Høyesterett

Sist oppdatert 10.04.2014

Spørsmål i tilknytning til fiskevernsonen ved Svalbard samt forholdet til EMK P 7-4.

Høyesteretts kjennelse av 27. november 2006.

Saken gjaldt anke fra to spanske fiskebåtskippere som var botlagt for ikke å ha ført fagstdagbok av torsk og, for den enes vedkommende, også feilrapportering av torsk fanget i fiskevernsonen ved Svalbard. Høyesterett behandlet også anken fra rederiet som på grunn av disse forholdne var dømt til inndragning. Ankesaken reiser flere spørsmål i tilknytning til fiskevernsonen ved Svalbard, forholdet til Svalbardtraktaten, samt forholdet til EMK protokoll 7, artikkel 4 nr. 1. Saken er nærmere omtalt i artikkelen: «Fiskevernsonen ved Svalbard og forholdet til EMK» på side 24 i dette nummeret av Miljøkrim.

Avlivning av dyr – spørsmål om en sedvanlig metode for slakting av tamrein er i strid med dyrevernloven § 9.Rt 2006 s. 1453

En reineier hadde vinteren 2004 avlivet minst 33 reinsdyr på sedvanelig måte. Det innebærer å fange dyret med lasso, binde det i scooteren, skyte det i hodet med salongrifle kaliber 22 på 3-5 meters avstand og, om nødvendig, stikke det med kniv i nakken før en tapper det for blod.

I en uttalelse fra Mattilsynet la de til grunn at flere av dyra ikke hadde vært bedøvet etter at de var skutt, og dermed hadde de lidd «i utrengsmål». Lagmannsrettens frifinnende dom (de tre fagdommerne i lagmannsretten mente at reineieren var skyldig) ble opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Etter dyrevernloven er det nok med fare for at dyr lider, og det må vurderes om liding blir påført "i utrengsmål".

En ren tilvisning til sedvane er ikke nok. Det kunne ikke utelukkes at avlivingsmetoden innebar en ikke rent liten fare for at reinsdyra kom til å lide. Skulle eventuell sedvane vurderes mot ILO-konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk § 8 nr. 2, som Høyesterett ikke tok opp slik saken stod, ville det reise spørsmål om å nytte unntaket for «grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden».

Dyrevernloven – beiteområde truet av ulv

Høyesteretts dom av 8. september 2006 (sivil sak)

En dyrevernsnemnd traff i 2002 vedtak som blant annet innebar at sau måtte holdes borte fra et nærmere angitt beiteområde som var truet av ulv. Det ble bestemt at vedtaket skulle bli stående inntil ulvene var felt eller det ble bekreftet at det ikke var ulv i området. Saueeiere som ble rammet ble påført store utgifter og ulemper ved at dyrene måtte beite på områder nede i bygda. Selv om de ulvetruede beiteområdene lå utenfor forvaltningsområdene for ynglende ulv, gikk det tre beitesesonger før ulven var tatt ut av området. Dette skyldtes at en for tidlig felling ville vanskeliggjøre utviklingen av en bærekraftig ulvestamme. I hele denne perioden var saueeierne, avskåret fra å benytte utmarksområdene til beite som følge av dyrevernsnemndas vedtak.

Saueeierne gikk til søksmål mot staten og krevde dyrevernsnemndas vedtak kjent ugyldig samt erstatning for økonomisk tap.

Tingretten tilkjente erstatning men i lagmannsretten ble staten frifunnet. Høyesterett fant at vedtaket var ugyldig og tilkjente slik erstatning som tingretten hadde gjort. Høyesterett uttalte at bestemmelsene i daværende dyrevernlov § 24 tredje ledd, jf. § 2 ikke ga dyrevernnemnda hjemmel til å beslutte og deretter opprettholde vedtaket om beiteforbud. I realiteten var det naturfredningshensyn og ikke dyrevernhensyn som var årsaken til at beiteforbudet ble stående ved lag. Man var da utenfor dyrevern-lovens ordning med offentlige pålegg for dyreeierens egen regning. Staten bestred ikke at saueeierne, om vedtaket ble kjent ugyldig, hadde krav på erstatning.