Fengselsstraff for ulvedrap

Ved Øvre Romerike tingretts dom av 26. september 2012 ble en mann dømt til fire måneders fengsel for å ha skutt en ulv i påstått nødverge, ved forsettlig overskridelse av nødvergeretten.

Tekst: Statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM  / aud.ingvild.slettemoen@politiet.no  //  Foto: Politiet

Dette er den første rettsavgjørelsen om nødvergefelling av ulv siden de gjeldende reglene om dette ble vedtatt ved endring av viltloven § 11 i 1993. Viltlovens regler om nødvergefelling av vilt til beskyttelse av bufe er videreført uten materielle endringer i naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum.

Innledning

Det har vært mange saker om nødvergefelling av både ulv og bjørn, men det er viktige forskjeller mellom artene, og rettspraksis om bjørn kan ikke uten videre overføres til saker om ulv. For det første har bjørn og ulv ulik grad av truethet på Norsk rødliste. Ulv er kategorisert som «kritisk truet», mens bjørn er i kategorien «sterkt truet», og ulv står derfor i en særstilling i norsk rovdyrforvaltning og lovgivning. Det innebærer at ulovlig uttak av ulv generelt er å anse som mer alvorlig enn ulovlig uttak av bjørn. (Jamfør Rt. 2002 s. 258 og 2005 s. 76 om at kategori av truethet er sentralt i straffutmålingen ved ulovlig felling av vilt.) For det andre dreier mye av rettspraksis om bjørn seg om nødverge til beskyttelse av person, hvor terskelen for felling i nødverge er lavere enn ved nødverge til beskyttelse av bufe. For det tredje har ulv og bjørn ulik adferd, og det er ikke mulig å foreta direkte sammenlikninger av fakta knyttet til dyrets adferd fra én art til en annen.

Ulv skadd Ulv skutt skan Ulv skutt skan

Veterinærrapporten viste at ulven var påskutt med en vinkel på mellom 3 og 10 grader i høyre side, det vil si nesten rett forfra, høyre bog. CT-scanningen på bilde i midten viser inngangsvinkelen til skuddet i bløtvevet, og skissen fra veterinær Schulze til høyre viser vinkelen på skuddene.

Oversiktsbilde av jussen – naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum

Naturmangfoldloven § 15 første ledd rammer ethvert uttak av ulv som ikke skjer enten i henhold til fellingstillatelse eller med hjemmel i naturmangfoldloven § 17 eller § 17a (om såkalt «nødverge»). Straffebestemmelsen er § 75, med tre års strafferamme. I denne saken påsto tiltalte at fellingen skjedde i en nødvergesituasjon i henhold til naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum om felling av vilt til beskyttelse av bufe.

Etter naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum må to vilkår være oppfylt.

Det første vilkåret er at rovdyret må være «under direkte angrep på bufe». Det er ikke tilstrekkelig at det er en realistisk mulighet for at situasjonen vil utvikle seg slik at et angrep vil komme. Det kreves at rovviltet faktisk er i ferd med å angripe bufeet, eller at et angrep er «umiddelbart forestående». Dette er slått fast i Rt. 2004 s. 1854 («grisebingedommen»), se særlig avsnitt 18. Hva som kreves for at det skal foreligge et «direkte angrep», vil måtte bero på en helhetsvurdering av situasjonen.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det foreligger et «direkte angrep». Det må i situasjonen være «påkrevet» å felle rovdyret for å avverge angrepet. (I naturmangfoldloven § 17 står vilkåret om at fellingen må være «påkrevet», i første punktum, men det er klart at dette gjelder også ved annet punktum. Se Inge Lorange Backers Naturmangfoldloven – Kommentarutgave fra side 151 siste avsnitt.) Dette betyr at man har plikt til å forsøke andre egnede tiltak for å avverge angrepet før man kan få rettigheten etter § 17 annet ledd til å felle viltet i nødverge. I Rt. 2004 s. 1854 avsnitt 13 er dette uttrykt slik: «Andre handlingsalternativer må fremstå som uaktuelle eller uhensiktsmessige.»

Det er ikke nødvendig å føre bevis for at slike andre midler ville ha lyktes, for eksempel at viltet ville ha latt seg skremme av et skremmeskudd (se Rt. 2005 s. 631 avsnitt 20). Poenget er at dersom det er tid og mulighet til andre aktuelle handlingsalternativer i situasjonen, må de forsøkes før man får rett til å felle viltet i nødverge.

Denne plikten til å forsøke å avverge angrepet på andre måter oppstår så snart man blir oppmerksom på situasjonen som kan utvikle seg til en nødvergesituasjon. Man kan altså ikke passivt la situasjonen utvikle seg til et direkte angrep uten for eksempel å avfyre skremmeskudd for å avverge dette, for deretter å argumentere med at det ikke var tid til skremmeskudd. I Eidsivating lagmannsretts dom av 29. september 1995 uttaler lagmannsretten følgende om kravet til at fellingen må være påkrevet: «I det ligger at hvis det er andre måter å komme unna situasjonen på, må de velges fremfor å fortsette et handlingsforløp som øker risikoen for at et angrep skal komme.»

Oversiktsbilde av åstedet

I denne saken skjedde fellingen av ulven på den domfeltes egen eiendom en tidlig morgen i august 2011. På oversiktsbildet av eiendommen, som ble benyttet som hjelpedokument under hovedforhandlingen, er sentrale punkter i terrenget samt avstandene mellom dem tegnet inn. Ulven ble felt ved punkt U på bildet. Mannen avfyrte skuddet fra huset, ved punkt S, cirka 84 m nordvest for ulven. 25 meter rett vest for punkt U var det en strøminnhegning, der mannen hadde fire sauer gående. Dette faktumet var uomtvistet.

Det sentrale spørsmålet i saken var hvilken fart og retning ulven hadde da den ble felt, og ut i fra det spørsmålet om hvorvidt det forelå en nødvergesituasjon eller ikke da mannen felte ulven.

Om etterforskingen

Pappulv
Aktor, statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen og etterforsker, politioverbetjent Stig Føyen med pappulven som ble brukt under rekonstruksjonen av saken.

Saken ble avdekket ved at mannen selv ringte politiet og meldte fra om hendelsen samme morgen. Romerike politidistrikt avhørte mannen samme dag. Senere ble det gjennomført flere avhør, med bistand fra ØKOKRIM. Mistenktes forklaring gikk ut på at ulven løp i full fart med retning vestover, rett mot mannens fire sauer, da han felte den, og at han felte ulven for å beskytte sauene.

Det ble innhentet en obduksjonsrapport om ulven fra Johan Schulze ved Veterinærinstituttet. Veterinærrapporten viste at ulven var påskutt med en vinkel på mellom 3 og 10 grader i høyre side, det vil si nesten rett forfra, høyre bog. Dette samsvarte ikke med mannens forklaring om at ulven hadde retning rett vestover, mot sauene, da den ble skutt. I henhold til resultatet av obduksjonen hadde ulven retning nesten rett nordover, rett mot posisjonen mistenkte felte skuddet fra.

ØKOKRIM tok på denne bakgrunnen inn saken og gjennomførte en taktisk rekonstruksjon av hendelsesforløpet, med bistand fra Kripos. Her ble hele hendelsesforløpet gjennomgått med lyd og bilde av at mistenkte forklarte og viste hendelsesforløpet. En pappulv i naturlig størrelse ble plassert ut på jordet der hvor han sa han observerte den på ulike tidspunkter i hendelsesforløpet.

ØKOKRIM innhentet også en sakkyndigvurdering fra Thomas Strømseth fra Høgskolen i Hedmark om ulvens adferd i slike situasjoner, herunder om hvordan ulven reagerer på gjerder, hvordan den oppfører seg på de ulike stadiene fra den blir oppmerksom på et mulig bytte og frem mot et angrep, og så videre. I tillegg ble det innhentet en sakkyndigvurdering fra Direktoratet for naturforvaltning om ulvebestanden i Norge og om myndighetenes forvaltning av den.

Befaring under hovedforhandlingen

Hendelsesforløpet ble gjennomgått flere ganger i detalj under hovedforhandlingen, både ved tiltaltes forklaring og avspilling av filmen fra rekonstruksjonen samt ved en befaring på åstedet hvor tiltalte igjen gjennomgikk og viste hendelsesforløpet.

Også under rettens befaring ble pappulven plassert i de ulike posisjonene i henhold til tiltaltes forklaring. Det benyttede våpenet ble også fremvist, og rettens medlemmer observerte stedet og pappulven gjennom kikkertsiktet. Videre viste tiltalte hvordan han tok ladegrep, siktet og trakk av (uten ammunisjon og sluttstykke i våpenet, selvsagt).

Hendelsen som beskrevet i tingrettens dom

Selve hendelsesforløpet tok få minutter og er beskrevet slik i tingrettens dom:

17. august 2011 omkring kl. 0600 sto tiltalte opp. Han gikk ut og så til sine fire sauer, som beitet i en strøminnhegning som var satt opp sørover fra gårdstunet langs vestsiden av vegen til gården. Alt var normalt. Cirka kl. 0905 gikk han ned trappen fra andre til første etasje i bolighuset. Han var iført skjorte og truse. Da han var midt i trappen, ropte [en person som bodde i huset] fra kjøkkenet, som lå i første etasje: «[navnet på tiltalte], nå kommer ulven og tar sauene dine.» Tiltalte gikk da raskt ned og bort til kjøkkenvinduet. I østkanten av et jorde sør for huset fikk han på omkring 80 meters hold se en ulv som sto med hodet høyt hevet. Han trodde ulven været sauene, som gikk og beitet i en strøminnhegning cirka 55 meter vest for ulven.

Ulven var en ikke-stasjonær, litt over ett år gammel hannulv, som var født i Aamäk-flokken som oppholder seg i grenseområdene mellom Dalarna og Värmland i Sverige. Derfra hadde den vandret ut. Det er vanlig at unge hannulver vandrer ut fra revirområder de er født i, for å finne eget revirområde og formere seg.

Tiltalte gikk raskt til våpenskapet, som han låste opp, og tok ut sin Tikka-rifle kaliber 6.5 med kikkertsikte samt et løst magasin og tre løse patroner Norma Rekrutt med hullspiss. Han gikk raskt mot utgangsdøra samtidig som han satte det tomme magasinet i rifla. Like før utgangsdøra kippet han på seg et par clogs som stod der. Ute gikk han bortover et overbygd gulv mot trappen, samtidig som han slapp en patron i rifla, som han holdt på skrå nedover slik at patronen skled over magasinet og inn i kammeret. Ved enden av gulvet mot trappen stoppet han opp samtidig som han slo opp blikket.

Han fikk da se ulven, som hadde beveget seg nærmere der sauene gikk og beitet. Han forklarte at ulven, som nå hadde senket hode, tok seg raskt frem i retning mot sauene. Retten skal komme nærmere tilbake til ulvens fart og retning og tiltaltes nærmere forklaring på dette punktet.

Han bestemte seg for å felle ulven for å hindre at den skulle ta sauene. Han presset sluttstykket i fremre stilling slik at patronen festet seg i kammeret, og løftet rifla i skytestilling. Han fikk raskt synet av ulven i kikkerten. Han oppfattet ulvens fart som så stor at han måtte sikte foran ulven for å treffe den. Han flyttet siktet like foran ulven og trakk av. Han så ulven falle med én gang. Skuddet traff ulven høyt på høyre side like bak bogen. […] Ulven døde tilnærmet momentant. Den ble liggende om lag 25,5 meter fra strømgjerdet.

Rettens vurderinger av de objektive vil­kårene for nødverge

Tingretten fant enstemmig at sauene objektivt sett ikke var under direkte angrep da ulven ble felt, og at det derfor faktisk ikke forelå en nødvergesituasjon. Retten la vesentlig vekt på at det var et elektrisk gjerde mellom ulven og sauene, og at ulver er skeptiske til slike menneskelige installasjoner og normalt ikke vil krysse et slikt strømgjerde frivillig.

Retten fant det bevist at ulven idet skuddet ble avfyrt, hadde forparten vendt nær opp mot der tiltalte stod og skjøt fra, nordøst for der sauene gikk og beitet. Retten la vekt på forklaringen fra veterinær Schulze, som under hovedforhandlingen viste bilder fra en CT-scanning av skuddkanalen i dyret.

Når det gjelder farten, la retten til grunn at ulven beveget seg med omtrent 10 km/t da den ble skutt. Retten viste her blant annet til at ulven da den ble skutt, hadde retning nordover, og ikke mot sauene, og at dette betyr at ulven ikke var i en angrepsfase da den ble skutt, men at den var i en fase hvor den var i ferd med å få oversikt over situasjonen før et eventuelt angrep, for eksempel ved å søke etter et sted i gjerdet den kunne krype under. Her vil jeg også nevne at det fulgte av tiltaltes forklaringer at ulven brukte omtrent 5–7 sekunder på de 14 meterne fra punkt 2 til punkt 1. Dersom man regner på det, viser det også at ulven hadde en fart på mellom cirka 10 og 12 km/t.

Når det gjelder plikten til å forsøke andre aktuelle handlingsalternativer, viste retten til at tiltalte kunne ha åpnet vinduet og forsøkt å skremme ulven med én gang han oppdaget den gjennom vinduet, at han kunne ha forsøkt å skremme ulven med tilrop idet han gikk ut av døra, og til sist at han kunne ha skutt varselsskudd, hvilket det var tid og anledning til. Retten la her vekt på at tiltalte er en meget erfaren skytter og jeger.

Rettens vurderinger av det subjektive

Rettens flertall (meddommerne) fant at tiltalte ikke var uaktsom når han likevel oppfattet situasjonen slik at ulven var i ferd med å angripe sauene, blant annet fordi ulvens retning kunne ha skiftet uten at tiltalte oppfattet det, før han skjøt. Mindretallet (fagdommeren) mente derimot at tiltalte ut i fra ulvens fart og retning forsto at det ikke var et direkte angrep. Mindretallet viste blant annet til at ulven, om den plutselig hadde endret fartsretning, måtte ha hatt nokså moderat fart.

En enstemmig tingrett fant det imidlertid hevet over tvil at tiltalte hadde forsett om at det ikke var påkrevet å felle ulven, og at det derved forelå en forsettlig overskridelse av nødvergeretten. Flertallets vurdering av dette, som også mindretallet sluttet seg til, var følgende:

Tiltalte var klar over at han hadde handlingsalternativer. Han kunne ha ropt og skutt varselsskudd – han funderte endog over at ulven ikke reagerte på lyder fra døra da han gikk ut, og på lyder fra lading av våpenet. Tiltalte, som har jaktet over tid, vet at ville dyr ofte påvirkes av lyd. Jegere må i mange situasjoner være særlig oppmerksomme for å unngå å skremme vilt. Som jeger var han generelt klar over hvordan varselsskudd kan virke på vilt. Strømseth forklarte at varselsskudd lett påvirker ulv, selv under direkte angrep. Selv om ulven var kun cirka 25 meter fra der sauene beitet, så kunne tiltalte forholdsvis raskt, etter varselsskudd, ladet og eventuelt rettet skudd. Ved vurderingen kommer det inn at tiltalte har omfattende erfaring som skytter og jeger.

Straffutmålingen

Tingretten mente at handlingen hadde voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, og at overtredelsen derfor var grov, jamfør naturmangfoldloven § 75 andre ledd, og viste til at ulven er en kritisk truet art i Norge (jamfør Norsk rødliste), og at fellingen skjedde i den såkalte «ulvesonen», hvor ulven har et særlig vern. Retten viste dessuten til at den lille ulvestammen er svært påvirkelig for avgang, og at det derfor er særlig viktig at forvaltningsregimet følges strengt. Videre la retten vekt på at overtredelsen skjedde forsettlig.

Retten mente at overtredelsen i utgangspunktet tilsa en straff på seks måneder, under henvisning til Høyesteretts praksis ellers på miljøområdet, blant annet Rt. 2005 s. 68 («generalklausuldommen») og Rt. 2012 s. 10, som omfatter viktige prinsipielle uttalelser om behovet for en streng reaksjon på miljøområdet.

Tingretten anså det som formildende at tiltalte selv meldte fra om hendelsen, selv om det var en noe økt oppdagelsesrisiko som følge av at det var andre personer til stede under fellingen. (Disse personene møtte av forskjellige grunner ikke som vitner under hovedforhandlingen.) På denne bakgrunnen ble straffen satt til fengsel i 120 dager, samt tap av retten til jakt og fangst i to år og inndragning av våpenet.


Sist oppdatert 30/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: