Storberget: Vi har alltid noe å strekke oss etter

– På mange områder vil jeg nok si at vi er et foregangsland, sier Justisminister Knut Storberget som en umiddelbar kommentar til Soria Moria-erklæringens ambisjoner i miljøpolitikken.

Tekst og foto: politioverbetjent Kenneth Didriksen, Økokrim

– Men det blir feil å si at vi er kommet dit vi skal. Vi har alltid noe å strekke oss etter og jeg opplever miljøkriminalitet som et fagfelt med store udekkede områder, fremholder Storberget engasjert. Han har nettopp kommet smilende inn på møterommet og jeg legger merke til at han ikke har med seg notater.

Så dette anser du som viktig?

– Ja, dette henger jo sammen med de store, store utfordringene for verdenssamfunnet i forhold til for eksempel klima. Tenk hvilken rolle etterforskning og påtale av miljøkriminalitet vil få i forhold til den fremtidige klimapolitikken. Det å håndheve at folk følger spillereglene på helt vitale områder for verdenssamfunnet for fremtidige generasjoner blir utvilsomt svært sentralt.

Statsråden sitter på skrå i skinnsofaen og argumenter med begge hendene. Som justisminister har han ansvaret for et stort spekter av kriminalitetsområder. Han virker svært informert og gir inntrykk av å ha et personlig engasjement i et såpass smalt fagområde som miljøkriminalitet ennå må sies å være.

Men hva har den globale utfordringen å gjøre med en lokal forurensingssak i et lensmannsdistrikt?

– Jeg mener at det er utrolig viktig at vi nå henger med på nettopp den «hverdagslige miljøkriminaliteten» enten det er bjørneskytteren i Østerdalen eller kulturminnevandalen i Mo i Rana.

– Alle slike saker er deler av de enorme miljøutfordringene vi står overfor og vi må få forståelse for at dette også er kriminalitet vi er nødt til å engasjere oss i. Vi kan ikke se miljøkriminaliteten som behandles av Økokrim eller politidistriktene helt uavhengig av de globale miljøutfordringene.

Så Statsråden hevder dette er en «vekstnæring» for politiet i betydning at det vil komme mer av disse oppgavene etter hvert?

– Ja, absolutt. Er det opp til meg og regjeringen så vil innsatsen mot miljøkriminalitet bli styrket, det er det ikke tvil om! Men samtidig, fortsetter Storberget – jeg bor i et hus som er et kulturminne fra 1700-tallet, i en rovdyrsone og har vært forsvarer i mange rovdyrsaker. Jeg føler at jeg har kjent litt på kroppen hva det vil si å ha fanen høyt hevet når det gjelder miljøkriminalitet.

– For det første trenger vi folks forståelse for hvorfor det er så viktig med denne type arbeid i politi og påtalemyndighet. For det andre må vi peke på at politi og påtalemyndighet ikke kan løse alt som gjelder miljøkriminalitet.

Og hvem andre har da oppgaver på dette feltet?

– Vi er blant annet avhengig av å ha sivile systemer rundt oss enten det er direktorater eller oppsyn eller tilsyn som også har mulighet til å fatte beslutninger om reaksjoner. Det som er avgjørende er likevel å ha et engasjement ute i befolkningen slik at det helt naturlig tas miljøhensyn i det daglige uten å måtte bli truet med straff.

Mener du at et folkelig engasjement har forebyggende effekt på miljøkriminalitet?

– Ja, det at engasjerte mennesker kan drive på med det de synes er rett uten å bli sanksjonert er viktig og det er en balansegang, presiserer statsråden og nevner igjen allmenn legitimitet og aksept for lovene som hans 11 000 undersåtter i politi og lensmannsetaten skal håndheve.

Vi sitter i 7. etasje i høyblokka i regjeringskvartalet og justis-ministeren beretter villig om sin tid som advokat før han etter anmodning fra Jens Stoltenberg flyttet inn i sine nåværende kontorlokaler for litt over to år siden. Det er en statsrådspost med lange tradisjoner og det understrekes ytterligere ved at gangen utenfor kontoret er utsmykket med bilder av menn og kvinner som alle har vært hans forgjengere. Storberget har med sine 43 år rukket å opparbeide seg allsidig praksis fra flere fagområder og beslutningsnivå. Før han tiltrådte statsrådsposten har han hatt styreverv i både Vinmonopolet og Hedmark teater, han har blant mange andre oppgaver vært tillitsvalgt i Elverum kommunestyre, vært stortingsrepresentant og er fortsatt observatør til FNs generalforsamling. I 1990 avla han juridisk embetseksamen.

– Jeg har stått som forsvarer i rovdyrsaker noen ganger og fra vi startet rettssaken til vi sluttet så satt meddommerne og ristet på hodet – fordi de ut fra sin overbevisning ikke var enige! Det er altså en uoverensstemmelse mellom hva vi akademikere, jurister og lovgivere har bestemt og hva folk synes. Og blir det ikke 3–0 i forhold til en frifinnelse, så blir det i hvert fall 2-1. Det har jeg opplevd så mange ganger. Når vi behandler innbrudd, drap og narkotikaforbrytelser så har vi ofte en ensidig fordømmelse. Det kan være en sunn fordømmelse, men den er ofte unyansert. Men på området med miljøkriminalitet så sliter vi ofte litt med legitimiteten og den er vi nødt for å gjøre noe med kontinuerlig.

Og straffenivået som utmåles i disse sakene er vel også viktig del av dette arbeidet?

– Ja absolutt, men nå er jeg av den politiske typen som mener at straffereaksjonens allmenn- og individual preventiv virkning også har sin begrensning. Jeg tror at så vel som å få strengere straffer så må vi få klokere straffer på dette området.

Så den allmennpreventive effekten betyr ikke alt her?

– Nei, den betyr veldig mye, men det er begrenset hvor mye vi oppnår av allmennprevensjon av å få strengere straffer når vi har kommet opp til et visst nivå, poengterer Storberget og eksemplifiserer dette med bjørneskytteren som får inndratt sitt våpen og får forbud mot å drive jakt i to år.

– Det er klart at det er en straff som svir og da mener jeg at vi kanskje ikke har så mye å hente på om det blir 30 eller 60 dager ubetinget. Det å ramme virksomheter og for eksempel ta pengene fra de som har drevet med miljøkriminalitet i vinnings hensikt, det er vel så viktig. Vi må bli flinkere til å tenke alternative løsninger, understreker Storberget.

Hva med bruk av foretaksstraff?

– Ja, foretaksstraff er nettopp en type straff som bør brukes i miljøkriminell sammenheng.

Men er det ikke fare for at foretaksstraff kan ta bort fokus fra det personlige ansvaret slik at dette blir pulverisert ved at enkeltpersoner skjuler seg bak firmaet?

– Nei, det er jeg uenig i. Vilkårene for å idømme foretaksstraff er å finne at det er begått en straffbar handling. Det bidrar faktisk til at man kan konstatere ansvar der vi ikke finner synlig gjerningsperson, slik at alternativet ofte er ingen straff. Foretaksstraffen er i seg selv en fornuftig innretning ved at det blant annet bidrar til at man får beslaglagt og inndratt vinning.

Storberget blir ettertenksom og memorerer «Losjesaken» fra 1999 der han og daværende leder av miljøteamet ved Økokrim, førstestatsadvokat Jørn Holme, stod mot hverandre i Høyesterett som henholdsvis forsvarer og aktor.

– Foretaksstraffen var faktisk gjenstand for en av mine prøvesaker i Høyesterett. I «Losjensaken» fra Mo i Rana prosederte vi ikke bare over lovbruddet, men også over relevansen i forhold til foretaksstraff som reaksjon. Og jeg mener jo, selv om jeg ikke fikk gjennom min påstand i Høyesterett, at det rent politisk er en veldig klok avgjørelse. Foretaksstraff og inndragning er et maktspråk som blant annet næringslivet forstår! 

Folkelig engasjement og biologisk mangfold

Justisminister Knut StorbergetDu nevner at publikum blir stadig mer opptatt av miljøspørsmål og at dette får stadig større fokus. Bør det gjenspeiles i politiets prioriteringer og hva vi legger ned av tid og ressurser i arbeid med slike saker?

– Det er i hvert fall helt avgjørende at Økokrim ikke blir et gissel i miljøkriminalitetens navn. Økokrim og andre særorgan har en viktig bistandsrolle. Økokrim skal samtidig engasjere og motivere politidistriktene til å forstå at miljøkriminalitet også er viktig.

Er det slik å forstå at Økokrim ikke skal ta alle disse sakene, men heller være fagkompetansen som bistår politidistriktene?

– Ja, helt åpenbart, å bidra til at distriktene faglig kan behandle disse sakene selv. Men samtidig må jeg si at jeg synes at mange politidistrikt har god driv på mye av dette arbeidet.

De får muligens et ekstra engasjement i miljøsaker?

– Man får et veldig engasjement på et område der folk tradisjonelt ikke demonstrerer for at politiet skal inn i saken. Demonstrasjonen står i motsatt leir. Da jeg kom til Engerdal og skulle prosedere, så ble det protestert mot politiet – men det betyr jo ikke at vi ikke skal drive med dette – det er jo heller en invitasjon til at vi skal gjøre sakene våre skikkelig. Men det er en balansegang i forhold til å forvalte reglene, og at vi lager regler som har folkets tillit.

Du nevner plakater og demonstrasjonstog i bygdesamfunn til støtte for sambygdinger som skyter bjørn eller ulv. Hvor plasserer dette det lokale politiet som skal håndheve disse reglene og samtidig er avhengig av folkes tillit?

– Det er en veldig krevende konflikt – veldig krevende!

Storberget blir alvorlig og understreker viktigheten av at vi ikke bestandig skal legge til grunn at majoriteten mener det samme som demonstrantene sier med hevet røst.

– Det er blant annet gjort en undersøkelse på rovdyrskepsis i de mest rovdyrutsatte bygdene i Østerdalen som viser at flertallet er tilhenger av den rovdyrpolitikken som praktiseres. Motstanderne er svært synlige, men vi vet at mens noen motstandere møter opp utenfor rettslokalet så sitter det mange hjemme som er enige i rovdyrpolitikken – så vi må være litt nyanserte i hvordan vi vurderer. Jeg tror vi har stor støtte i befolkningen.

Men det er demonstrantene som får pressedekningen?

– Nettopp, de som roper høyest. Rovdyrdebatten er jo litt preget av ytterpunktene på begge sider. Det sunne kompromiss i rovdyrpolitikken, blant annet at vi skal ha en begrenset rovdyrstamme, er nok likevel noe de fleste støtter opp om, selv vi fra Hedmark, smiler Storberget i en erkjennelse av at det nettopp er i hans hjemdistrikt at både ulvene og dens argeste motstandere bor.

Den største miljøtrusselen, ifølge biologer, er desimering av arter, reduksjon av artsmangfoldet og introduksjon av nye og fremmede arter. Det blir svært synlig nå som tigeren forsvinner fra det asiatiske kontinentet og isbjørnen forsvinner fra Svalbard. I hvilken grad mener du norsk politi skal engasjere seg i denne problematikken?

– Dette er en usedvanlig stor politisk oppgave og jeg synes at bevaring av artsmangfoldet i mange år nå har vært undervurdert – først og fremst fordi alt henger sammen med alt og vi er alle avhengige av hele kjeden. Jeg oppfatter det primært som en stor politisk oppgave, men det er helt åpenbart at det å drive rovjakt og rovfiske er noe vi skal ha stort fokus på.

– Og jeg må jo si det at det er ganske rystende å tenke på at vi i vår tid kanskje er i ferd med å fjerne isbjørnen på Svalbard – at den blir borte … – det er jo forferdelig!

Den veltalende Knut Storberget bruker et øyeblikk ekstra på å finne det rette ordvalget for å understreke det alvorlige i dette scenariet.

Fiskerikriminalitet, suverenitet og ressursforvaltning.

Fiskerikriminalitet, herunder rømming av oppdrettsfisk går sterkt utover villfiskbestanden, som fortrenges. Det er snakk om store mengder fisk og tilsvarende store profitthensyn. Hvordan bør disse saken prioriteres? Riksadvokat Busch har nylig poengtert viktigheten av disse sakene.

– Ja, og det er jeg helt enig i. Nå blir vi jo beskyldt for at vi prioriterer alt, men dette er områder som er prioritert. Slik bør det være, særlig fordi at den mulige profitten er så stor, det er en sterk drivkraft. Da må vi kunne drive effektiv etterforskning av eventuelle lovbrudd, men vi må også drive sanksjonspolitikk som virker og da synes jeg igjen det med foretaksstraff og inndragning og det økonomiske sporet er avgjørende.

Dette med forurensing til sjøs har vært en utfordring for politiet og da særlig der tankbåttrafikken er betydelig. Er vi godt nok rustet til å ta en stor akutt forurensing langs kysten og har vi avklarte roller i forhold til andre aktører så som Forsvaret/Kystvakten?

– Med tanke på hvordan regelverket skal utøves har vi veldig få praktiske konflikter på de områdene der politiet og Forsvaret jobber sammen. Forsvarsministeren og jeg har hatt veldig stor fokus på at slik samhandling skal fungere optimalt. Vi var begge i Tromsø nå i høst og møtte politi, påtalemyndighet og Kystvakt med dette som tema.

Statsråden avbryter seg selv et øyeblikk og sier at han har lyst til å gi honnør til de som jobber med dette i hverdagen. – Med bakgrunn i hele spørsmålet om overfiske, eller piratfiske som jeg synes er et dekkende uttrykk, og risikofaktorer ute i sjøen, så må jeg si jeg er blitt veldig imponert over hvordan disse sakene håndteres i det daglige. Vi har fokus på dette på høyt politisk nivå fordi det er saker av stor viktighet for oss både når det gjelder norsk suverenitet og også ressursforvaltning.

Hva innebærer det rent praktisk at du har fokus på fiskerikriminalitet?

– Senest nå i revidert har vi bevilget midler til å opprette en ekstra statsadvokat i Troms nettopp for å se på den kriminaliteten som skjer ute i sjøen. Vi valgte også i dette siste statsbudsjettet å styrke arbeidet mot piratfiske, herunder etterforskning av fiskerisaker, med 13 millioner kroner. Regjeringen har også valgt å styrke Kystvakten for enda bedre å kunne håndtere nettopp disse utfordringene.

Ulovlig transport av farlig avfall har involvert Norge både som avsenderland og transittland. Hvordan skal vi ta tak i dette problemet?

– Dette har jo med hvordan verden utvikler seg – uansett så ser vi at utviklingslandene sliter med bi-effekter av mange av vestens vaner. Det gjelder ikke bare klima og forurensing, men også problemer med farlig avfall. Dette er av sånn art at vi må begynne å rydde i eget hus; ta betydelige belastninger her hjemme. Det er jo som kjent det vi skal gjøre når det gjelder klimaet også. Det er viktig rent etisk og moralsk at vi klarer å rydde opp, at ikke andre land blir dumpingsplass for oss og vårt forbruk.

Er helhetsbildet at utviklingslandene blir belastet med vår livsstil og levestandard?

– Ja, vi klarer ikke å løse fremtidens utfordringer på miljøsiden med å skuffe dem sør for ekvator konkluderer Storberget.

Justisminister Knut StorbergetKulturminnekriminalitet

Lavt sikkerhetsnivå ved våre kulturminner i kombinasjon med lav straffettrussel gjør at kriminelle dreier fokus over på tyveri av kunst og kultur. Har vi, både politi, påtalemyndighet og lovgiver, hatt for lite fokus på kunst- og kulturminnekriminalitet?

– Ja, det tror jeg, og det har nok vært fordi vi ofte ikke har opplevd problemstillingen som aktuell. Men det er nettopp det vi ser med organisert kriminalitet, hvordan den i stadig større grad infiltrerer lovlige virksomheter. Organisert kriminalitet dreier seg ikke lenger bare om tradisjonelle handelsobjekt som narkotika, våpen eller mennesker. Det er absolutt grunnlag for å ha større fokus på kunst- og kulturminnekriminalitet, ikke bare for kunstverkets egen del, men også fordi det utgjør en viktig del av det som er tradisjonell kriminalitet.

Til nå har vårt engasjement knyttet til grensekryssende kunst- og kulturminnekriminalitet vært relativt beskjedent. Bør vi øke vårt internasjonale engasjement? På hvilket nivå bør Norge engasjere seg i internasjonalt samarbeid med Interpol, Europol og lignende organisasjoner?

– Norge må engasjere seg mer når det gjelder internasjonal kriminalpolitikk generelt- og jeg har sagt her i departementet at vi er ikke lenger bare et tradisjonelt «inneriksdepartement». Det er vel så viktig for oss nå å ta tak i de internasjonale utfordringene vi står overfor. Jeg har jo hatt formannskapet i Schengen og ledet justisministrene i Europa i et halvt år og har derav deltatt mye i EU-sammenheng. Det er helt avgjørende for oss at Norge ikke blir øya i Europa hvor man ikke er med når viktige avtaler inngås. Da tenker jeg i vidt perspektiv og det har også stor relevans i forhold til kunst- og kulturminnekriminalitet og miljø-kriminalitet generelt.

Vi har inngått avtaler om politisamarbeid allerede?

– Det finnes en del etablerte strukturer med tanke på bekjempelse av kriminalitet og vi er jo med i både Eurojust og Europol og Interpol. Men det skjer så mange viktige ting nå i EU-samarbeidet hvor jeg mener at vi er helt prisgitt det å kunne få forhandle om tilslutningsavtaler. Det gjelder for eksempel utvikling på politisiden ved Prüm–avtalen som man har i EU-samarbeidet. Her vil alt fra fingeravtrykk til DNA-prøver bli svært sentralt og vil kunne få stor betydning i arbeidet med kunst- og kulturminnekriminalitet.

– Det er også viktig å ha dialog over grensene og ta del i de utviklingsprosjektene som nå pågår, for eksempel når det gjelder registre, enten det er Schengen Information System (SIS) eller andre typer registre.

– I Interpols database «Stolen Works of Art» figurerer Norge med én gjenstand. De andre skandinaviske landene Danmark og Sverige, som vi på dette temaet kan sammenlikne oss med, har henholdsvis 720 og 232 gjenstander registrert i Interpols base. Har Statsråden noen oppfatning av denne vesentlige forskjellen mellom oss og de andre skandinaviske landene?

– Vi må i hvert fall bruke de registrene og systemene som allerede finnes og gjøre det som koster lite og som i tillegg er enkelt, for eksempel det å ha rutiner for å registrere stjålne kulturminner i nevnte base. Jeg mener at det er helt avgjørende at Norge hele tiden er med i det internasjonale arbeidet, hvis ikke kan det bli sånn at Norge blir et ettertraktet land for de kriminelle.

Arbeidsmiljøsaker

Arbeidsulykker krever hvert år opp mot 50 dødsfall. Dette har ofte sammenheng med at lover og forskrifter som skal ivareta sikkerheten på arbeidsplassen neglisjeres. Straffen er lav og saksbehandlingen har vært svært lang. Hvilke mål bør politiet ha i dette arbeidet. Hvilke utfordringer står vi overfor?

– Når det gjelder politiets saksbehandlingstid på arbeidsulykker så har den blitt kraftig redusert, og det er bra sier, Storberget i sin avklaring av statistiske fakta før han fortsetter. På noen saksområder må vi passe oss slik at kvaliteten på saksarbeidet opprettholdes. Min erfaring fra straffesaksarbeid er at de sakene som har blitt behandlet raskt, ikke er dårligere etterforsket eller blir dårligere iretteført. Det er oftest sånn at de som kommer inn som ferske vitner, er mye bedre vitner enn om de må vente lenge med å forklare seg.

– Det er likevel klart at vi fortsatt har noe å gå på når det gjelder saksbehandlingstiden, både i politiet, påtalemyndigheten og ved domstolen. Men all honnør til norsk politi som jeg synes faktisk har levert veldig godt. Men vi skal huske på at noen saksområder er veldig krevende og det må nødvendigvis ta tid.–

Mange i politiet opplever muligens et ubehag ved å innlede etterforsk-ning mot en vanlig bedrift. Det er jo som regel en lovlig virksomhet der de ansatte kan ha mistet en kollega og som kommer i en situasjon der de blir gjenstand for politiets og påtalemyndighetens søkelys. Har statsråden noen betraktninger rundt det?

– Arbeidsmiljøkriminalitet er et kriminalitetsområde hvor man tradisjonelt ikke har vært vant til å drive etterforskning eller å bli etterforsket. Jeg tror nok at man opplever et system som tenker som så; «hva i all verden har nå politiet her å gjøre. Vi er da ikke banditter». Det blir liksom en ny måte å tenke på og jeg tror nok at politiet også opplever litt brems i systemet i forhold til hvordan man blir tatt imot ved så viktige saker som eksempelvis dødsulykker i arbeidslivet.

– Regjeringen har jo foretatt endringer i arbeidsmiljøloven som er tydelige på at vi ønsker at arbeidstakerne skal ha bedre vern. Ikke minst i disse «sosial dumping-tider» så er det helt avgjørende for oss, og da er vi nødt for å få opp noen slike saker. Vi klarer ikke å etterforske alle, vi er avhengige av at tilsynsmyndighetene også kan sanksjonere på sin måte.

Bør det være større bruk av administrative sanksjonsmidler fra tilsynsmyndighetene før politiet anvender straffesporet? Bør for eksempel arbeidstilsynet ha flere sanksjonsmuligheter?

– La meg si det sånn at jeg er ikke betenkt over å gi nettopp de sivile tilsynene større sanksjonsmuligheter og de må i hvert fall bruke de mulighetene de har både i forhold til prosess og prosessøkonomi.

– Tilsynene rår allerede over ganske følbare sanksjoner.I stedet for en foretaksstraff i straffesporet, kan bruk av administrative sanksjoner være en løsning. Begge sanksjonsformene kan ramme bedriftens økonomi og føre til rettighetstap.

– Det er likevel viktig at vi finner balansen mellom å reagere med sivile sanksjonsmidler og straffesaksbehandling. De grove sakene må vi markere med en strafferettslig standard.

Alfor få katedraler i Norge

– Intervjuet nærmer seg slutten men det er tydelig av samtalen at statsrådens interesse for kulturminnevern ikke er godt nok utesket fra min side. Storbergets engasjement på dette temaet blir tatt opp igjen.

– Av og til opplever vi å bli beskyldt for at vi bruker penger og politiressurser på døde tinge som for eksempel kulturminner og spurt om vi fortsatt skal gjøre det. Og jeg har bare så lyst til å si: JA, vi skal bruke politiressurser på det. Fordi det har å gjøre med identiteten vår.

Storberget tar sats før han fortsetter.

– …og vi opplever at folk mener at på dette temaet skal politiet vike tilbake. Det er klart at når vi hadde ”Losjesaken” i Mo i Rana så var det en del som ikke fattet hva det hadde med politi og påtalemyndighet å gjøre. Vi hadde altså en sak der vi stod overfor riving av et av Nord-Norges første forsamlingshus. Men det er det vi ofte ser i kulturminnevern og som jeg er opptatt av; det er store økonomiske interesser i dette. Det er på mange måter et tyveri fra samfunnet, foretatt av de som faktisk tjener penger på å rive og får satt opp ny bebyggelse som man kan selge for mye penger. Det skal vi ikke ta lett på. Dette er en type økonomisk kriminalitet som det, i tillegg til det rent kulturminnefaglige, absolutt er grunn til å slå ned på.

– Dersom du ser på både små og store byer i Norge i etterkrigstida så levde de i en periode hvor man nærmest skulle radere ut det som hadde representert folks nød og gamle forhold. Nå ser det heldigvis ut til å slå litt kontra, nå begynner folk å bli mer bevisst i forhold til vern.

– Politiet og påtalemyndigheten skal være veldig tydelige i disse sakene. Samtidig så skal vi fra politiske myndigheters side også ha en aktiv kulturminnepolitikk slik at det blir mulig for folk å ta vare på det som finnes av kulturminner.

– Hvis vi blir stående i en situasjon hvor bare det er politi og påtalemyndighet som griper inn når en grunneier av økonomiske årsaker ser seg nødt til å rive det gamle huset – for å slutte ringen der vi startet -da er vi der at reglene ikke får legitimitet ute i befolkningen. Så vi må ha begge deler. Vi må ha støtteordninger som gjør sitt til at folk kan ta vare på husene sine eller kulturminner generelt, samtidig som vi reagerer når noen i vinnings interesse går løs på klenodier. Vi klarer ikke å straffe oss ut av det å ta vare på norske kulturminner.

Kommunene har vel også hatt en rolle i det å ødelegge kulturminner ved å gi byggetillatelser i konflikt med kulturminnevern?

– Ja, og der har vi igjen mulighet for å drive kartlegging og se på og bli bevisst hvor det er kulturminner og hva et kulturminne er, sier Storberget og understreker at en aktiv kulturminnepolitikk er grunnlaget for at politiet også kan bekjempe kulturminnekriminalitet.

Norge har betydelig vedlikeholdsetterslep på verneverdige bygg, deriblant mange kirker. Det er vel også en form for ødeleggelse av kulturminner, å ikke ta vare på det man har?

– Det er spørsmål hva slags offentlig sektor vi egentlig skal ha. Skal vi ha en offentlig sektor som har råd til å drive med blant annet ikke-lovpålagte oppgaver og ta både ungdomskultur og også kulturminner på alvor?

– Dette er jo en av grunnene til at regjeringen ønsker å øke tilskuddene til kommunene så mye. Jeg mener det gir rom for at man kan drive det vedlikeholdet av offentlige bygg som er nødvendig, deriblant kulturminnene våre.

Så du vil slå et slag for bevaring av gamle bygg?

– Vi har altfor få katedraler i Norge til at vi kan la disse kulturminnene stå å forfalle. Det er praktfulle bygg og de skal vi ta vare på.

– Som et eksempel kan jeg til slutt nevne at når et maleri av kunstneren Monet nå i høst ble skadet under et tyveriforsøk i Orsay museum i Paris, så går franske myndigheter ved kulturministeren ut i mediene og reagerer med forferdelse og sier at det «er angrep på vår kultur og angrep på vår identitet». Det synes jeg er godt sagt og det viser hvordan man verdsetter kulturskatter i et land som har mange av dem.

Justisdepartementet

Justisdepartementet ble opprettet i 1818. Departementets har ca. 270 ansatte fordelt på syv avdelinger, analysestaben, statsrådsseksjonen og informasjonsenheten.

Justisministeren er departementets sjef og politiske leder. Han har to statssekretærer og en politisk rådgiver.

Justisdepartementets hovedmål er å sørge for at grunnleggende rettssikkerhetsgarantier blir opprettholdt og utviklet. Et overordnet mål er å sikre samfunnets og enkeltmenneskets trygghet.

Justisdepartementet hovedsatsingsområder:

  • redusert kriminalitet
  • trygghet og rettssikkerhet
  • åpenhet og demokrati
  • justisvesenets oppgaveløsning og service til publikum

Kilde: www.regjeringen.no


Sist oppdatert 07/04/2011