nevnes tre forelegg som alle knytter seg til byggebransjen, og som gjelder overtredelser av aml. § 10-4 (1) om arbeidstid og kravet til minstelønn i allmenngjøringsloven:

  • Ved et forelegg fra Vestfold i 2009 ble det ilagt en bot på 75 000 kroner og inndragning på 100 000 kroner. (Bygningsarbeidere hadde hatt 11 timers arbeidsdag og 66 timers arbeidsuke og en timelønn på 25 kroner timen).
  • Ved et forelegg fra Nordre Buskerud i 2009 ble det ilagt en bot på 50 000 kroner. (Saken gjaldt 11 timers arbeidsdag og 66 timers arbeidsuke, og i tillegg unnlatt betaling av overtid ved arbeid utover ordinær arbeidstid.)
  • Ved et forelegg fra Gudbrandsal i 2008 ble det gitt en bot på 15 000 kroner. (Her hadde to bygningsarbeidere hatt opp til 80-timers arbeidsuke, til en lønn på 100 kroner timen.)

 

Nye verktøy i verktøykassen for strafferettslig sanksjonering av brudd på allmenngjøringsloven

«Flere grunnleggende hensyn taler for å ta i bruk sterke virkemidler i kampen mot sosial dumping, først og fremst hensynet til vern av utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Sosial dumping er i tillegg uheldig for andre arbeidstakere og organisasjoner i Norge. Det kan blant annet føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter og svekket rekruttering til særlig utsatte yrker og bransjer, og til at seriøse bedrifter kan tape oppdrag og kunder til useriøse aktører. På grunnlag av blant annet Arbeidstilsynets funn og vurderinger, mener Regjeringen at dersom vi ikke får bedre kontroll med situasjonen, kan en negativ utvikling på sikt bidra til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen med et regulert arbeidsmarked, en høy organisasjonsgrad og et velfungerende trepartssamarbeid.» Fra pkt. 1.5 i Ot. prp. nr. 88 (2008-2009) om lov om endringer i allmenngjøringsloven.

I sitatet her tas det til orde for sterke virkemidler i kampen mot sosial dumping. Men ØKOKRIM mener en bør vurdere å følge opp dette med sterkere virkemidler også når det gjelder strafferettslig sanksjonering. Sosial dumping er et område der lovbryteren – arbeidsgiveren - typisk gjør en kalkulering av risikoen for å «bli tatt», opp mot profitten ved å bryte loven. Her har derfor straffetrusselen en klar allmennpreventiv funksjon.

I dag rammer allmenngjøringsloven § 15 bare arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Medvirkning rammes ikke. Det betyr blant annet at den som er oppdragsgiveren – for eksempel en byggherre – ikke vil kunne straffes for medvirking. Straffeloven 2005 § 15 inneholder imidlertid en ny generell bestemmelse om at medvirkning rammes, når ikke annet er bestemt. Det betyr at oppdragsgiveren vil kunne straffes for medvirkning til overtredelser av allmenngjøringsloven. (Forutsatt selvfølgelig at de subjektive vilkår for straff, eventuelt vilkårene for foretakstraff etter § 27 i straffeloven 2005 når den trer i kraft.) Dette innebærer også at en vil kunne foreta inndragning etter strl. § 34 hos oppdragsgiveren, av den besparelsen vedkommende har oppnådd i form av lavere pris for oppdraget. En slik straffetrussel for oppdragsgiveren vil antakelig skjerpe oppdragsgivernes aktsomhet betraktelig, når det gjelder det å forsikre seg om at deres oppdragstakere som benytter utenlandsk arbeidskraft til å utføre oppdraget, overholder allmenngjøringsloven.

Lovgiver har ellers vært noe tilbakeholden med å pålegge oppdragsgivere sanksjonerte plikter når det gjelder å sørge for at deres entreprenører mv., overholder allmenngjøringsloven. Ved forskriften av 22. februar 2008 nr. 166 er oppdragsgivere pålagt en plikt til å informere entreprenører og leverandører om allmenngjøringsforskriftene, og påse at forskriftene følges. Denne informasjons- og påseplikten er imidlertid ikke straffesanksjonert. Videre ble det fra 1. januar 2010 innført nye regler i allmenngjøringsloven § 13 om solidaransvar for arbeidstakernes krav på lønn etter allmenngjøringsloven. Dette solidaransvaret omfatter leverandører og underleverandører, men ikke den som skal ha oppdraget utført, typisk byggherren («bestiller»). § 13 inneholder en hjemmel for å gi forskrifter om solidaransvar for bestiller «dersom særlige grunner tilsier det», men hjemmelen er så langt ikke benyttet. Det gjenstår å se hvor langt påseplikten og solidaransvaret vil forhindre sosial dumping. Arbeidstilsynets første halvårsrapport fra 2010 viser at det ble gitt reaksjoner for sosial dumping i 1146 saker. Dette tyder på at kampen mot sosial dumping langt i fra er vunnet.

I pressemeldingen i forbindelse med henleggelsen av Engra-saken, oppfordret ØKOKRIM til at en vurderer å gi en slik forskrift om solidaransvar for «bestiller», slik at også byggherren blir stående ansvarlig. Videre oppfordret ØKOKRIM til at en også vurderer andre tiltak, for eksempel en styrking av byggherrens plikt til å påse at utenlandsk entreprenør følger allmenngjøringslovens regler.

I tillegg mener ØKOKRIM det er behov for å skjerpe strafferammen i allmenngjøringsloven § 15, der strafferammen i dag kun er bøter. ØKOKRIM anser at dette ikke er tilstrekkelig, sett på bakgrunn av de viktige samfunnsmessige hensyn som allmenngjøringsloven er ment å ivareta. Det kan være mange kroner å tjene for en arbeidsgiver – og for en oppdragsgiver som har satt ut oppdrag til denne arbeidsgiveren – ved brudd på allmenngjøringslovens krav til minstelønn. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor et strengere straffenivå. I et brev til Riksadvokaten 18. november i år har ØKOKRIM påpekt at strafferammen i allmenngjøringsloven er blitt hengende etter de senere års utvikling når det gjelder strafferammene på miljøområdet, og at ØKOKRIM mener det er viktig å få hevet strafferammen til bøter eller fengsel inntil ett år og fengsel i to år ved grove overtredelser. I brevet påpeker ØKOKRIM at dette også vil innebære at det kan benyttes tvangsmidler, og at det vil ha betydning for foreldelsesfristen. Dersom en får en slik heving av strafferammen, kan det bety en reell forskjell for muligheten til å etterforske og straffe alvorlige overtredelser av allmenngjøringsloven. Dette kan gi et viktig – endog et nødvendig – bidrag i kampen mot sosial dumping.


Sist oppdatert 16/12/2010