Illustrasjonsbilde

Tekst: statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, Økokrim / Foto: John Petter Reinertsen

Straffeloven 2005 viderefører langt på vei prinsippene om rettsvillfarelse fra straffeloven 1902, men altså med enkelte endringer det er viktig å være kjent med. Du kan lese om rettsvillfarelse etter straffeloven 1902 i artikkelen «Rettsvillfaring i miljøsaker» av Hans Tore Høviskeland i Miljøkrim nr. 2/2012.

2. Begrepene «rettsvillfarelse», «rettsuvitenhet», «normvillfarelse» og «situasjonsvillfarelse»

2.1. Forholdet mellom §§ 42 og 57 i straffeloven 1902

Uvitenhet om rettslige forhold har tradisjonelt vært inndelt i «normvillfarelse» («egentlig rettsvillfarelse») og «situasjonsvillfarelse» («uegentlig rettsvillfarelse»). Bare den egentlige rettsvillfarelsen er omfattet av straffeloven 1902 § 57, hvor rettsvillfarelsen i henhold til rettspraksis medfører straffrihet bare hvis den er «unnskyldelig». Den uegentlige rettsvillfarelsen følger reglene om faktisk villfarelse i straffeloven 1902 § 42.

Normvillfarelse går ut på uvitenhet om innholdet i rettsregler. Situasjonsvillfarelse, derimot, er uvitenhet om at en handling strider mot rettsreglene, fordi man er i villfarelse om rettslige forhold som er avgjørende for straffbarheten («prejudisielle rettsforhold»).

I mange saker vil grensen mellom de ulike formene for villfarelse være avgjørende for hvilket skyldkrav som gjelder. For situasjonsvillfarelsen gjelder etter straffeloven 1902 § 42 det vanlige skyldkravet i det aktuelle straffebudet, slik at når skyldkravet er forsett, vil en uaktsom situasjonsvillfarelse medføre frifinnelse etter straffeloven 1902. Dersom skyldkravet bare er uaktsomhet, vil imidlertid en uaktsom situasjonsvillfarelse ikke medføre frifinnelse. Normvillfarelse reguleres derimot av straffeloven 1902 § 57, hvor kriteriet «unnskyldelig» innebærer en streng aktsomhetsvurdering, slik at det skal helt spesielle omstendigheter til for at en normvillfarelse skal anses som unnskyldelig.

I straffeloven 1902 er sondringen mellom disse to formene for villfarelse derfor av stor betydning når skyldkravet i straffebudet er forsett. På miljøområdet er skyldkravet i de fleste tilfeller simpel uaktsomhet, og skillet mellom §§ 57 og 42 – og dermed skillet mellom normvillfarelse og situasjonsvillfarelse – er av mindre betydning. I Rt. 1971 s. 929 og Rt. 1977 s. 391 gir Høyesterett uttrykk for at når skyldkravet i det aktuelle straffebudet er uaktsomhet, vil skillet mellom faktisk og rettslig villfarelse ikke ha betydning, ettersom spørsmålet om uaktsomhet da uansett bedømmes på samme måte. Se om dette også i Johs. Andenæs' Alminnelig strafferett.

2.2. «Rettsuvitenhet» i straffeloven 2005 § 26 omfatter både normvillfarelse og situasjonsvillfarelse

Straffeloven 2005 regulerer villfarelse om rettslige forhold i § 26 og uvitenhet om faktiske forhold i § 25. Samtidig endres begrepsbruken fra «rettsvillfarelse» til «rettsuvitenhet». Denne endringen i begrep bruken markerer også en endring i begrepets innhold, ved at reguleringen av rettsuvitenhet i straffeloven 2005 § 26 omfatter både normvillfarelse og situasjonsvillfarelse. Med andre ord er situasjonsvillfarelsen «flyttet» fra reglene om faktisk villfarelse til reglene om rettslig villfarelse. Likevel legger forarbeidene opp til at det fortsatt vil være av betydning å sondre mellom de to formene for rettsuvitenhet, fordi krav­et til aktsomhet skal variere etter hva slags retts­uvitenhet det dreier seg om. Forarbeidenes signaler er i korte trekk at det skal mer til for å frifinnes ved en normvillfarelse enn ved en situasjonsvillfarelse.

I saker hvor skyldkravet i straffebudet er simpel uaktsomhet, vil det, på samme måte som før, fortsatt være av mindre betydning om det dreier seg om rettsuvitenhet (som reguleres av § 26) eller faktisk uvitenhet (som reguleres av § 25).

2.3. Noen avklaringer om grensen mellom rettsuvitenhet (§ 26) og faktisk uvitenhet (§ 25)

Forarbeidene til straffeloven 2005 bidrar til en viss avklaring (og noen endringer) når det gjelder hva som skal regnes som rettsuvitenhet, og hva som skal regnes som faktisk uvitenhet.

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) på side 430 fremgår det at Straffelovkommisjonen la til grunn at følgende praktisk viktige former for villfarelse skal bedømmes som rettsuvitenhet:

  • villfarelse om rettslige virkninger av en rettslig eller administrativ avgjørelse i en enkeltsak eller av en privatrettslig disposisjon
  • villfarelse om særrettigheter til jakt og fiske (ansett som faktisk villfarelse etter straffeloven 1902)
  • villfarelse om allemannsrett til jakt og fiske
  • villfarelse om innholdet i en bevilling eller avtale der misforståelsen ikke skyldes rent språklige forhold

Samme sted fremgår at det skal bedømmes som faktisk uvitenhet dersom vedkommende har vært «uvitende om eksistensen av en bevilling eller en avtale» eller «har misforstått innholdet av bevillingen eller avtalen pga. rent språklige feiltakelser».

I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 8.13 på side 300 uttales om § 26:

Dette vil føre til at uvitenhet om hvor grenser i terrenget går, og om at man ikke har en særrett, tillatelse eller allmenningsrett, heretter vil bli bedømt som rettsuvitenhet som bare fører til frifinnelse dersom den er aktsom, jf. straffeloven 2005 § 26.

3. Aktsomhetsnormen ved rettsuvitenhet

3.1. Aktsomhetsnormen ved anvendelse av straffeloven 1902 § 57

Etter straffeloven 1902 § 57 gjelder en streng aktsomhetsvurdering, slik at det skal helt spesielle omstendigheter til for at en normvillfarelse skal anses som unnskyldelig og føre til frifinnelse.

På miljøområdet gjelder generelt en særlig streng aktsomhetsnorm, på grunn av interessene straffebudene skal verne. Se blant annet Rt. 2002 s. 1368 og Rt. 2011 s. 631 avsnitt 39.

Når det gjelder rettslig villfarelse på miljøområdet, har Høyesterett også presisert at det gjelder en særlig streng aktsomhetsnorm. Se blant annet Rt. 1992 s. 8.

3.2. Straffeloven 2005 § 26 viderefører i utgangspunktet det samme kravet til aktsomhet som i straffeloven 1902 § 57

Etter straffeloven 2005 § 26 skal handlingen straffes dersom uvitenheten om rettsregler er «uaktsom». Det fremgår av forarbeidene at departementet foreslo å bruke begrepet «uaktsom» i stedet for begrepet «unnskyldelig», for på den måten å signalisere at «det tas sikte på en viss justering av aktsomhetskravet når det gjelder rettsuvitenhet» (jf. Ot.prp. nr. 90 s. 237 første spalte). Det er imidlertid ikke lovgivers hensikt å foreta noen generell justering av det kravet til aktsomhet som gjelder i utgangspunktet. Når forarbeidene leses i sammenheng, fremgår det at tanken bare er å åpne for en lemping av kravet til aktsomhet i noen spesielle situasjoner, som beskrives nærmere i forarbeidene. I forbindelse med prosedyre for domstolene er det derfor viktig å være oppmerksom på at enkeltstående sitater fra forarbeidene som er tatt ut av sin sammenheng, kan gi et skjevt bilde av hva lovgiver har ment å signalisere.

På side 18 i heftet Nytt i ny straffelov (våren 2005) sammenfatter Magnus Matningsdal signalene i forarbeidene som følger:

Når forarbeidene leses samlet, viser de at det for øvrig er forutsatt omtrent samme praktisering av aktsomhetskravet som tidligere. Fra dette gjøres en reservasjon i tilfeller «hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet», jf. Ot.prp. (2003–2004) s. 236. Dette bekreftes av oppsummeringen i de spesielle motivene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 429.

Oppsummeringen i Ot.prp. nr. 90 s. 429 lyder slik:

I redegjørelsen over gjeldende rett foran er det gitt en oversikt over forhold som kan gjøre at rettsuvitenheten er unnskyldelig. Både særegne omstendigheter som knytter seg til lovbryteren, og lovreguleringen kan få betydning. Bedømmelsen må baseres på en totalvurdering, hvor det avgjørende er om lovbryterens adferd etter forholdene må betegnes som forsvarlig.

Rettsuvitenheten vil, som etter gjeldende rett, bare kunne utelukke straffeskyld i den utstrekning den gjør handlemåten forsvarlig, jf. avgjørelsen i Rt. 1986 s. 1095.

3.3. Endringer og nyanseringer når det gjelder skyldkravet

Straffeloven 2005 § 26 medfører likevel noen endringer og nyanseringer når det gjelder skyldkravet ved ulike former for rettsuvitenhet, som man bør være oppmerksom på.

For det første innebærer § 26 en prinsipiell endring av skyldkravet ved situasjonsvillfarelse («uegentlig rettsvillfarelse») når straffebudet krever forsett. Når situasjonsvillfarelse etter straffeloven 1902 ble bedømt som faktisk villfarelse, måtte forsettet omfatte den aktuelle situasjonen – slik at en uforsettlig (uaktsom) villfarelse medførte frifinnelse. Når situasjonsvillfarelse etter straffeloven 2005 skal bedømmes etter § 26, gjelder ikke lenger det samme kravet om forsett i slike saker, siden § 26 bare krever uaktsomhet. Situasjonsvillfarelsen er altså «løftet ut av» kravet til forsett. Når skyldkravet bare er uaktsomhet – slik som i de fleste straffebudene på miljøområdet – er denne endringen av liten betydning. For etter straffeloven §§ 240 og 242 (tidligere § 152 b), der skyldkravet er grov uaktsomhet eller forsett, kan den derimot være viktigere.

Skillet mellom situasjonsvillfarelse og normvillfarelse vil fortsatt være av betydning  i vurderingen av kravet til subjektiv skyld, fordi forarbeidene forutsetter at skyldkravet skal kunne praktiseres ulikt for de to formene for villfarelse. Se punkt 3.4 nedenfor.

Den andre endringen man bør merke seg, er at § 26 innebærer en viss oppmykning av skyldkravet ved rettsuvitenhet i tilfeller der lovgiveren burde ha gjort mer for å hindre rettsuvitenheten. Se punkt 3.5 nedenfor.

3.4 Betydningen av sondringen mellom situasjonsvillfarelse og normvillfarelse for aktsomhetskravet etter § 26

Forarbeidene til § 26 gir uttrykk for at aktsomhetsnormen kan være lempeligere for situasjonsvillfarelse. I Ot.prp. nr. 90 s. 237 annen spalte uttales blant annet:

Dagens rettstilstand, der valget av regler beror på om man står overfor den ene eller andre typen rettsvillfarelse, krever at det trekkes en noe kunstig grense mellom de to formene for rettsvillfarelse. Dersom all rettsvillfarelse bedømmes etter de samme reglene, kan det i stedet tas hensyn til graden av situasjonsvillfarelse i aktsomhetsvurderingen.

(…)

Enkelte former for rettsvillfarelse knytter seg så nært til villfarelse om gjerningsinnholdet i straffebudet at slektskapet med faktisk villfarelse er vel så sterkt som slektskapet med annen rettsvillfarelse.

Videre nederst i andre spalte på side 237 og første spalte på side 238 uttales:

Særtrekkene ved situasjonsvillfarelse som gjør slik villfarelse mindre straffverdig enn annen rettsvillfarelse, kan det tas hensyn til ved at villfarelse med slike trekk lettere anses som aktsom. Dersom villfarelsen tross alt må regnes som uaktsom, kan det ved rettsvillfarelse med innslag av situasjonsvillfarelse lettere foreligge «særlige grunner» som gjør at gjerningspersonen kan unngå at det utmåles straff.

Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt sett ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til domstolene å vurdere – på bakgrunn av faktum i den enkelte sak – om det er grunn til å justere grensene noe.

Kommentaren her om «særlige grunner som gjør at gjerningspersonen kan unngå at det utmåles straff», knytter seg til de nye reglene i § 61 om straffutmålingsfrafall.

Disse uttalelsene fra Ot.prp. nr. 90 er nyansert og oppsummert i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) pkt. 8.13 s. 300:

Samtidig er aktsomhetskravet ved rettsuvitenhet lempet noe i den nye straffeloven. Ved aktsomhetsvurderingen etter den nye bestemmelsen om rettsuvitenhet kan det tas hensyn til graden av situasjonsvillfarelse, og da slik at aktsomhetsnormen justeres noe ned i disse tilfellene i forhold til tilfeller av såkalt egentlig rettsvillfarelse. Situasjonsvillfarelse skal etter de nye reglene generelt sett ikke bedømmes strengere enn etter de gamle reglene, men det ligger til domstolene å vurdere om grensene bør justeres noe, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 238.

Forarbeidenes drøftelser her synes å være basert på en uuttalt forutsetning om at skyldkravet er forsett, slik at sondringen mellom faktisk og rettslig uvitenhet generelt er avgjørende for hvilket skyldkrav som gjelder. Tankegangen synes å være at når uvitenheten har stor likhet med faktisk uvitenhet, skal det mer til for at en lovbryter som bare har vært i en uaktsom situasjonsvillfarelse, bør dømmes til straff. Når skyldkravet er uaktsomhet, er en slik tankegang ikke like relevant. Det er da vanskelig å se hvorfor det skal gjelde et lempeligere aktsomhetskrav ved situasjonsvillfarelse enn ved den rene normvillfarelse, eller at det skal være mer nærliggende å anvende straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61. Men disse spørsmålene vil antakelig bli avklart gjennom rettspraksis.

3.5. Om signalene i forarbeidene om demping av aktsomhetskravet i visse tilfeller

3.5.1. Utgangspunktet om at befolkningen forventes å være kjent med «de alminnelige samlivs­regler» og «særreglene som gjelder innenfor et område eller en virksomhet som man ønsker å drive»

Forarbeidene tar utgangspunkt i at det er rimelig å kreve at befolkningen kjenner til «de alminnelige samlivsregler» i samfunnet og «særreglene som gjelder innenfor et område eller en virksomhet som man ønsker å drive», slik at rettsuvitenhet her normalt ikke skal føre til frifinnelse.

Når det gjelder «særreglene som gjelder innenfor et område eller virksomhet som man ønsker å drive», uttales på side 236 i Ot.prp. nr. 90 at for den som ikke følger rettsreglene, «er det rimelig at han straffes til tross for rettsuvitenheten». Det er i tråd med gjeldende rett før straffeloven 2005, hvor det også gjaldt en streng plikt til å sette seg inn i hva som kreves når man utøver en aktivitet eller virksomhet, ikke minst på miljøområdet.

Når det gjelder de alminnelige samlivsreglene, viser forarbeidene til at dette er regler som er godt kjent for de fleste, selv om få har kjennskap til den mer detaljerte utformingen av straffebudene, og bruker som eksempel forbudene mot legemskrenkelser og eiendom, jf. Ot.prp. nr. 90 s. 236 annen spalte.

De mest alvorlige tilfellene av miljøkriminalitet gjelder ofte brudd på særreglene som gjelder innenfor et område eller en virksomhet som man ønsker å drive, for eksempel i forbindelse med næringsvirksomhet, jakt og fiske, bygging eller andre inngrep i naturen, innførsel av fremmede arter av planter og dyr til Norge mv. For øvrig kan det i dag ikke være noen tvil om at miljøretten hører til de alminnelige samlivsregler. Miljøkriminalitet og betydningen av å ivareta miljøet er i dag velkjente temaer som ofte er omtalt i media, ikke minst i forbindelse med miljøstraffesaker. Allmennheten er også godt kjent med det generelle hensynet til vern av miljøet og vet at aktiviteter som gjør inngrep i miljøet, er lovregulert.

I Rt. 2011 s. 10 avsnitt 17 uttalte Høyesterett at «en forsvarlig forvaltning av naturen forutsetter at befolkningen etterlever gjeldende reguleringslovgivning». Saken gjaldt straffutmåling i en sak om plan- og bygningsloven av 1985, men Høyesteretts prinsipielle uttalelse er også et uttrykk for at en forsvarlig forvaltning av naturen forutsetter at det kreves av borgerne at de undersøker lovligheten av aktiviteter som kan påvirke miljøet.

3.5.2 Signalene i Ot.prp. nr. 90 om at aktsomhetskravet skal dempes «der myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet»

Det fremgår av forarbeidene at lovgiver tar sikte på at straffeloven 2005 § 26 vil dempe aktsomhetskravet ved rettsvillfarelse for tilfeller der myndighetene «ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet», jf. Ot.prp. nr. 90 s. 429, i spesialmerknadene til § 26:

Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes noe, i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet. Det kan særlig gjelde når regelen er unødvendig uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere om en regelendring på et tidligere regulert område.

Nederst i første spalte på side 236 i Ot.prp. nr. 90 uttales videre om dette:

Sett fra borgernes side kan rettsuvitenhet henge sammen med at reglene har fått en unødig uklar utforming som skaper tolkingstvil. Rettsuvitenhet kan også henge sammen med at det er gjort lite for å spre informasjon om de aktuelle reglene. Et utslag av den sist nevnte betraktning er bestemmelsen i forvaltningsloven § 39, som gjør at en forskrift ikke kan anvendes til skade for en person dersom den ikke er forsvarlig kunngjort, med mindre vedkommende faktisk kjente til forskriften.

I annen spalte på side 236 skriver departementet videre:

Etter departementets mening kan det være grunn til å legge noe større vekt på om myndighetene burde ha gjort mer for å utforme regelverket på en klar måte og spre informasjon om reglene når domstolene skal vurdere om en rettsvillfarelse er unnskyldelig. Dette må likevel ikke medføre at borgeren fristes til å balansere «på kanten av loven» eller handle på tvers av regelverkets formål i ly av en uklarhet i regelen enda formålet i loven er klart nok. Men er reglene utformet og informert om i tråd med prinsippene foran, vil det vanligvis ikke være urimelig å kreve kjennskap til reglene.

3.5.3 Om rettsvillfarelse når reglene er «unødvendig uklart utformet» – forholdet til prinsippene i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7

I henhold til lovskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 gjelder det strenge krav til utformingen av lover og forskrifter. I rettspraksis etter 2005 har Høyesterett også innskjerpet dette lovskravet. I Rt. 2009 s. 780 avsnitt 21 uttalte Høyesterett:

For at hjemmelskravet i EMK artikkel 7 skal være oppfylt, må (...) beskrivelsen være så klar at det i de fleste tilfeller ikke er tvil om hvorvidt handlingen omfattes av bestemmelsen, se storkammerdom 15. november 1996 i saken Cantoni mot Frankrike avsnitt 32.

Se også om lovskravet i Rt. 2010 s. 481 og Rt. 2012 s. 313. I Rt. 2014 s. 238 viser Høyesterett til at det i nyere høyesterettspraksis er foretatt en innstramning av kravet til presis beskrivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen.

Når en bestemmelse er utformet i tråd med prinsippene i EMK artikkel 7, om at beskrivelsen må være «så klar at det i de fleste tilfeller ikke er tvil om hvorvidt handlingen omfattes av bestemmelsen», kan det neppe hevdes at myndighetene ved utformingen ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet. Ot.prp. nr. 90 nevner ikke at Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 allerede beskytter mot domfellelse når reglene ikke er tilstrekkelig klare og presise. Det har neppe vært lovgivers mening at reglene om rettsuvitenhet i straffeloven § 26 skal innebære en skjerping av lovskravet som går utover det som kreves etter EMK og Grunnloven. I den grad det var departementets tanke da proposisjonen ble fremmet i 2005 å styrke hensynet til forutberegnelighet gjennom å skjerpe kravene til lovgivningen, har det allerede skjedd gjennom de senere årenes høyesterrettspraksis om lovskravet.

Forarbeidenes uttalelser om at rettsuvitenhet skal kunne føre til frifinnelse dersom regelverket er «unødvendig uklart utformet», vil nok derfor i praksis ikke få selvstendig betydning utover det som uansett følger av Grunnloven § 96 og EMK.

3.5.4 Om rettsvillfarelse når «det ikke er truffet tiltak for å informere om en regelendring på et tidligere regulert område» eller «det er gjort lite for å spre informasjon om de aktuelle reglene

Kravene til kunngjøring av lover og forskrifter følger av lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend samt forvaltningsloven § 38. Justisdepartementet har neppe ment å innføre en generell skjerping av kravet til kunngjøring av lover og regler gjennom de ovennevnte uttalelsene i forarbeidene. Forarbeidene synes likevel å legge til grunn at norske domstoler i spesielle tilfeller skal kunne oppstille ytterligere krav til kunngjøring og informasjon, utover lovens krav, som vilkår for at et straffebud skal kunne danne grunnlag for straff.

Domstolsskapte, ulovfestede prinsipper med krav til myndighetene om kunngjøring og informasjon utover det som følger av lov om Norsk Lovtidend og forvaltningsloven, vil innebære en ny form for rettsliggjøring av myndighetenes skjønn når det gjelder behovet for mer generell informasjonsvirksomhet. Det vil være opp til domstolene å ta stilling til invitasjonen i forarbeidene til å etablere slike krav til myndighetene.

Det er grunn til en viss bekymring for hva det eventuelt kan innebære av økt ressursbruk i straffesaksbehandlingen hvis det skal legges opp til omfattende bevisførsel om hvorvidt en regel krevde særlige informasjonstiltak, og hvilke tiltak myndighetene eventuelt skulle ha iverksatt. Myndighetenes vurderinger av behovet for spesielle informasjonstiltak må generelt skje med utgangspunkt i et bredere bilde, og ikke med utgangspunkt i en enkelt konkret sak. Det samme må da også gjelde domstolenes vurdering av om myndighetene «burde ha gjort mer» når det gjelder slike informasjonstiltak. En slik vurdering kan derfor ikke gjøres med utgangspunkt i situasjonen til en enkelt tiltalt.

Signalene i forarbeidene om en slik domstolsskapt rettsliggjøring av kravene til informasjon og kunngjøring av nye lover og forskrifter kan likevel tilsi at myndighetene i forbindelse med innføring av nye forbud samtidig vurderer behovet for informasjonstiltak og drøfter dette i forarbeidene til nye lover. På miljøområdet kan det uansett være god grunn for myndighetene til å gjøre slike vurderinger. Hvis det for eksempel ble innført et forbud mot å plukke hvitveis, liljekonvall eller blåbær, ville det ikke være urimelig å kreve at myndighetene foretok seg noe mer enn den vanlige kunngjøringen for å gjøre det nye forbudet kjent. For eksempel kunne de ha sendt ut en pressemelding om forbudet som samtidig informerte om hvorfor hensynet til miljøet krever at disse artene må ha en særlig beskyttelse. En slik praksis vil uansett kunne ha mange fordeler når det gjelder den generelle allmennprevensjonen på miljøområdet.


Oppfølger av tidligere artikkel
Denne artikkelen er en oppfølger av artikkelen fra forrige nummer av Miljøkrim: «Hva betyr endringene for miljøområdet?» (Miljøkrim 1, 2016), skrevet av samme artikkelforfatter som denne; Aud I. Slettemoen. Artikkelen ga ikke en fullstendig oversikt hvilke endringer straffeloven 2005 med­fører, men var en drøfting av noen juridiske problemstillinger knyttet til enkelte av endringene i straffeloven 2005 og betydningen av disse på miljøområdet.