Høyesterett

Spørsmål om felling av totalfredet hønsehauk var straffri, fordi den ble foretatt i nødverge for en høne

HR-2014-497-A

Saken gjaldt spørsmål om felling av totalfredet hønsehauk var straffri, fordi den ble foretatt i nødverge for en høne, jf. naturmangfoldloven § 75, jf. § 15 og § 17 andre ledd andre punktum. Tingretten mente at avliving i medhold av § 17 andre ledd andre punktum bare kunne skje når det «må anses påkrevd» for å verne dyr som nevnt i bestemmelsen, og kom til at dette kravet ikke var oppfylt i denne saken. Lagmannsretten var enig i tingrettens tolkning av naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum, men kom til at avlivingen av hønsehauken var påkrevd. Hovedspørsmålet for tingretten og lagmannsretten var derfor grensen for når avliving «må anses påkrevd», og hvilke handlingsalternativer som eventuelt må være vurdert og uttømt før unntaksregelen i § 17 kommer til anvendelse. Dette spørsmålet ble for eksempel ikke behan­dlet direkte hønsehaukdommen i Rt-1997-1341 etter den gamle viltlovens § 11 andre ledd.

Lovendringen fra viltlovens § 11 andre ledd til naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum ble avgjørende for Høyesterett i denne nye hønsehauksaken. Naturmangfoldlovens nødvergebestemmelse har fått en annen ordlyd enn i den gamle viltloven. Høyesterett uttaler at naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum reiser spørsmål om det kan innfortolkes et krav i loven om at felling «må anses påkrevd» for å verne dyr som er nevnt i bestemmelsen, herunder fjørfe.

Høyesterett la til grunn at ordlyden ikke oppstiller et slikt vilkår, og at bestemmelsen heller ikke inneholder noen henvisning til andre ledd første punktum der dette vilkåret er inntatt. Om det kunne innfortolkes et slikt tilleggsvilkår slik både tingretten og lagmannsretten hadde gjort, måtte vurderes på bakgrunn av kravet om at ingen kan straffes uten hjemmel i lov, slik dette er forankret i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Høyesterett viser til at det i nyere høyesterettspraksis er foretatt innstramning av kravet til presis gjengivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelser. Videre viser Høyesterett til at Grunnloven § 96 stiller samme krav til klarhet til angivelse av det straffbare forholdet som EMK artikkel 7, jf. Rt. 2012 s. 313 avsnitt 29.

Høyesterett kom etter dette til at verken ordlyden i § 17 andre ledd andre punktum eller bestemmelsen lest i sammenheng, talte for at det kunne innfortolkes tilleggsvilkår om at avlivingen «må anses påkrevd» for å verne dyr som nevnt i bestemmelsen. Hva som eventuelt var måtte ha vært lovgivers intensjon, var da uansett – på bakgrunn av lovkravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 slik dette er tolket i nyere høyesterettspraksis – ikke avgjørende. Høyesterett uttaler at dersom loven ved en glipp har blitt annerledes enn uttalt, måtte dette rettes opp ved lovendring. Tingrettens og lagmannsrettens behandling av spørsmålet om avlivingen måtte anses påkrevd var etter dette unødvendig og basert på en uriktig lovforståelse. Tiltalte var imidlertid frifunnet av lagmannsretten, og anken ble etter dette å forkaste.


Sist oppdatert 07/10/2014




PDF av nyeste Miljøkrim: