Dykking i Høyesterett

Ny høyesterettsdom gir prinsipielle avklaringer på to arbeidsrettslige spørsmål av stor betydning for påtalemyndigheten.

Av førstestatsadvokat Rune Bård Hansen, ØKOKRIM

 

Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for «sjøfart»

Arbeidsmiljøloven (2005) gjelder i følge § 1-2, første ledd for all virksomhet som sysselsetter arbeidstaker, med mindre annet er særskilt fastsatt i loven. Unntakene er å finne i lovens § 1-2 andre ledd, som blant annet uttrykkelig fastsetter at loven ikke gjelder for «sjøfart». Regelen var den samme i den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977.

Avgrensningen mot «sjøfart» kan medføre vanskelige spørsmål i praksis. Det kan legges til grunn at «sjøfart» omfatter alt arbeid

om bord som har med skipets vanlige betjening å gjøre, slik at hele skipets mannskap og besetning er unntatt fra arbeidsmiljøloven. Arbeidsulykker som gjelder denne type arbeidstakere (de typiske «sjøfart») skal derfor etterforskes med utgangspunkt i den nye skipssikkerhetsloven av 16. februar 2007 (i kraft juli 2007). Spesielt vil lovens § 22 jf § 62 og «forskrift av 1. januar 2005 nr 008 om arbeidsmiljø, sikkerhet og helse for arbeidstakere på skip» være sentral. Det er ikke arbeidstilsynet, men Sjøfartsdirektoratet som er tilsynsmyndighet etter skipssikkerhetsloven. Ved ulykker om bord i skip må det derfor opprettes nært samarbeid mellom politiet og direktoratet.

Hvis arbeid om bord utføres av andre enn skipets mannskap, vil disse derimot normalt komme inn under arbeidsmiljølovgivningen. Dette vil gjelde f. eks laste- og lossearbeidere som kommer om bord for å utføre arbeid på skipet. Det finnes enkelte avgjørelser fra Høyesterett som gir nærmere veiledning om grensedragningen. Rt.-1989 s. 624 gjaldt en båtulykke under transport av fór i en båt til et oppdrettsanlegg. Virksomheten ble ikke ansett som «sjøfart» da den ble vurdert som et integrert ledd ved oppdrettanleggets virksomhet. Byrettens domfellelse etter arbeidsmiljøloven ble av den grunn opprettholdt i Høyesterett.

 

Hva skal til for at arbeidsdykking vurderes som «sjøfart»?

I praksis har det hersket usikkerhet når det gjelder dykking. Daglig foretas arbeidsdykking i havnebasseng og fra skip og båter langs kysten. Dette er nødvendige, men også risikable arbeidsoppdrag. Det er av stor betydning for dykkernes sikkerhet at arbeidsgiverne vet om de skal forholde seg til dykker-forskriften (forskrift om dykking av 30. november 1990 nr 944) som er gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven, eller følge sikkerhetsreglene i skipssikkerhetsloven. Reguleres all dykkervirksomhet av arbeidsmiljøloven og dykkerforskriften uansett dykkingens karakter?

Høyesterettsbygningen

Dette spørsmålet må i utgangspunktet besvares med nei. Et eksempel på at dykking har blitt ansett som sjøfart er å finne i kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. september 1985, inntatt i Norsk arbeidsrettslig domssamling( NAD) 1984 side 673. Her var det tale om metningsdykking på norsk sokkel der dykkerne oppholdt seg i trykkammer i dykkerskip flere uker i strekk. Dykkerne hadde fast og langvarig tilknytning til et stort dykkerskip med omfattende spesialutrustning.

Høyesteretts dom av 17. oktober 2007 (HR-2007-01774) ga viktige avklaringer når det gjelder praktisk viktig arbeidsdykking. Et dykkerfirma ble ved Frostating lagmannsretts dom av 1. mai 2007 idømt foretaksbot på 150 000 kroner og selskapets styreleder og daglige leder til henholdsvis 60 og 45 dagers betinget fengsel og 25 000 kroner i bot. Domfellelsen gjaldt overtredelse av arbeidsmiljøloven, internkontrollforskriften og dykkerforskriften. De domfelte anket lovanvendelsen til Høyesterett og hevdet at virksomheten var «sjøfart» slik at straffebestemmelsene i arbeidsmiljøloven ikke kunne anvendes. Ulykken fant sted høsten 2003, før skipssikkerhetsloven trådte i kraft. Hvis dykkingen var «sjøfart» ville riktig hjemmel være sjømannsloven og dagjeldende forskrift om helse-, miljø- og sikkerhet på skip.

Saken hadde sin bakgrunn i en dødsulykke som skjedde under legging av en ca. 11 km lang vannledning på sjøbunnen fra Nesjestranda til øya Sekken i Molde kommune. Arbeidet skjedde innaskjærs og det ble benyttet en slepebåt på i underkant av 15 meter med tilhørende lettbåt og lekter. Etter en gjennomgang av relevante lovtekster, forarbeider og dykkeforskriften konkluderte førstvoterende slik: «...skal dykking fra båt falle inn under unntaket for sjøfart, må vedkommende dykker ha en slik tilknytning til skipets og skipets virksomhet at det er naturlig at forhold som gjelder arbeidervern og arbeidsmiljø reguleres av sjøfartslovgivningen og ikke av arbeidsmiljøloven. (...) Jeg er kommet til at dykkervirksomheten i dette tilfellet ikke har en slik tilknytning til et fartøy at det vil være naturlig å si at A hadde ‹arbeid på skip›.»

Høyesterett uttalte også: «Det må også tas i betraktning at ved slik innaskjærs dykking som vi her har med å gjøre, også drives fra land. Det vil da være uheldig om regelverket som regulerer helt sentrale sider ved arbeidsforhold og sikkerhet i forbindelse med dykking, skal veksle alt etter hvor dykkingen har sitt utgangspunkt».
Anken over lovanvendelsen på dette punktet ble dermed forkastet.

 

Hvor går grensen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker?

Arbeidsmiljøloven (1977) gjaldt «enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker» jf § 2 nr. 1. De domfelte hevdet også at den omkomne dykkeren var selvstendig oppdragstaker og ikke arbeidstaker slik at arbeidsmiljøloven heller ikke av den grunn kom til anvendelse. Situasjonen vil i all hovedsak være den samme etter den nye arbeidsmiljøloven. Grensen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker er derfor uhyre viktig i enhver arbeidsmiljøsak. Dette er forøvrig en klassisk problemstilling i arbeidsretten som har betydning i en rekke ulike relasjoner, ikke bare når det gjelder vernereglene. Interesserte vil finne problemstillingen utførlig omtalt i arbeidsrettslig litteratur.

Den omkomne var registrert som enkeltmannsforetak i foretaksregistret og beregnet seg merverdiavgift for arbeidet. Det ble ikke trukket skatt av dykkerens lønn før utbetaling fra dykkerfirmaet, og ikke betalt arbeidsgiveravgift. Dette fremholdt Høyesterett som forhold som klart peker i retning av at han var selvstendig oppdragstaker. Imidlertid var dykkerarbeidet organisert på en måte som vil være typisk ved ordinære tilsettingsforhold. Dykkeren var totalt underlagt selskapets ledelse og fungerte på linje med andre arbeidstakere i ordinære arbeidslag. Det var også selskapet og ikke dykkeren som hadde risikoen for oppdragets utførelse. Etter en helhetsvurdering av dykkerens forhold til selskapet konkluderte Høyesterett slik: «A måtte etter dette reelt sett sies å ha stått i et slikt forhold til selskapet som tilsier et behov for det vern av arbeidsrettslig art som arbeidsmiljøloven gir».

Det var dermed dykkerens behov for vernereglene i arbeidsmiljøloven som ble avgjørende ved grensedragningen. Det er ikke gitt at resultatet ville blitt det samme hadde det vært snakk om en oppsigelsessak eller en sak om hvem som hadde plikt til å betale skatter og avgifter.

 

Oppsummering

Høyesterett forkastet anken, og straffen som lagmannsretten utmålte er dermed rettkraftig. Kjennelsen gjør det klart at det aller meste av den arbeidsdykkingen som finner sted reguleres av dykkerforskriften, slik at lovbrudd skal behandles etter straffebestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 19. Dette er etter mitt syn et resultat som gir dykkere som risikoutsatte arbeidstakere et godt og forutsigbart vern.

Dernest har Høyesterett kommet med et nytt og viktig bidrag til læren om grensen mellom arbeidsgivere og selvstendig oppdragstakere; Hvis den som utfører arbeidet har stort behov for vernet arbeidsmiljøloven gir, vil det være et tungtveiende argument for å anse ham som arbeidstaker.


Sist oppdatert 10/12/2007