Ny ØKOKRIM-sjef Trond Eirik Schea jager fortsatt miljøbanditter

ØKOKRIM-sjefen takket ja til intervju på én betingelse: at det skulle foregå utenfor ØKOKRIMs lokaler. En travel mann må gjøres litt utilgjengelig når de lange tankene skal tenkes. Som seg hør og bør havnet vi på kafé «Juristen», der kunne vi fortsatt se «hjem»; ca. 20 meter bortenfor trikkeskinnene.

Tekst av Politioverbetjent Kenneth Didriksen og foto av kommunikasjonsrådgiver Lillian Nordby Øktner, begge fra Økokrim.

– Jeg har vært svært interessert i både miljø og økonomi ganske lenge. Allerede da jeg var forsker ved universitetet så drev jeg litt med miljø og regulering. – ...og nå kupper jeg intervjuet litt, avbryter Schea seg selv og smiler og vet at første spørsmål fortsatt ikke er stilt.

Trond Eirik Schea, Foto: Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM– Jeg var med i studentavisa på jussen og det første intervjuet jeg lagde i en utgave om miljørett i 1991 var med Iver Huidtfeldt, og også Inge Lorange Backer. Til tross for at dette var en studentavis så var jeg svært seriøs da jeg skrev disse artiklene.

– Dette må du lese, fremholder Schea svært engasjert. – Les tittelen og ingressen, sier han og drar frem en lettere gulnet, men pen utgave av den snart 20 år gamle trykksaken. Men jeg slipper å lese selv, Schea er allerede i full gang med å sitere artikkelen sin fra avisen «StudJur»: «Jager Miljøbanditter. Da Iver Huitfeldt vokste opp i industribyen Sarpsborg var utslippene merkbare. Det luktet, og Glomma var ikke bare vann. Slik skulle det være; lokalsamfunnet fikk igjen i penger og arbeidsplasser. Lukt var penger og økonomisk vekst var viktigere enn rent miljø. Siden ble det annerledes. Og Huitfeldt er statsadvokat med ansvar for miljøkriminalitet i ØKOKRIM-enheten.»

– Å, så seriøst, konkluderer Schea tilfreds om sitt første miljøengasjement. – Dette fenget, og det var høydepunktet på jussen så langt syntes jeg – og den ingressen var jo hele miljøstrafferetten i et nøtteskall! Det har skjedd ganske mye siden 1991. Jeg skrev også siktelsen i ØKOKRIMs første ulvesak, den med pølsene og kjøttstykkene som var åte med tilsatt gift for å ta livet av ulv.

Trond Eirik Schea startet sin fartstid i enheten som politiadvokat ved «Øst-krim»-teamet i 1997. Etter å ha vært nestleder i ØKOKRIM fra 29. oktober 2004, ble han utnevnt som leder 25. september 2009. Med seg i nestlederstillingen har han nå fått Thomas Skjelbred, også han rekruttert fra interne rekker. ØKOKRIM er et av politiets seks nasjonale særorgan og er i tillegg et eget statsadvokatembete. Enhetens mandat og oppgaver er omtalt i et eget kapittel i Påtaleinstruksen, og ifølge § 35-4 skal ØKOKRIM jobbe med økonomi- og miljørelatert kriminalitet. En ønskejobb for Schea som etter sigende har erfaring fra begge disse fagene.

– Det har for min del vært veldig mye mer økonomi enn miljø, sier Schea, og vel vitende om at vi på andre siden har hovedfokus på miljø fortsetter han uten avbrytelser: – Og i den sammenheng tror jeg det er bra at vi nå har fått en nestleder i ØKOKRIM som har bakgrunn fra Miljøteamet, og han har jo også bakgrunn fra SFT. Så i ØKOKRIMs ledelse er vi nå bedre forspent på miljø enn noen gang tidligere. Det er viktig, understreker en relativt ny ØKOKRIM-sjef som nå allerede har initiert en organiseringsprosess internt.

På hvilken måte vil vi merke dette miljøengasjementet i ledelsen?

– Det er vel litt tidlig å si ennå, men jeg tror mennesker er styrt av det perspektivet og den erfaringsballasten de har med seg. Miljø er viktig og ikke uten betydning for ledelsen av ØKOKRIM. Riksadvokat Tor Aksel Busch har uttalt til Miljøkrim at så lenge han innehar embetet så vil miljøkriminalitet være et prioritert område.

På hvilken måte skal vi avspeile denne prioriteringen i vårt arbeid?

– I riksadvokatens prioriteringsrundskriv har miljø lenge vært prioritert. Jeg er sikker på at det kommer til fortsette slik i hele politi- og påtalesystemet i mange år, sier Schea og påpeker at begrunnelsene som medførte en prioritering av temaet i utgangspunktet, vil komme til å gjøre seg stadig sterkere gjeldende i tiden fremover. – Miljø og miljøkvaliteter blir dessverre mer og mer knapphetsgoder.

Tror du at miljø og økonomi på den måten som sorterer under ØKOKRIM, vil gripe inn i hverandre ved at det oftere vil være økonomiske interesser i miljølovbrudd?

– Ja, og det har vi sett på flere måter. Det mest iøynefallende er de store miljøsakene vi har håndtert her ved ØKOKRIM som også har siktelsesposter relatert til rene økonomiforhold. Både «Petro Oil»-saken og «Vest-tank»-saken, som i utgangspunktet var forurensingssaker, er en miks mellom miljø og økonomi. – Og nå kommer jo også klimakvotesaker, som på en annen måte kombinerer miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet. Det er jo bedragerisaker der det underliggende er spill med knapphetsgoder som er viktig i miljøsammenheng.

Norsk natur og moral

Da ØKOKRIM ble opprettet i 1989 var det sterkt fokus på å straffe hvitsnippforbrytere og dem som forurenset de norske fjordene. Har vi i 2010 fortsatt berettigelse etter 20 års innsats på disse spesialområdene, eller er vi etter hvert overflødige?

– Jeg tror enheten har hatt sterk berettigelse i alle år jeg, konkluderer Schea og fremholder at kampen mot miljølovbrudd og det å drive forebygging blir viktigere etter hvert som miljøverdiene blir viktigere i folks liv.

– Og dette er en utvikling som uten tvil vil fortsette.

Justisminister Storberget sa til Miljøkrim at han så arbeidet med miljøsaker i globalt perspektiv, og at vi der hadde en liten, men viktig rolle, sammen med alle andre. Har du samme perspektivet for ØKOKRIM?

Schea blir ettertenksom, tar en slurk av kaffen og bryter stillheten med å sitere justisministeren om å tenke globalt og handle lokalt. – Miljøutfordringene i stort er jo globale utfordringer og det vi gjør kan vi hele tiden sette opp mot disse. For meg blir det like mye et spørsmål om moral. Vi lever mellom de flotteste naturverdiene og med de største naturressursene som fins, i tillegg til at vi har verdens høyeste materielle velferd. Vi svir av mye av alt vi har tilgjengelig, så det moralske spørsmålet om vi kan gjøre noe i vår situasjon som vi vet at ikke alle andre har mulighet til, men som berører alles miljø og omgivelser, er til tider ganske påtrengende for oss lokalt og for måten vi lever på i hverdagen. Vi er en del av verden og levemåten og oppførselen vår får konsekvenser. Dette gjelder for så vidt ikke bare miljøområdet, men også for eksempel i økonomien. Men vi bruker mye naturressurser og forsyner oss rikelig av det vi har tilgjengelig, og det reiser også noen moralske spørsmål, i tillegg til det enkle credo «Think globally, act locally».

Statsråden fremhever også i intervjuet med Miljøkrim problematikken ved at det i noen tilfeller er uoverensstemmelse mellom det akademikere og lovgivere i sentrale strøk har bestemt og det folk på bygda mener. Hvordan bør vi forholde oss i slike tilfeller, for eksempel i ulvesaker der loven er klar, men i enkelte lokalsamfunn ikke har noen støtte hos folk flest?

– Dette er interessant, sier Schea og memorerer en hendelse der han på grunn av en høringsuttalelse til metodekontrollutvalget ble innkalt i NRKs Dagsnytt Atten. Saken var at en rikspolitiker, som nok ikke var ulvens beste venn, hadde misforstått ØKOKRIMs uttalelse dithen at vi foreslo åpning for telefonavlytting i rovviltsaker. Det var ikke tilfelle. – ØKOKRIM svarer stadig på høringsuttalelser, men det hører til sjeldenhetene at vi blir innkalt til direktesendt debatt på NRK sammen med rikspolitikere om hva vi har ment. Det sier mye om engasjementet og følelsene i slike saker, denne gangen i ulvedebatten. Og disse følelsene gjør seg nok også gjeldende i forhold til den strafferettslige innsatsen mot rovdyrkriminalitet.

– Jeg er klar over de sterke følelsene som fins, men vi skal forvalte det regelverket vi har. – Og, fremholder Schea og skyter med skarpt: – Det er et ganske langt stykke fra å mene at vi har en litt feilaktig forvaltning av rovvilt her i landet, og til å ta seg til rette slik man ser i noen av rovviltsakene vi kjenner til, for eksempel sakene med ulovlig jakt. Og det er jobben vår, selv om det kan være utfordrende med tanke på sentrumperiferi eller protesterende lokalbefolkning. Og jobben vår skal vi gjøre!

Schea blir utfordret på ØKOKRIMs rolle i rovdyrdebatten og om vi skal ha meninger i utformingen av rovdyrpolitikken, forvaltningen og strafferammer for de som på ulovlig måte opponerer mot regelverket. – Dersom det er grunnlag for det skal vi som spissorgan i hvert fall mene noe om arbeidsverktøy, metoder og så videre i forhold til den strafferettslige bekjempelsen som Stortinget har bestemt at vi skal ha. Når det kommer til strafferammer og straffutmålingspraksis på miljølovbrudd generelt synes jeg den jevne utvikling mot strengere reaksjoner er veldig bra. Det har vært riktig og viktig, for straffutmålingen var for lav. Det er viktig for synet på alvorligheten og det er viktig for allmennprevensjonen. Som en parallell er vi akkurat nå på miljøområdet opptatt av sosial dumping og allmenngjøringsloven. Med erfaring fra blant annet. «Engra»-saken nå nylig, ser vi også her eksempel på en strafferamme med bøter som absolutt burde vært strengere. – I rovdyrdebatten har det slått meg at vi ofte skyver våre internasjonale forpliktelser foran oss. Når vi blir spurt om hvorfor vi skal straffeforfølge ulovlig jakt på rovdyr så svarer vi umiddelbart at vi er internasjonalt forpliktet. Jeg synes at det viktigste er at vi mener at vi skal ha en rovdyrbestand og at den skal forvaltes på en ordentlig måte. Det at det skal slås ned på ulovlig jakt, er viktig i seg selv. Vi trenger ikke hoppe til internasjonale forpliktelser som det store argumentet for at vi skal straffe ulovlig jakt.

Krav til spesialkompetanse

Vi kommer inn på arbeidsmiljøsaker, utnyttelse av arbeidere fra Øst-Europa, politiets rolle i disse sakene og deretter Arbeidstilsynet generelt. Dette er et tilsyn som er en sentral aktør inn mot bestemmelsene som er satt til å regulere arbeidslivet, og som nå har fått tildelt flere sanksjonsmuligheter for mindre alvorlige forhold. – Synes ØKOKRIM-sjefen at tilsynsetatene burde få utvidede muligheter til å ordne opp selv og at politiet og påtalemyndigheten kun skal ta de alvorligste sakene?

Trond Eirik Schea, Foto: Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM

– Jeg tror vi må se det i et større perspektiv, sier Schea og peker på at Norge over en del år har hatt en utvikling der flere kontrolletater har fått stadig utvidede undersøkelsesfullmakter og sanksjonsfullmakter på områder som tradisjonelt har ligget til politiet. – Det er ikke spesielt for miljøområdet. Det gjelder ikke minst i forhold til økonomisk reguleringslovgiving og det har kommet så langt at Finanstilsynet faktisk driver, i verdipapirhandellovenes forstand, etterforsking når de undersøker saker om verdipapirkriminalitet. Konkurransetilsynet har også regler om bevissikring som minner svært mye om straffeprosessuell ransaking og beslag. Det er mye bra i dette, men det reiser også en del viktige spørsmål. Samfunnet har blitt mer komplisert, og virksomhetene er mer sofistikerte nå enn tidligere. Det krever stadig mer spesialkompetanse, og det er ikke gitt at politiet skal bruke av sine knappe ressurser på de minst alvorlige lovbruddene. – Hvor bør den nedre grense for kriminalisering gå. Det kan jo være lovbrudd uten at det er kriminelt. Vi kan se noe av det samme i veksten innen granskingsindustrien. Den har vært stor i Norge de siste årene. – Hvorfor det?

ØKOKRIM-sjefen svarer selv på spørsmålet han retorisk stilte og understreker at politiet ikke nødvendigvis skal bli så altomfattende og robuste at de beholder alle oppgavene selv. Han fremholder at det handler mye om hva man kan få gjort med de ressursene man har, og folks forventninger om hva politiet gjør med de ressursene de har tilgjengelig. Men ligger det en større tillit blant befolkningen når alvorlige hendelser som indikerer straffbare forhold blir gransket, fremfor at politiet etterforsker saken etter vanlige rutiner? – Nei, det tror jeg ikke.

Det spises sjokoladecroissant og slurpes kaffe idet vi naturlig skifter tema til mer dagligdagse gjøremål og lurer på sannhetsgehalten i at han har blitt hundeeier. – Ja, det er korrekt, en portugisisk vannhund, det er en fantastisk bra hund.

– Stemmer det at kronprinsparet og president Obama har tilsvarende hund?

Trond Eirik Schea svelger kaffen og presiserer at hunden til kronprinsen ikke er en portugisisk vannhund. – Og Obama, han anskaffet seg hunden sin etter at han hadde hørt at vi tenkte å kjøpe vår – ikke motsatt, smiler Schea og forklarer ivrig om de fremragende svømmeegenskapene til denne hunderasen, hvordan den kan dykke ned til fire meter og ble historisk brukt av den portugisiske armada og fiskere til å sitte i baugen på skip og holde utkikk og hente opp ting som falt over bord. – Jeg har også båt her i Oslofjorden og hadde store planer om at den skulle stå på dekk og hente opp fortøyninger jeg mistet i vannet, men et lite problem med min vannhund er at den later til å ha vannskrekk. Den liker overhodet ikke vann og er uvillig med på båttur. Jeg lurer faktisk på om jeg hadde lest feil og kjøpt en portugisisk hannhund…

Kryssende miljøinteresser

– Din nestleder lekket til oss at du kjøpte båt med hytte…?

– Ja, det er korrekt. Jeg kjøpte båtplassen jeg var ute etter og med den fulgte det også hytte i Oslofjorden ved Oscarsborg. Det er for øvrig en fantastisk plass blant annet med tanke på miljøverdier, sier en engasjert Schea og lener seg lett over bordet i det han fortsetter: – Visste du at jordvollen foran kanonene på Oscarsborg stort sett er ballastjord fra de gamle handelsskipene som kom tilbake fra fjerne steder? De ble pålagt å tømme ballastjorden på Kaholmen på sin vei tilbake til Kristiania eller Oslo. Dette var jord fra fjerne land, og derfor finner man nå blomsterarter der som man ikke finner andre steder i Norge. Men Oscarsborg er også sårbart for forurensing. Jeg synes at man på sjøen, mer enn andre steder, ser hvor sårbart miljøet er for forurensing og forsøpling. Jeg har gode miljøopplevelser på hytta og båten, mimrer han idet novemberkulden utenfor kafévinduet har tatt grep om hovedstaden og naturlig senket lysten på aktivt båtliv.

– Men strandsone da? Hvor langt fra sjøen ligger hytteeiendommen din?

– Utenfor 100-meters beltet. Han skjønner bakgrunnen for spørsmålet og presiserer at han ikke vil få problemer med Miljøteamet der. – Men en kollega på ØKOKRIM gikk i sommer langs hele kysten på Hurumlandet. Og det var ganske interessant det hun kunne fortelle om hva hun møtte av sperringer og fysiske hindringer ved strandlinjen satt opp av private. Og da ser man
i praksis hvordan disse kryssende interessene er så tydelige på miljøområdet. Nesten tydeligere enn på de fleste andre områder.

Hva skal ØKOKRIM gjøre i slike saker? Hvor aktiv skal vår rolle være med tanke på forebygging, overvåking og etterforsking i slike strandsonesaker?

– Jeg synes vi skal fortsette å gjøre akkurat det vi gjør i dag. Vi gir ut informasjon og vi har tett kontakt med de andre aktørene i prosessene. Vi er også ganske tydelige på at kommunene må være konsekvente og ha orden i behandling av denne type saker og håndheve regelverket på en ordentlig måte lokalt. – Og det er veldig viktig, understreker han, – at kommunene anmelder grove saker slik at politiet kan få fulgt disse opp. – Så aktivistisk må ØKOKRIM være på et slikt område, og det har vi vært. Og så må vi i tillegg behandle noen signalsaker for på den måten å få allmennprevensjon. – Det har vi også gjort, oppsummerer Schea som har klokkertro på allmennprevensjon og forventer litt av samme overbevisning av andre ansatte. – Vi må ha tro på at det vi gjør har en virkning, ellers blir det litt meningsløst.

Sommerens aksjon i strandsonen er et godt eksempel på strategisk tilnærming, der vi går ut i mediene en stund på forhånd og varsler om en kommende aksjon et ikke angitt sted i Norge, og at man da senere slår til sammen med andre aktører som lokalt politi og kommune. Det var Kragerøområdet i år og jeg synes dette var meget god ØKOKRIM-jobbing.

Mye tillit, lite åpenhet

Jeg drar frem en utskrift med tall fra Synovate som viser nordmenns oppfatning av offentlige etater. Schea avslutter croissanten sin og får et fornøyd drag over ansiktet når han ser hva som kommer på bordet, for dette vet han er hyggelig lesning for en ØKOKRIM-sjef.

Hvorfor scorer vi så høyt på disse undersøkelsene om omdømme? Hva kommer det av?

– Det er i hvert fall viktig at vi har et sterkt merkenavn, et brand som det heter. Det har vi opparbeidet oss gjennom over 20 år nå. Og jeg tenker mange ganger på at det er hardt å bygge opp, og det er veldig lett å rive det ned. Jeg tror vi ligger høyt fordi vi er tydelige. Til å være 150 personer så er vi mye omtalt i mediene og vi er mye omtalt i forbindelse med kompliserte og utfordrende saker. Når den allmenne oppfatningen er at det er store og alvorlige ting på gang og at det knaker i sammenføyningen i samfunnet, så ropes det ofte på at ØKOKRIM må rydde opp. Det stoles på at ØKOKRIM kan gjøre den jobben. Dette skal vi ta vare på, for det er fantastisk flott å ha en slik tiltro i samfunnet. Men det skaper også et voldsomt forventningspress, og det er nok en av våre store utfordringer. Jeg tror vi oppfattes som hardt arbeidende mennesker med høy kompetanse som jobber med saker som er viktige for samfunnet. – Men, fremholder Schea og lander det hele: – Vi scorer ikke høyt på åpenhet, og det er en utfordring for oss som det offentlige organet vi er. Vi søker jo ikke offentlighet i straffesakene før vi har gjort oss opp en mening i påtalespørsmålet. Vi mener at de involverte bør skånes inntil da, for det er jo ikke sikkert at det er grunnlag for straffesak overhodet – Men den tiden kan være lang. Snittsaksbehandlingstiden i år er omtrent 370 dager. Når tankene i Gulen eksploderer så er pressens nyhetsinteresse høy, men denne avtar ettersom tiden går. For oss er det motsatt. Vi har høyere ønske om presseomtale etter hvert som tiden går frem mot avgjørelse. Dette tror jeg er grunnen til at vi scorer lavt på åpenhet i undersøkelser.

Riksadvokat Tor Aksel Busch sa i et intervju med Miljøkrim (nr. 2–3/06) at han mottar svært få klagesaker fra ØKOKRIM. Skal vi tolke det dit hen at vi gjør en god jobb eller at vi heller er så forsiktige og lite vågale at det nærmest blir puslete?

– Det kan tas til inntekt for at våre saker får en forsvarlig håndtering. Og forsvarlig betyr ikke at det ikke er offensivt nok, dette er ikke motsetninger. Vi skal ikke være så offensive at det går ut over forsvarligheten. Schea blir stille og grunner før han etter to kunstpauser fortsetter. – Jeg tror ikke den uttalelsen var en søknad fra riksadvokaten om å få flere klagesaker. Når det er sagt så er vel jeg en av de få som er klagd inn til riksadvokaten i en sak der riksadvokaten ga klager medhold. – Det er helt greit, for det viser at systemet virker. Men det er ikke noen glideskala med offensivt på ene siden og forsvarlighet på andre siden, og det må det heller ikke bli for oss, for vi skal alltid være både forsvarlige og passe offensive.

Smartere straffer

Justisminister Storberget har på spørsmål om straff og dens virkning sagt at straffens preventive virkning har sin begrensning. – Sparker dette beina under ØKOKRIMs mantra om at det nettopp er allmennprevensjon som er formålet med vår jobbing?

– Når man har en relativt ressurssterk gjerningsperson som står overfor et valg, om å foreta seg noe på en ulovlig måte eller å forholde seg lovlig, så er jeg sikker på at justisministeren er enig i at den opplevde avdekkings- og strafferisikoen har en klar betydning for det valget. For de aller fleste av ØKOKRIMs saker så ser jeg at gjerningspersoner har stått i nettopp den valgsituasjonen, på den ene eller andre måte. Så jeg tror ikke at allmennprevensjon er like viktig i alle typer straffesaker. Jeg tror den har klare begrensninger i affektsaker og russaker, men for de aller fleste av ØKOKRIMs saker spiller allmennprevensjon en rolle.

Statsråden snakker om smartere straffer, andre typer straffer?

– Han har jo laget en straffegjennomføringsreform nylig som gjelder for hele strafferettssystemet.

Så det er ikke sikkert at samfunnstjeneste er et alternativ i ØKOKRIMs saker?

– Det er ikke sikkert at det alltid er så uaktuelt at ikke ØKOKRIM burde tenke på det. Det fins eksempler fra utlandet på høyt profilerte personer som i straffen sin har fått betingelser om å dele av sine erfaringer med andre, fortelle sin historie på en slik måte at det forebygger lovbrudd. Og det er ikke sikkert at vi ikke skal tenke på det i ØKOKRIM.Det er jo egentlig ganske spennende, men vi har ikke gjort noe med dette foreløpig. Vi penser inn på temaet kulturminner. – Jeg bor faktisk mellom et naturreservat, Østensjøvannet og en gravhaug. Ved Nordre Skøyen Hovedgård er det en vikinggravhaug, og du kan jo lure på hvor hunden slår lens om morgenen, sier Schea muntert. Norge ratifiserte UNESCO 1970–konvensjonen om kulturminner for kun noen år siden. Forut for dette hadde ØKOKRIM nylig også fått det nasjonale ansvaret i politiet for å være kompetansesenter for dette temaet. Norge begynte da å ta innover seg at dette er globalt og berører også vårt land og våre interesser. Og spørsmålet til ØKOKRIM-sjefen er derfor på hvilken måte hans etat har fulgt opp dette ansvaret som ble tildelt.

– Vi burde kanskje ha kommet lenger, men vi har fulgt en plan; vi har bygget opp intern kompetanse og vi har skaffet oss et internasjonalt nettverk. Dette er en viktig start. Og så har vi et stykke på vei bidratt til økt kompetanse ute i politidistriktene, i hvert fall i form av forståelse for alvorligheten av denne type saker. – Vi har nå også i gang en tverretatlig arbeidsgruppe som vi drifter på oppdrag fra justisdepartementet, og det er ikke uvesentlig i den tidlige fasen vi nå befinner oss i. Men det aller viktigste mener jeg er den kunstdatabasen som vi har initiert, og som vi nå er i prosess med å etablere. – På hvilken måte blir dette så viktig?

– Med oppslagsmuligheter for kunst i det ulovlige markedet tror jeg det kan bli svært nyttig for politiet i både etterforsking og etterretning, men også for kjøperne som gis en begrenset tilgang for å sjekke objekter før salg. Dette synes jeg er et fantastisk bra tiltak som vi kan være stolte av. Jeg synes det har vært en strategisk bruk av ressursene og en fornuftig start på prosessen etter at vi fikk oppdraget.

Skal bli bedre på metodeutvikling

– Hva bør så ØKOKRIM gjøre med metodeutvikling på våre områder? Er det vår oppgave å finne på nye arbeidsmåter og prøve ut nye verktøy?

Politidirektør Killengreen sier at vi skal være «et hestehode foran». Det er et stort ansvar, og innebærer fordringer til innovasjon og metodeutvikling. – Veldig viktig! I arbeidet med blant annet miljøsaker har vi hele tiden ligget langt fremme med å skaffe ny kompetanse og prøve nye ting, gå opp nye stier uten erfaringsgrunnlag, prøve nye metoder og så evaluere og dele erfaringer og gjøre kompetansen tilgjengelig for kolleger og samarbeidspartnere. De nye sakstypene vi har i dag kommer det flere av i fremtiden, og da kan erfaringen vi har gjort være nyttig også for andre.

ØKOKRIM har det privilegiet, i motsetning til politidistriktene, at vi selv kan velge hvilke saker vi skal jobbe med. Men tar vi sakene ut fra en plan og fastlagt strategi eller er vi påvirkelige for hva VG og Aftenposten skriver, og hva NRK og TV2 ønsker prioritert? – Det er klart at dersom hele verden står og skriker om en sak så bør vi jo lytte til hva de har å si. Det er viktig at vi er lydhøre, men vi skal ikke styres av avisenes førstesider. Vi skal bli bedre på kunnskapsbasert arbeid, ikke minst i forhold til hvilke saker vi velger å ta inn til etterforsking.

Er dette da kunnskap vi har skaffet oss både via etterretning og strategisk analyse?

– Ja, men også kunnskap i videre forstand om prosessene rundt valgene om hvilke saker vi tar inn. Dette er valg som er svært styrende for oss fordi sakene ofte er store prosjekter som tar lang tid, og binder opp ressurser.

Schea tenker videre på saksinntak, strategi og nye saksområder og konkluderer: – Jeg kunne godt tenke meg det var vi som tok den første store klimakvotesvindelsaken. Det hadde vært spennende sier han, og fortsetter: – Vi har jo nå som 20-åring en strategi, og vi skal nå i større grad enn tidligere sette det vi gjør inn i en strategisk kontekst, deriblant også valg av saker vi skal jobbe med.

Denne 20-åringen har jo alltid hatt tett integrert påtale. Skal dette videreføres? – Spørsmålet om integrert påtale i Norge er for noen stort og vanskelig, men når det kommer til ØKOKRIM synes jeg er enkelt. Det har sammenheng med at sakene er store og komplekse, og det kan være lett å miste fokus. Det er viktig å bruke ressursene på det som er viktig, og som kan ende opp i retten. Påtalejuristen bør, blant annet for sin egen kjennskap til saken, være med i prosessen fra starten av, påpeker Schea. Han forteller at all egen erfaring i store saker, viser at det fungerer bra når påtalejuristen som skal ramme inn straffesaken i en tiltalebeslutning og aktorere i saken, kjenner til og styrer etterforskingen fra dag én. – Jeg vet at noen kjente advokater kritiserer oss for denne ordningen ut fra rettssikkerhetshensyn. Jeg har tenkt mye på dette, men jeg kjenner meg ikke igjen i argumentene.

Vi skifter igjen tema til fagområdet fiskerikriminalitet, som overordnede myndigheter fremhever som satsingsområde på flere måter. – Er ØKOKRIM-sjefen tuned in på dette?

– Foruroligende... Omtalen i mediene de siste årene om hva som skjer i en sektor som betyr såpass mye for Norge, er foruroligende. ØKOKRIMs mandat er jo å håndtere økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Så for ØKOKRIM reiser dette viktige spørsmål om håndheving av økonomisk reguleringslovgiving, ordentlighet i norsk næringsliv og noen alvorlige miljø- og forvaltningsimplikasjoner. Det er det jeg er mest opptatt av.

– Er det fare for at ØKOKRIM kan bli brukt som en brikke i et større spill for noens interesser i nordområdene?

Det hevdes av og til at det er tilfellet; at vi blir brukt av enten politikere eller pressgrupper til å ta saker eller til å la være å etterforske en sak. ØKOKRIM er absolutt ikke naive sånn sett. Men spørsmålene om beskatningen av fiskebestanden eller etterlevelsen av økonomisk reguleringslovgivning er jo like elementære, selv om det er noen som synes det er viktig at ØKOKRIM kommer på banen. Og det er jo de spørsmålene vi er opptatt av. Jeg synes ikke at vi har for vane å la oss bruke, men synes heller vi er flinke til å ikke la oss bruke.

Og hva blir da vår satsing inn mot fiskeindustrien?

– Det som fortelles fra denne virksomheten er foruroligende, og jeg kunne gjerne tenkt meg at ØKOKRIM var mer aktive i forhold til «hvit fisk» og nordområdene og fiskeindustrien. Men så har vi spekulert i hva vi skal velge å bruke ressursene til.

Trives innenfor Circumferensen

Kaffen er kald og vår tilmålte tid ebber ut. Som et relevant tema dreier samtalen inn på kulturminner og vern. Vi havner fort på Røros og Schea blir engasjert utover det profesjonelle. – Kona er trønder, vi har en familiehytte rett ved Røros, og det stedet er spesielt for meg. Det er et fantastisk samfunn som viser en god balanse mellom vern og bruksinteressene. Jeg har lært fra Røros at vernet nok blir best hvis innholdet i vernet er slik at mennesker kan virke, at det kan være næringsutvikling, at folk kan leve der. Jeg er nok mest opptatt av innholdet i vernet og at det er en god balanse mellom bruk og vern, mer enn det geografiske omganget av vernet, hvor langt ut i Circumferensen grensen skal gå.

– Tenk deg Røros som et dødt museum, uten menneskelige aktivitet. Det ville for det første ikke vært den samme kulturskatten og for det andre ville det heller ikke videreført på samme måte hvis det ikke var et levende museum. Man kan ikke ha et Røros uten virksomme mennesker, oppsummerer Schea, og blir stille et øyeblikk før han fortsetter. – Diskusjonen om vernets geografiske utstrekning overlater vi til den gode eks-økokrimmer Jørn Holme og hans motdebattanter. – Men, sier Schea kjapt, – når reglene er satt og noen eventuelt overtrer dem, så er det ikke mindre viktig enn i andre saker at det reageres.

Ferdsel i utmark, eller rettere sagt ulovlig motorferdsel i utmark blir i motsetning til andre lovbrudd ofte akseptert av vanlig folk. I en sak der noen kjører ulovlig med snøscooter inn til en hytte og gjør et lite innbrudd, er det alltid innbruddet som blir i fokus. – Dette er saker vi naturlig jobber med, hvordan bør vi så forholde oss til problematikken?

– Dette er kjempespennende. Snøscooter har vi hatt lenge, ATV er forholdsvis nytt, og ved nye muligheter kommer det nye gnisninger. Jeg tror på en streng regulering og oppfølging av de lovbruddene. Man kan se det når man er på fjellet. Det er mange som disponerer store og dyre kjøretøy, og jeg tror det blant rike nordmenn dessverre vil være mye mer slik ulovlig kjøring i tiden fremover.

Men begrenser man ikke da friluftslivet til de som heller vil kjøre til hytta enn å bruke skiene?

– Jo, svarer Schea kjapt, – og det er helt nødvendig. Etter hvert som teknologien og pengene gjør at alle i prinsippet kan få alt, så må vi ha begrensninger i form av lovverk. Et frislipp på dette området vil være svært forstyrrende og ødeleggende for vår egen, og ikke minst våre etterkommeres, naturopplevelse. Man ser jo på fjellet at slik kjøring lager spor som tar lang tid å reparere, og tenk deg da en mangedobling av dette. Vi vil ødelegge en naturressurs, og det har ikke vi rett til, selv om vi teknisk sett har muligheten til det. Hver nordmann sin ATV – gjerne for meg, men ikke på fjellet. Vi har ikke slikt på vår familiehytte. Det er jeg glad for. – Men, forteller Schea uten opphold, – jeg har vært i Funäsdalen i Sverige og kjørt snøscooter i løypetrasé for å få den opplevelsen. Jeg ble nok ikke så veldig fascinert at jeg ønsker en slik ordning i Norge.

Trond Eirik Schea var i ferd med å havne på psykologistudiet før han havnet på jussen og mener at hans interesse for dette temaet absolutt kan brukes som leder. – Når man jobber med organisasjon og ledelse, så jobber man med mennesker. Og hvis man skal jobbe bra med mennesker, så trenger man å forstå de menneskene man jobber med. Det er psykologi, noe jeg synes er spennende Det er spennende å sette seg inn i andres tankesett, og jeg tror det er en viktig egenskap for en leder. Men når det er sagt, så synes jeg ikke at jussen var et ulykkelig sidespor. Det er også et spennende fag og det er et flott verktøy for å forstå og påvirke samfunnet, samtidig som det er intellektuelt stimulerende. Det er nok kanskje en ålreit kombinasjon. Jeg tror jeg hadde vært en dårligere jurist dersom jeg ikke hadde vært interessert i psykologi.

– Hvordan fremstår ØKOKRIM om 15 år? Har du noen tanker om fremtiden for enheten?

– Da er ØKOKRIM en svært vital, profesjonell og tilpasningsdyktig 35-åring som fortsatt driver med økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Vi håndterer store straffesaker og er i tett samarbeid med politiorganene og kontrollorganene som er rundt oss. Så langt er det ikke store forandringer – tror jeg. Men vi har mye å bli bedre på, vi kan levere mer ut fra ØKOKRIM med de ressursene vi får inn i ØKOKRIM. Vi kan ble enda mer innovative og vi kommer alltid til å ta i bruk nye metoder i nye type saker. Schea har absolutt sine tanker om hvor og hvordan han ønsker å styre ØKOKRIM i fremtiden. Han blir presentert for vårt engasjement internasjonalt og godtar ikke umiddelbart problemstillingen om internasjonal deltakelse kontra nasjonal arbeid.

– Spørsmålet blir litt feil fordi man blir ikke veldig god på internasjonalt arbeid med bare å reise veldig mye i utlandet. Man må ha en fornuftig balanse og jeg ser nok områder der Norge heller burde gjøre en større jobb på hjemmebane før man sender enda flere utenfor landets grenser.

– Jeg synes det er interessant at mine kolleger i Norden har en stigende interesse for miljøfeltet. Vi er jo litt unike fordi vi har, i motsetning til de andre landene, økonomi og miljø i en sentral enhet. For 10–15 år siden var ikke dette så interessant. Nå spør de stadig mer omkring denne løsningen. Og det tror jeg har med at koplingen miljø og økonomi blir stadig mer aktuell. Det er en fremvoksende greie. Og vi ligger ganske godt an i forhold til de andre nordiske landene ved at vi har samordnet dette i en felles nasjonal enhet. Jeg tror på denne miksen. – Det er jo, som riksadvokat Tor Aksel Busch også har sagt, politikerne og ikke riksadvokaten som ville ha en slik blanding av økonomi og miljø. Akkurat der tror jeg politikerne hadde rett og at riksadvokaten tok feil.


Sist oppdatert 29/04/2011