leder_hth_rund_kvadratisk.jpg1. september i år avsa Høyesterett en av de viktigste miljøkriminalitetsdommer som noen gang er avsagt. Høyesterett skjerpet straffene for fire menn som var domfelt for ulovlig jakt på tre ulver i Elverum i februar 2014. Det var tale om forsøk på felling, idet ingen ulv ble skutt. Hovedårsaken til skjerpelsen er at jakta etter Høyesteretts syn skal straffes etter straffeloven og ikke naturmangfoldloven. Straffene er fra fire måneder til ett års ubetinget fengsel. I tillegg ble de for en lengre periode fradømt jaktretten. De ble dømt for forsøk på avlivning av ulv etter straffeloven (1902) § 152b den såkalte generalklausulen, dvs. alvorlig miljøkriminalitet.

At Høyesterett dømmer dem etter straffeloven § 152b hvor strafferammen er fengsel inntil seks år er også et viktig signal til politiet og påtalemyndigheten om at disse saker må tas på alvor.

Hvorfor er det så viktig? Ulv er på Rødlista ansett som «kritisk truet», noe som innebærer at det foreligger «ekstrem høy risiko for utdøing.» At da enkelte tar loven i egne hender, kjører rundt med våpen og ammunisjon i bilene og velger å sette til side det de folkevalgte har bestemt kan et demokrati ikke akseptere. Ulovlig jakt på rovvilt vanskeliggjør også naturvernmyndighetenes forvaltning av artene fordi ulovlig fellinger medfører at myndighetene går glipp av verdifull informasjon og fordi oppdagelsesrisikoen gjennomgående er liten.

I tillegg kommer våre internasjonale forpliktelser om å ta vare på rovdyr. De fleste mener at en skal ta vare på tigre, løver og elefanter, men en rik nasjon som Norge må da kunne ta vare noen få ulver.

Videre uttaler Høyesterett: «Det er delte meninger om grunnlaget for, og innholdet i, den norske ulvepolitikken. Og det er ulike syn på om de lokalsamfunnene som pålegges å leve med ulv i sine nærområder, påføres en urimelig belastning. Ulveforvaltning i Norge er i det hele både vanskelig og omstridt. For å begrense den fare en ulvebestand i Norge utgjør for husdyr, og for også ellers å ivareta lokalbefolkningens interesser, har de politiske myndigheter funnet å burde avgrense ulvens leveområder og å holde den norske ulvebestanden så liten at den må bedømmes som utrydningstruet. Det er denne statusen, og den rovdyrpolitikken dette er utslag av, som er utgangspunktet ved anvendelsen av straffeloven § 1902 § 152b andre ledd nr. 1.»

Eidsivating lagmannsrett kom i april i år til at ulovlig ulvejakt, som ikke er av et slikt omfang at den realistisk sett på sikt kan tenkes å ha en negativ innvirkning på bestandens mulighet til å unngå utryddelse, skal straffes etter naturmangfoldloven med tre års strafferamme. Lagmannsretten viste blant annet til skrankene for offentlig lisensjakt. Høyesterett avviser at lisensjakt skal føre til at straffeloven ikke kommer til anvendelse.

Mange har opp gjennom tidene hevdet at den norske ulvestammen ikke er en naturlig bestand. Det tilbakeviser også Høyesterett.

Generalklausulen er videreført, dog med noen få endringer, i straffeloven 2005 § 240. Siden bestemmelsen kom i 1992 har den vært viktig for å få opp straffenivået i miljøsaker, særlig som et argument i favør av den straffeskjerpelse som er skjedd i særlovgivningen, og som et symbol på at den lovgivende myndighet prioriterer miljøkriminalitet høyere enn før. Før ulvesaken ble avgjort i Høyesterett finnes det bare to tidligere avgjørelser etter denne bestemmelsen. Det er grunn til å anta at den vil bli mer anvendt i fremtiden. Det gjelder ikke minst fordi antall truede arter har økt. Politiet og påtalemyndigheten kan likevel bli mer bevisst på anvendelse av bestemmelsen. På et tidlig stadium av en aktuell sak bør det vurderes nøye om overtredelsen er så alvorlig at generalklausulen kan komme til anvendelse.

Under etterforskning av ulvesaken fikk ØKOKRIM god bistand fra det lokale politidistriktet, men jeg velger den påstand at det ikke hadde blitt noen sak, hvis ikke ØKOKRIM hadde nedlagt et så godt arbeid i denne alvorlige miljøkriminalitetssaken og da fra etterforskningen startet til dom forelå i Høyesterett.

Det vil kanskje være noen som fortsatt ønsker å felle ulv ulovlig og overstyre hensynet til miljøet og demokratiet. At slike saker oppklares og Høyesteretts straffutmåling minner dem om at dette vil bli etterforsket og straffes strengt.